Vet du, sa Ingrid til datteren mens hun søkte etter de rette ordene. Voksne kan oppføre seg dumt. Noen ganger enda mer dumt enn barn.
Pappa vil ikke at jeg skal bli kjent med tanten han er glad i, gjør han? spurte Synnøve med en lav stemme.
Jeg tror ikke det handler om at han ikke vil. Kanskje de bare ikke har funnet ut hvordan de skal ordne det. Eller så er tante Oline sjenert.
Hvorfor skulle hun være sjenert? Jeg biter ikke.
Andre barns foreldre er alltid et ansvar. Ikke alle er klare for det.
Ingrid sto i gangen og så på datteren som hastet seg for å møte faren.
Telefonen i Synnøves lomme summet. Hun rykket seg opp, grep røret, og så straks ned i ansiktet.
Kommer han ikke? spurte Ingrid.
Han sa han har masse arbeid, mumlet Synnøve uten å løfte blikket. Neste gang.
Skjønner. Kle av deg.
Ingrid gikk inn på kjøkkenet for å unngå å si for mye. Hun fylte vann i en tekanne og slo på bryteren.
Lyden av kokende vann dempet tankene litt.
Åtte år hadde gått siden skilsmissen, og Einar var fortsatt en mester i å spre dårlig stemning.
***
De første tre årene av ekteskapet deres føltes som en drøm: blomster uten anledninger, frokost på sengen, gaver.
Ingrid trodde hun hadde trukket det lykkelige lodd.
Da hun ble gravid, bar Einar henne i armene.
Men allerede på fødeavdelingen ringte den første telefonen hun forsiktig ignorerte.
Legen fylte ut kortet til nyfødte Synnøve. Einar sto ved siden av, blek og nervøs. Han var til stede under fødselen.
Hvilken blodgruppe har hun? spurte den nybakte faren.
Jenta har en negativ Rh, svarte legen nøkternt.
Einar rynket pannen.
Hvordan da? spurte han, og en skrikende tone brøt gjennom stemmen. Jeg har en positiv. Ingrid har en positiv.
«Hvor kommer minusen fra? Har dere gjort en feil?»
Legen fjernet brillene, strøk nesen.
Kom igjen og husk skolebiologien. Rhfaktoren kan være lur. Hvis begge har et skjult negativt gen, kan barnet få minus. Det er normalt.
Er du sikker? spurte Einar med et skeptisk blikk. Ingen feil?
Analysene lyver ikke.
Einar ringte hundre ganger til Ingrid og spurte hvorfor det hadde skjedd. Ingrid gjentok legens ord hundre ganger og sendte ham lenker. Han roet seg litt, men
***
Alt gikk galt rett etter utskrivelsen. Einar endret seg.
Han hadde diabetes, og Ingrid hadde alltid holdt øye med kostholdet hans og minnet ham på insulin.
Plutselig oppførte han seg som en tenåring som søkte frihet.
Jeg drar på fotball, ropte han mens han pakket sekken.
Einar, hvilken fotball? Blodsukkeret ditt hopper, legen har sagt du må holde deg til planen.
Ikke start, ok? Jeg er en mann, jeg må bevege meg. Du kveler meg med omsorgen din.
Han kom hjem sent. En kveld kom han skjelvende inn, ansiktet blekt, svetten rant hypoglykemi.
Ingrid, uvitende om datterens tilstedeværelse, løp rundt ham med juice og glukose.
Hvor har du vært? spurte hun mens hun hjalp ham opp.
Jeg sa jo at jeg var på fotball. Jeg løp rundt.
Til to om natten?
Vi satt og snakket etterpå. Du begynner igjen? Det er jo normalt.
Ingrid trodde. Eller hun ville tro. Hun satt alene hjemme, strøk de små håndflatene og overbeviste seg selv om at dette bare var en krise, at han bare var sliten.
«Når hun blir litt eldre, ordner alt seg»
Det gjorde den ikke. Telefonen hennes begynte å rangere om kvelden, ofte fra tidligere kolleger jenter fra regnskapsavdelingen, prosjektledere.
Ingrid hadde vært venn med dem mens hun jobbet.
Hei, Ingrid, er du ledig?
Hei, ja, alt er greit. Hva skjer?
Ikke så mye jeg lurte på om Einar er på firmafest i kveld?
Tror jeg. Hvorfor spør du?
Bare du må ikke tro det er noe mer, men han er med den nye, Veronica, og de ler hele kvelden.
De snakket så tett at de hadde gått på same bar flere ganger. Han strøk henne på hoften
Ingrid kjente fingrene bli kalde.
Katja, slutt. Kanskje de har et felles prosjekt.
Det er opp til deg. Jeg bare ville si fra. Som en venn.
Ingrid la på og snufset. Sladder. De hadde bare tid til å klø seg i tungen. Hun var sikker på at Einar elsket henne. Han var bare sosial.
Hun la venner til rette, spøkte, latet som om hun hadde full tillit til mannen sin. Inni vokste en uro. Ett og et halvt år etter Synnøves fødsel kollapset alt.
***
Ingrid ble invitert til en stor firmafest. Barna sine besteforeldre lovte å passe på barnebarnet.
Ingrid tok på seg en kjole som hun følte skjulte sporene etter fødselen, sminket seg. Hun lengtet etter fest, etter å føle seg som en del av en verden uten bleier og grøt.
Hun gikk sammen med mannen, men Einar forsvant straks.
Jeg hilser på folk, mumlet han og forsvant inn i mengden.
Ingrid pratet med kolleger, smilte, tok imot komplimenter, men hun lette etter ham med blikket.
En time gikk, så to. Ingen spor av ham.
Hun begynte å lete. Hun gikk inn i sal, inn i lobbyen ingenting.
Hun bestemte seg for å sjekke korridoren ved nødutgangen, der det vanligvis var roligere.
Da så hun dem med en gang. De stod ikke i en kyss. Det ville vært for mye, men likevel tydelig.
De sto i halvmørket, bak en stor ficus. Kollegaen hvisket noe i øret hans, strøk fingrene på dressjakken hans.
Einar lente hodet mot skulderen hennes og smilte den samme smil som han en gang hadde gitt Ingrid.
De skjulte seg som skolebarn. Ingrid stod som frosset.
Det føltes som om en bøtte iskaldt vann ble kastet over henne pusten tok tak.
Hun brøt ikke ut i et rop, hun løp bare mot utgangen, ropte en taxi og kjørte til datteren.
Einar kom tilbake tidlig om morgenen.
Hvorfor dro du? spurte han mens han strammet slipset. Jeg lete etter deg.
Ingrid så på ham og visste at det ikke var noe å si.
Jeg så dere. Bak ficusen.
Han stanset et øyeblikk, så så bort.
Å, du så? Vi bare snakket. Du lager bare fantasier. Du er paranoid, Ingrid.
Ikke mer, mumlet hun. Bare ikke.
En måned gikk som en tåke. Det gjorde vondt å være i samme leilighet med ham.
Da han pakket sakene og dro «vi må bo hver for oss fordi du er så nervøs» føltes luften i leiligheten klarere.
Skilsmissen gikk raskt. Einar forsvant fra alt.
Det første året ringte han aldri. Ikke en eneste gang.
Synnøve var to og et halvt år, hun spurte av og til: «Hvor er pappa?», og Ingrid svarte rolig: «Pappa jobber». Hun løy ikke, hun bare sa ikke mer.
Moren hjalp til med Synnøve, Ingrid begynte å jobbe. Hun jobbet hardt for å være økonomisk uavhengig. Det gikk.
Penger var nok. De bodde hver for seg, dro på ferie. Ingrid krevde ingen barnebidrag hun ville ikke krype etter ham, ikke be om papirer eller bevis.
Stolthet? Kanskje. Men mest av alt avsky.
Så en kveld ringte han.
Jeg er pappa, erklærte Einar. Jeg har rett til å se barnet.
Ingrid lot ham komme. «Kom på lørdag.»
Han kom av og til, sjelden, men han betalte for engelsk og dans. Det var hans måte å kjøpe seg inn på han var ingen god far, men han ville ha merket «god far» på papiret.
Synnøve søkte ham. For henne var han en festperson: gaver, kino, kafe.
Hvor mye trenger et barn?
Ingrid så det filosofisk så lenge datteren har en far, er det nok.
***
Synnøve kom inn på kjøkkenet i en hjemmegenser, øynene røde.
Mamma, hvorfor gjør han så? spurte hun lavt mens hun satte seg ved bordet.
Hva mener du, lille venn?
Han lover, men holder ikke.
Ingrid sukket.
Folk er forskjellige, Synnøve. Pappa gjør det ikke med vilje. Han bare klarer ikke å planlegge.
Han sa at det er på grunn av deg, kom Synnøve plutselig ut.
Ingrid frøs med koppen i hånden.
Hva?
Han sa i telefonen: «Moren din roter alltid til planene, derfor får dere ikke møtes.»
Ingrid satte koppen forsiktig på bordet. Så var det den.
Synnøve, så Ingrid inn i datterens øyne. Har jeg noen gang sagt du ikke får se pappa?
Nei.
Har jeg snakket dårlig om ham?
Synnøve ristet på hodet.
Nei.
Da må du selv bestemme. Tror du på fakta eller på ord?
Historien om «den nye tanten» hadde pågått i et halvt år. Synnøve kom hjem fra helgen hos faren og fortalte:
Pappa bor med tante Oline. Hun er vakker, jeg har sett bilder. De har en katt.
Ingrid trakk på skuldrene. «De bor sammen, sånn er det». Hun brydde seg ikke. Men Synnøve ville bli kjent.
Mamma, jeg vil bli venn med henne. Pappa sier hun er snill.
Ingrid ringte Einar.
Einar, Synnøve vet om kjæresten din. Hun vil bli kjent. Hva tenker du?
Et stille øyeblikk i røret.
Jeg vet ikke, sukket Einar. Kanskje for tidlig. Jeg er usikker. La oss snakke senere.
«Senere» ble til en måned. Einar ville introdusere, men trakk seg.
Hun vil så gjerne møte Synnøve! hadde han sagt for en uke siden. Hun drømmer om det.
La oss gå i helgen? På parken eller på pizza?
Greit, svarte Ingrid. Avtal med Synnøve.
Igjen avlyst.
Ingrid tok telefonen og gikk ut på balkongen. Hun måtte snakke med ham uten vitner.
Den tidligere ektemannen svarte ikke med en gang, stemmen hans var irritert, i bakgrunnen var musikk.
Hallo, Ingrid, jeg er opptatt, hva vil du?
Opptatt? spurte hun. Du sa nettopp til datteren at du hadde jobbkø, men jeg hører musikk. Er du på en bar?
Jeg er på et møte, brøt han ut. Har jeg ikke rett til å slappe av?
Du har det. Men ikke lyv for barnet. Og ikke si at jeg er skyld i at møtet ble avlyst.
Hvem er skyld? hevet Einar stemmen. Du blander deg alltid inn med kontrollen din. «Når du henter, når du leverer». Du klemmer meg.
Oline er redd for å bli involvert fordi du er uryddig.
Jeg er uryddig? lo Ingrid. Einar, la oss holde oss til fakta. Synnøve stod klar i timevis. Du ringte i siste øyeblikk. Er det min skyld?
Eller er det Oline som ikke vil møte ditt barn, og du er for redd til å innrømme det?
Ikke snakk sånn om Oline! ropte han. Hun vil! Det er bare omstendigheter!
Hvilke omstendigheter? Femte gang på rad?
Einar, slutt å forvirre jenta. Hvis din kjæreste ikke vil ha kontakt med barn fra et tidligere ekteskap, er det hennes rett.
Men vær modig nok til å fortelle sannheten til Synnøve. Eller finn en bedre unnskyldning enn å skylde på meg.
Du gjør alltid alt så komplisert, mumlet han. Du klarer ikke å finne en mann, så du er sint fordi jeg har det bra.
Einar la på.
**
Om kvelden, da Synnøve sov, gikk Ingrid gjennom samtalen igjen. Det gikk opp for henne at hun måtte sette grenser. Hun sendte en melding til eksen:
«Einar, fra nå av skjer alle avtaler kun gjennom meg, med 24 timers varsel. Hvis du lover Synnøve og avlyser i siste øyeblikk, får du ingen nye møter på en måned. Jeg vil ikke at hun blir en nevrotiker. Ønsker du å introdusere Oline, sett en konkret dato, tid og sted. Hvis Oline ikke vil, så er saken over. Jeg forklarer selv til Synnøve. Ikke mer «senere» eller «kanskje». God natt.»
Svaret kom etter ett minutt, akkurat som hun hadde ventet:
«Det er likegyldig! Disse møtene er viktigere for deg enn for meg.»
***
Ingrid forbød Einar å møte datteren. Da han igjen prøvde å gripe inn, erklærte hun at alle møter nå måtte skje etter rettsavgjørelse.
Einar kastet ikke saken, fordi tid og penger var knapp. Den nye kjæresten hans ville heller ikke bli kjent med stesøsteren.
Synnøve sliter, men Ingrid gjør alt for at datteren ikke skal føle seg sviktet.
