Uncategorized

Svigerdatteren min ble sint på meg på grunn av leiligheten, og nå prøver hun å vende sønnen min mot meg

Svigerdatteren min, Ida, ble sint på meg på grunn av leiligheten og har begynt å sette sønnen min opp mot meg.

Sommerregler: Da barnebarna kom til besteforeldrene på landet, og alle måtte finne sine egne grenser mellom gamle rutiner, nye vaner og det som betyr noe på ordentlig

Regler for sommeren Da lokaltoget bremset inn mot den lille holdeplassen, sto Sigrid Larsen allerede

Uncategorized

Jeg lar ikke mannen min forsørge andres barn: Da svigermor fikk nok av «fremmedungen», holdt det nesten på å ødelegge familien vår

Hvor mye får du egentlig i barnebidrag fra eksmannen din? Ingrid holdt på å sette teen i halsen.

Uncategorized

071

Svigermors generøse tilbud om å flytte inn i hennes leilighet skjulte egeninteresse – hvorfor jeg takket nei for familiens skyld

Svigerinna mi la plutselig frem et tilbud: Hva med å flytte inn i min leilighet, da? Det var neppe helt

Uncategorized

014

Du er en forræder – det blir ingen bryllup!

Kjæresten min, hva i all verden beskylder du meg for nå? Espen kastet bare et kjapt blikk på bildet.

Uncategorized

010

Jeg har alltid trodd at jeg hadde full kontroll på livet mitt. Fast jobb, eget hus, et ekteskap som har vart i mer enn ti år, naboer jeg har kjent hele livet. Det ingen visste — ikke engang hun — var at jeg også levde et dobbeltliv. Jeg hadde hatt utenomekteskapelige forhold i årevis. Jeg bagatelliserte dem selv, sa til meg at de ikke betydde noe; så lenge jeg kom hjem igjen, ble ingen såret. Jeg følte meg aldri avslørt. Jeg hadde aldri ekte skyldfølelse. Jeg levde med den falske tryggheten til en som tror han kan spille uten å tape. Kona mi derimot, var den stille typen. Livet hennes fulgte rutinen — tydelig tidsplan, hyggelige hilsener til naboene, en enkel og tilsynelatende ordnet tilværelse. Naboen i huset ved siden av var av den typen du ser hver dag — låner verktøy, tar ut søpla samtidig, vinker i forbifarten. Jeg så aldri på ham som en trussel. Jeg trodde aldri han ville blande seg i ting han ikke hadde noe med. Jeg dro ut, kom hjem, reiste på jobb og trodde hjemmet var det samme når jeg kom tilbake. Alt raste sammen den dagen det var en rekke innbrudd i nabolaget. Beboerforeningen ba om å gå gjennom overvåkingsopptakene. Av nysgjerrighet bestemte jeg meg for å sjekke våre egne. Jeg lette ikke etter noe spesielt, ville bare se om det var noe mistenkelig. Jeg spola frem og tilbake. Og da så jeg noe jeg ikke lette etter. Kona mi går inn gjennom garasjen når jeg ikke var hjemme. Og sekunder etter — naboen går rett etter henne. Ikke én gang. Ikke to ganger. Gjentatte opptak. Datoer. Tider. Et mønster. Jeg fortsatte å se. Mens jeg trodde jeg hadde alt under kontroll, levde også hun sitt eget parallelle liv. Forskjellen var at smerten jeg kjente, var ubeskrivelig. Det var ikke som smerten da jeg mistet faren min — den dype, triste sorgen. Dette var noe annet. Dette var skam. Nederlag. Jeg følte at verdigheten min satt fast i de opptakene. Jeg konfronterte henne. Viste henne datoer, videoene, tidspunktene. Hun benektet ikke. Hun sa det begynte i en periode hvor jeg var følelsesmessig fraværende, at hun følte seg ensom, at det ene førte til det andre. Hun ba meg om ikke å dømme henne, men unnskyldte seg ikke med en gang. Og da skjønte jeg den grusomme ironien i alt dette: Jeg hadde ikke moralsk rett til å dømme henne. Jeg hadde vært utro. Jeg hadde løyet. Men det gjorde ikke smerten mindre. Det verste var ikke selve utroskapen. Det verste var å innse at mens jeg trodde jeg spilte alene, levde vi faktisk begge samme løgn — under samme tak, med samme freidighet. Jeg følte meg sterk fordi jeg skjulte mitt. Men jeg var egentlig bare naiv. Det såret stoltheten min. Det såret selvbildet mitt. Det såret meg å være den siste som skjønte hva som faktisk foregikk i mitt eget hjem. Hva som vil skje med ekteskapet vårt nå, vet jeg ikke. Jeg skriver ikke dette for å unnskylde meg eller skylde på henne. Jeg vet bare at det finnes sår som ikke ligner noe annet du har opplevd før. Burde jeg tilgi? Hun vet ikke at jeg også har vært utro.

Jeg har alltid trodd at jeg hadde full kontroll over livet mitt. Fast jobb, eget hus her i Bærum, et

Uncategorized

065

På ferie med frekk slekt: Hvordan sette skapet på plass én gang for alle — Jeg har holdt ut i to uker, Sondre! To uker i dette skuret de kaller “hotell”. Hvorfor sa vi ja i det hele tatt? — Fordi mamma ba oss. «Nina MÅ slappe av, Nina HAR hatt det så vanskelig,» herma broren hennes etter moren. Tanta Nina hadde egentlig aldri hatt det lett, men å synes synd på henne klarte ikke Lise. Ikke i det hele tatt. Nina, morens søster på morssiden, har alltid vært den «fattige slektningen» som alle skylder noe. Kofferten ville ikke lukkes. Lise presset den igjen med kneet, men glidelåset spratt stadig opp igjen og spyttet ut kanten på badehåndkleet. Bak en tynn sponplatevegg i dette elendige gjestehuset, som stolt kaltes “vegg”, hørtes et hyl – det var Tim, seks år, Nina-tantes sønn. — Jeg vil IKKE ha grøt! Jeg VIL ha nuggets! — skreik ungen som om han fikk bank. Så fulgte et tungt klask, klirrende servise og en slapp, røykhostende Nina: — Men kjære deg da, spis nå for mamma da. Veronika, stikk på butikken og kjøp nuggets til gutten, ser du han skriker seg blå. Jeg er helt ferdig i beina. Lise stivnet med begge hendene på kofferten. Veronika! Og så er det mamma som må løpe! Sondre satt på den eneste stol som sto stødig i det lille rommet og glante på mobilen. Ikke engang han gadd å begynne å pakke ned. Baggen hans sto urørt i hjørnet. — Hører du det? — spurte Lise lavt og nikket mot veggen. — Hun kjefter på mamma igjen. «Veronika, hent», «Veronika, gi meg.» Mamma spretter straks opp. — Ikke hiss deg opp, — mumlet Sondre, blikket i skjermen. — I morgen hjem. — Jeg har holdt ut i to uker, Sondre! To uker i dette skuret de kaller «hotell». Hvorfor sa vi ja i det hele tatt? — Fordi mamma ba oss. «Nina MÅ slappe av, Nina HAR hatt det så vanskelig,» herma broren igjen. Lise satte seg på sengekanten, fjærene pep ynkelig. Tanta Nina hadde egentlig aldri hatt det lett, men Lise klarte ikke slå på sympati-knappen. Ikke i det hele tatt. Nina, mammaens søster på morssiden, var alltid «den fattige slektningen» som fortjente hjelp fra alle. Først forsvant hennes første barn som spedbarn – en familie-tragedie bare hvisket om hjemme. Så var det en ektemann som drakk seg i hjel for et par år siden. Tanta oppdro to barn med forskjellige fedre, og hele gjengen bodde i mormors leilighet. Siste «drømmemann» – nummer åtte i rekken – bodde også der. Jobbe? Nei, det gjorde ikke Nina. Hun mente hennes kald her i livet var å skape hygge og lide, mens resten skulle finansiere forestillingen. Først og fremst Lises mamma, Veronika, som ifølge søstera «hadde penger som gress». Lise gikk til vinduet. Utsikten var «strålende»: søppelkasser og veggen til naboens hønsehus. Denne ferien var mammas idé. «Alle sammen, familiekos, Nina trenger hjelp til å koble ut.» Hjelpe innebar at Veronika betalte mest for turen, handlet all mat og kokkelerte for hele flokken, mens Nina og hennes nye venninne – en viss Laila hun fant ved bassenget, begge leidende under «gjør-ingenting»-syndromet – låg på solsenga. — Kom igjen, — sa Lise til broren. — I kveld går vi på restaurant. Avslutningsmiddag. *** Restauranten valgte selvfølgelig ikke de. Nina erklærte at hun ville spise noe «dyrt og bra». Stedet lå på brygga. Bordet var satt sammen av to, for å få familien samlet. Nina, i en glitrende kjole som nesten sprakk, satt i enden sammen med Laila – en stor, høylytt dame med platinablondt hår. — Kelner! — ropte Nina uten å se i menyen. — Bare det beste til oss! Grillmat, salater og en mugge rødvin, takk! Mamma Veronika satt ytterst og smilte forsiktig. Hun så sliten ut. På disse to ukene hadde hun knapt hatt en rolig stund: enten ville Tim ha noe, eller Nina følte seg uvel, eller Alina (dattera til Nina) kjedet seg. — Mamma, bestill deg fisk, du ville jo det, — hvisket Lise. — Nei, det blir for dyrt, — viftet Veronika bort. — Tar bare en salat jeg. La Nina få nyte litt, hun har jo gått gjennom så mye i år. Lise kokte innvendig. Ja, gått gjennom så mye. Selvsagt! På siden dunket Tim, familiens seks år gamle konge, skjea i tallerkenen. — MAAAT! — krevde han, gapet og så på skjermen. Nina, straks ferdig med samtalen, gav ham en skje potetmos i munnen. — Min skatt, — søtmelte hun. — Spis og bli sterk. — Han er seks år, — klarte ikke Lise holde seg. — Han kan vel spise selv? Stille i salen. Nina snudde langsomt hodet. — Hvem spurte deg, kjære niese? — sa hun kjølig. — Få deg egne unger før du skal belære! Han er følsom, han trenger omsorg! — Han trenger grenser, ikke nettbrett til maten, — sa Lise. — Han hyler jo som stukket om han ikke får viljen sin. Dere oppdrar en forbruker. — Altså, jeg ORKER ikke! — skrek Laila, slo ut med hendene. — Nina, se på henne! Psykolog, eller? Høna skal lære hønemor. Du, jenta mi, skjønner ikke livet, men snakker nesten over hodet på de voksne. — Lise, vær stille, — hvisket mamma, dro henne i armen. — Ødelegg ikke kvelden. Vær så snill. Kvelden føltes endeløs. Nina og Laila skravlet om menn, sladret om andre på hotellet, klagde på kvinnelivets slit. Alina satt på mobilen, kviet seg bare for å se på «folka». Tim begynte å ule om dessert, og fikk selvsagt største isen på menyen. Da regningen kom,spillte Nina overrasket: — Oi, jeg glemte lommeboka på rommet! Veronika, betal du! Jeg gir deg straks tilbake når vi kommer hjem. “Aldri skal du betale tilbake,” tenkte Lise og så mamma trekke frem kortet. Samme rutine, hver gang. *** Vel hjemme på gjestehuset etter midnatt. Lise gikk rett i dusjen for å skylle bort kveldens klissete følelse. Vannet varte, vekslet fra iskaldt til kokvarmt. Da hun kom ut, stanset hun ved kjøkkendøra som sto på gløtt. Derfra hørtes høylytt hvisking. — …Så du den der sure trynet? — gaula Laila. — Sitter bare der og lager grimaser. «Han kan ikke spise selv.» Det er da vel ikke ditt problem, snørunge? Du har null livserfaring! Var det ikke for deg, Veronika, så hadde hun vaska kyr i stedet for å vrenge seg i restaurantene. Snobbete, tom jente. Ikke kjæreste, ikke vett i panna, bare tid til å være ovenpå. Lise sto og holdt pusten. Hjertet hamret i halsen, gjorde vondt i ørene. Hun ventet. Ventet at mamma skulle hamre i bordet. At hun sa: «Laila, hold kjeften din om dattera mi!» Eller i alle fall forlate rommet. Men bak døra kom bare et tungt sukk fra Nina og hennes klagende stemme: — Å, du har rett, Laila. Tung jente, hun der. Helt lik farsslekta, alle der er så… kravstore. Ikke som mine. Alina er jo sta, men har hjertet på rette sted. Men hun…ser på oss som om vi var dritt. Får vondt i magen av henne. — Du har spoilt henne, Veronika! — sa Laila. — Skulle lært henne respect. Nå? En ekte diva, bryr seg ikke om mora et fnugg. Jeg hadde kasta henne ut hjemmefra, la henne kjenne virkeligheten litt! Lise la panna mot dørkarmen. Mamma tier. Hun satt der, sammen med dem, drakk te (eller sikkert noe sterkere, basert på åndelukten) og hørte på at hennes egen datter ble slaktet. Lise rettet seg, smalt opp døra så veggen ristet. Stille i rommet. Tre kvinner satt rundt et plastbord dekket av matrester og tomme bokser. Nina i kjolen som hadde revnet under armen, Laila rød og oppdunstet og mamma… Mamma som trakk hodet ned mellom skuldrene. — Så jeg er en tom jente, eller? — stemmen dirret ikke. Den var hard som stein. — Og du, tante Nina, du er altså et godt menneske? Nina hikstet til, stirret. Laila reiste seg brått, ragde over bordet. — Hvem gir deg rett til å snike og lytte, jentunge? — brummet hun. — Står du og tjuvlytter? — Tjuvlytter ikke. Dere brøler så hele huset hører. — Lise gikk inn, så tanten rett i øynene. — Hva, tante Nina, får du ikke ned maten? Gikk maten ned da mamma betalte i restauranten? Koste det ikke da? — Uttakknemlige unge! — hylte tanten, mørkerød. — Vi har bare vært snill mot deg, og så snur du ryggen! Jeg kunne vært mora di, du skjeller meg for et måltid? Ta penga dine og stikk! — Det er ikke pengene, det er at du snylter! — Lise ropte nå. — Du har sittet på mamma hele livet! Først én mann, så en til, så barna, så påfunna sykdommer! Mamma jobber som en hest for å kjøpe deg ferie, og så baksnakker du henne! Dattera di er et respektløst barn som banner og tramper på deg, og du skal belære meg? Sønnen din manipulerer og hyler, du tør ikke si ham imot! Tanta stirret stumt på niesa – visste ikke hva hun skulle svare. — Lise! — pep Veronika, spratt opp. — Stopp! Gå på rommet! — Nei, mamma, jeg går ikke. — Lise så på henne, med smerte i blikket så Veronika stoppet. — Du sitter her og lar denne fremmede dama, som vi har kjent i to dager, dra meg gjennom gjørma. Og du? Sier ikke et ord? Lar henne holde på? Laila flyttet stolen, gikk mot Lise med nevene knyttet. — Nå har jeg fått nok, unge frøken, jeg skal lære deg respekt… Hun hevet den tunge hånda. Den suste mot ansiktet. Lise rakk ikke bli redd engang, trakk seg bare unna – men Sondre grep Lailas arm i lufta. — Prøv deg, — sa han lavt. — Er dere helt gale? Tante Nina, pakk sakene. Vi drar. — Hvem “vi”?! — hylte Nina, skjønte at hun mistet grepet. — Jeg drar INGEN steder! Vi har to dager igjen! Veronika! Barna dine er blitt gale! De går løs på folk! Da, endelig, sa Veronika noe. Hun gikk bort til Lise, grep henne hardt i skuldrene, begynte å riste henne. — Hvorfor?! — skrek mamma, tårene sprutet. — Hvorfor kom du ut? Bli på rommet ditt! Du ødelagde alt! Vi er FAMILIE! Hvordan kunne du lage skandale? Lise tok forsiktig, bestemt, vekk hendene. Inni henne var det som om noe brast, for godt. — Jeg skammer meg ikke, mamma, — sa hun lavt. — Det er du som burde skamme deg. For at du lar dem holde på… Hun snudde og gikk ut. Sondre etter. På rommet pakket de i stillhet. På kjøkkenet hylte Nina i kor med Laila som kalte dem «monsterbarn». Alina våknet og klaget. “Ingen lar meg sove!” — Vi kan ikke dra nå, — sa Sondre og dro igjen sekken. — Bussen går ikke før i morgen tidlig. Får vente på stasjonen. — Driter i det, — svarte Lise og slang sminken ned i posen. — Bedre på en benk enn et sekund til her. — Og mamma? Lise stanset med en t-skjorte i hånda. — Mamma har valgt. Hun ble igjen, i kjøkkenet. For å trøste søstera si. *** Lise har ikke kontakt med mora, Sondre heller – de har aldri tilgitt henne. Veronika har ringt mange ganger, sagt de får komme hjem hvis de ber Nina om unnskyldning – men Lise og Sondre synes ikke det er et tilbud verdt noe. Nå har de fått nok. Hvis moren foretrekker å danse etter søsteras pipe — så la henne. De klarer seg helt fint uten slekta og den frekkheten.

På sommerferie med utidig slekt å sette alle på plass Jeg har holdt ut i to uker, Sondre! To uker i denne

Uncategorized

Moren min forlot hjemmet vårt da jeg var 11 – hun tok bare med seg tingene sine og dro. Pappa sa hun trengte «å få orden på livet sitt», og at vi ikke kom til å høre fra henne på en stund – det «en stund» ble til mange år. Jeg ble boende med pappa, vi byttet rytme, hjem, skole, og navnet hennes ble til slutt ikke nevnt lenger. Hele ungdomstiden ante jeg ikke hvor hun var; ingen telefoner, brev eller forklaringer. På bursdager, avslutninger, viktige dager – mamma dukket aldri opp. Pappa snakket aldri stygt om henne, men lette heller aldri etter henne. Når jeg spurte, sa han bare at hun hadde valgt å dra, og at jeg måtte akseptere det. Jeg vokste opp uten henne, uten å huske stemmen hennes, bare noen gamle bilder. Da jeg fylte 28 bestemte jeg meg for å lete etter henne. Ikke fordi noen ba meg om det, men fordi jeg trengte svar. Jeg spurte pappa rett ut – han visste alltid hvor hun bodde. Han ga meg et adresse fra en gammel notatbok og sa han ikke visste om hun bodde der fortsatt. Jeg dro til småbyen den helga, spurte rundt i butikker og på et bakeri, og til slutt pekte noen ut huset hennes – et lite ett med hvite gittere og metallport. Jeg ringte på. Hun åpnet og sa ingenting, så bare på meg og ventet. Jeg sa navnet mitt og at jeg var datteren hennes. Hun viste ingen overraskelse, ingen følelser. Hun ba meg bli stående ute, og vi snakket i døråpningen. Jeg sa jeg bare ville se henne og forstå hvorfor hun dro. Hun sa hun ikke ønsket kontakt, at hun hadde lært av sin egen mor å gå før hun ble for knyttet. Hun sa hun aldri ville være mor, og at det å dra var det eneste hun visste hvordan hun skulle gjøre. Jeg spurte hvorfor hun aldri kontaktet meg – hun svarte at pappa alltid visste hvor han fant henne, og siden han aldri ba henne prøve, tok hun det som et tegn på at hun skulle holde seg unna. Hun ville ikke åpne opp fortiden eller bygge en ny relasjon nå. Samtalen varte mindre enn femten minutter. Ingen klem, ingen lange farvel. Hun håpet jeg kunne forstå valget hennes, og lukket døren. Jeg dro fra byen samme dag, kontaktet henne aldri igjen, skrev ikke, har ikke hørt noe mer. Synes du jeg gjorde feil i å lete etter henne?

Mor forlot hjemmet vårt da jeg var elleve år gammel. En dag pakket hun sammen tingene sine og gikk.

Uncategorized

011

En benk for to: Hverdager, savn og nye vennskap i en norsk småby

To-seterbenken Snøen hadde smeltet for lengst, men jorden i parken var fortsatt mørk og fuktig, og langs

Uncategorized

033

Da vi gikk om bord i flyet til Roma for å besøke slekt, oppdaget vi at plassene våre var okkupert – en mor og hennes 5-årige sønn hadde tatt dem fordi han ville ha vindusplassen, og nektet å bytte selv om vi hadde betalt for setene. Heldigvis fikk flyvertinnen ordnet opp raskt, men jeg forstår ikke hvorfor noen småbarnsforeldre tror de har rett til å ta andres seter uten å spørre.

Da jeg steg ombord på flyet den gangen, oppdaget jeg raskt at setene våre allerede var opptatt.