På sommerferie med utidig slekt å sette alle på plass
Jeg har holdt ut i to uker, Sondre! To uker i denne falleferdige rønna de kaller «pensjonat». Hvorfor sa vi ja til dette her, egentlig?
Fordi mamma ba oss. «Agnete må slappe av, Agnete har hatt det så tøft», hermet broren og rullet med øynene.
Tante Agnete, mammas søster, hadde virkelig ikke vært heldig i livet, men det var umulig for Ingeborg å synes synd på henne. Agnete hadde alltid vært familiens «trengende», hun som alle skyldte noe.
Kofferten gikk ikke igjen. Ingeborg satte kneet i lokket og prøvde desperat å få glidelåsen til å gå i lås, men den spratt stadig opp og spyttet ut et hjørne av badehåndkleet.
Bak den tynne trefinérveggen som i denne miserable gjestegården stolt ble kalt «en vegg» ljomet det gjennom. Det var Leander, seksåringen til tante Agnete, som hylte.
Jeg vil ikke ha grøt! Vil ha pølser! Han hylte som om han ble slått.
Så hørtes et plask, klirrende servise, og den dovne, rustne stemmen til Agnete:
Nei men kjære, vær nå snill og spis én skje for mammas skyld, da.
Marit, spring ned på butikken og kjøp pølser til ham, stakkars lille!
Føttene mine er som bly, jeg orker ikke mer.
Ingeborg stivnet Marit! Og mamma løper selvfølgelig!
Sondre, broren, satt på den skranglete stolen i hjørnet av kottet av et rom og stirret dystert ned i mobilen.
Han hadde ikke engang giddet å pakke. Bagen stod haugvis i hjørnet.
Hører du dem? hvisket Ingeborg og nikket mot veggen. Hun maser på mamma igjen.
«Marit, hent», «Marit, server». Mamma flyr hvert øyeblikk.
Ikke hiss deg opp, svarte Sondre. I morgen er vi hjemme.
Jeg har holdt ut i to uker, Sondre! To uker i denne falleferdige rønna de kaller «pensjonat».
Hvorfor sa vi ja til dette igjen?
Fordi mamma ba oss. «Agnete må slappe av, Agnete har hatt det så tøft», hermet broren.
Ingeborg satte seg på sengekanten. Fjærene pep trøstesløst.
Hun hadde aldri hatt noe til overs for tantes jammer. Agnete, mors søster, hadde alltid vært hun som trengte hjelp til alt.
Første barnet mistet hun som spedbarn en tragedie det ble hvisket om i familien.
Mannen hennes, han drakk og forsvant for et par år siden, omtrent fortært av sitt eget flaskebrag.
To barn fra to forskjellige menn, begge bor med henne og «drømmeprinsen» mann nummer åtte.
Agnete anså ikke arbeid for verdig sin kunstneriske sjel. Hun mente hun skulle pynte verden og lide litt, mens andre skulle sørge for mat på bordet.
Først og fremst Marit, Ingeborgs mamma, som «hadde råd til alt».
Ingeborg gikk bort til vinduet.
Utsikten var nydelig: søppelspann og bakveggen på naboens hønsehus.
Denne ferien var mammas idé. «La oss dra alle sammen, det blir koselig! Agnete trenger å bryte litt rutine.»
Å hjelpe, betød at mamma betalte mesteparten av reisen, handla og kokte til hele flokken, mens Agnete lå på ryggen ved bassenget og skravlet hull i hodet på sin nye venninne, Gerd.
Pakk sammen, sa Ingeborg til broren. I kveld går vi ut og spiser. Avskjedsmiddag.
***
Restauranten valgte de selvfølgelig ikke selv.
Agnete erklærte at hun ville kose seg «med det beste».
Lokalet lå på brygga. De måtte dytte sammen to bord for å få plass til den store flokken.
Agnete, i en glitrende kjole som var en tanke for trang, satt hovedbordet med Gerd en kraftig, høylytt dame med platinafarget tupert hår.
Kelner! bjeffet Agnete uten å se på menyen. Vi tar det beste! Kjøtt, salater, og så den rødvinen en hel karaffel!
Marit, Ingeborgs mor, satt ytterst med forsiktig smil. Hun så utslitt ut, hadde ikke fått et sekunds ro denne ferien alltid Leander som skrek, Agnete som klaget, eller Marie (Agnetes eldste) som kjedet seg.
Mamma, bestill deg fisk da, husker du du ville ha det? hvisket Ingeborg og bøyde seg over mot henne.
Nei, vet du, det er for dyrt, Marit viftet det bort. En salat holder for meg. La Agnete kose seg hun har hatt det tungt.
Ingeborg bet tennene sammen. Selvsagt har hun det «tungt». Leander, seksåringen, dundret skjeen i tallerkenen og
MAT! ropte han, gapes med blikket klistret til skjermen.
Agnete kastet et blikk på Gerd før hun slengte en skje potetstappe i guttebarnets munn.
Mammas gutt, kurrer hun. Spis og bli stor.
Han er seks år! utbrøt Ingeborg. Kan han ikke spise selv?
Det ble stille rundt bordet. Agnete tok seg tid før hun lot blikket gli mot niesen.
Og hvem ba deg om din mening, kjære Ingeborg? snøvlet hun. Føder du dine egne så får du lære dem opp selv!
Min gutt har et følsomt sinn. Han trenger omsorg!
Han trenger grenser, ikke skjerm til middag, svarte Ingeborg. Han vræler jo for et nei. Dere lager en liten tyrann.
Åh kjære vene! blandet Gerd seg inn. Agnete, se på henne tror hun vet bedre enn alle!
Et barn lærer ei høna å legge egg! Du, unge, har ikke kjent livet ennå, men jammen er det mye mæle.
Ingeborg, du tier nå, hvisket Marit og nappet henne i ermene. Ikke ødelegg kvelden!
Middagen sneglet seg avgårde. Agnete og Gerd overdøvet alle med kroppslige betraktninger om mannfolk og nabosladder. Marie satt i mobilen og sendte overlegne blikk mot «de gamle». Leander klynket jevnlig etter dessert, og fikk til sist stor is.
Da regningen kom, sukket Agnete teatralsk:
Oi, lommeboken er igjen på rommet! Marit, du betaler, ja? Betaler deg så fort vi er hjemme.
«Som om hun noen gang betaler», tenkte Ingeborg mens hun så mamma trekke frem kortet.
En velkjent scene.
***
De kom tilbake til pensjonatet langt over midnatt. Ingeborg gikk rett i dusjen for å skylle vekk klammheten etter kvelden.
Dusjstrålen var bare tynn, noen ganger iskald, noen ganger sviende varm.
Da hun kom ut og skulle gå til rommet, stanset hun i døråpningen til kjøkkenet. Derfra kom høylytt hvisking.
…Så du den nebbete jenta? pep Gerd. Sitter der og ruller med øynene.
“Han kan ikke spise selv.”
Hva bryr det deg, knøtt? Du har jo aldri lært hva livet er!
Hadde det ikke vært for deg, Marit, så hadde hun stått og rakt møkk på en gård nå, ikke sittet på restaurant.
Hovmodig og tom jente. Ingen kjæreste, ingen vett.
Ingeborg holdt pusten.
Hjertet trommet helt opp i halsen. Hun håpet ventet at mamma skulle smelle neven i bordet.
At hun skulle si: «Hold opp, Gerd! Ikke tal sånn om ungen min.» Eller i det minste bare gå sin vei.
Men det som kom var Agnetes tunge sukk og jamrende stemme:
Ja du sier noe, Gerd. Rar jentunge. Helt blitt som farsslekta si de skal alltid være så… spesielle.
Men mine Marie for eksempel er snille og åpne.
Men hun… hun ser på oss som om vi er søppel. Jeg blir kvalm av det.
Du har skjemt henne bort, Marit, nikket Gerd. Hun trenger et rapp over baken.
Ja nå se, sitter som en prinsesse og gir moren fingeren!
Jeg hadde jaget henne ut og latt henne smake livet!
Ingeborg lente hodet mot dørkarmen. Mamma var taus.
Hun satt der, drakk te (eller det som luktet langt sterkere) og lyttet til at datteren hennes ble slengt gjennom søla.
Ingeborg rettet ryggen. Døra smalt opp.
Stillhet.
Alle tre satt samlet ved det lille plastbordet overfylt av smuler og tomemballasje.
Agnete i glitterkjolen, sprekk under armen, Gerd med rødflammende kinn. Og mamma…
Mamma, som med én gang trakk hodet mellom skuldrene.
Så jeg er altså en tom jentunge? Ingeborgs stemme var hard som granitt.
Og du, tante Agnete, er hjertets heltinne, altså?
Agnete hikstet og sperret opp øynene. Gerd reiste seg, knyttet nevene tungt.
Hva står du der og tjuvlytter etter, vesle fnys? gliste hun.
Tjuvlytte? Dere bråker jo så hele huset hører det, Ingeborg gikk et steg inn. Hva, tante Agnete, får maten i halsen når jeg er der?
Men når mamma betalte for deg i restauranten, gikk det greit, ja?
Ingen problem å svelge da?
Du er utakknemlig! skrek Agnete og fikk røde flekker i ansiktet. Alt vi gjør, og så vrir du nesa!
Kunne vært mora di, men du spytter på brødet!
Handler ikke om penger, det handler om grådighet! nå kokte det for Ingeborg. Du har vært en bør på mammas skuldre hele livet!
Den ene mannen etter den andre, barn, sykdommer, alt på mamma!
Hun jobber livet av seg for å gi deg sydenferie, og likevel baksnakker du henne!
Din datter en unge med skjellsord for hver setning og null respekt, og SÅ belærer du meg?
Sønnen din manipulerer deg med gråten, du tørr ikke si nei!
Agnete bare stirret storøyd.
Ingeborg! Marit spratt opp. Nå holder du! Til rommet med deg!
Nei, mamma, det gjør jeg ikke. Du sitter her og hører på at denne fremmede slenger dritt om meg og du sier ingenting?
Gerd skjøv stolen tilbake, knyttede never klare.
Nei nå, vesen, nå skal jeg lære deg folkeskikk …
Hun slo ut med armen. Ingeborg rakk knapt å rygge før Sondre sto der og grep Gerds hånd i lufta.
Legg av, sa han mykt. Nå er det nok. Tante Agnete, vi pakker.
Hvem er «vi»? ropte Agnete, desperat. Jeg blir! Vi har betalt to dager til!
Marit! Barna dine er splitter pine gæærne! De går løs på voksne!
Og da sa mamma endelig noe. Hun kastet seg over Ingeborg, ristet henne.
Hvorfor begynte du? hulket hun. Kunne du ikke bare sittet stille! Du ødela alt! Vi er jo familie!
Ingeborg løste seg mildt fra grepene. Noe inni henne sprakk.
Jeg skammer meg ikke, mamma. Det er deg det burde være flaut for. For at du lar dem gjøre dette mot oss.
Så snudde hun seg og gikk ut. Sondre fulgte etter.
De pakket i stillhet. Fra naborommet lød Agnetes gråt og Gerdes skjellsord.
Marie klaget høyt, fordi hun ikke fikk sove.
Vi må vente til morgenen, sa Sondre lavt. Bussen går ikke før dagslyset.
Det får så være, svarte Ingeborg. Jeg blir aldri ett sekund til i denne rønna.
…og mamma?
Ingeborg stanset med en genser i hånden.
Hun har valgt. Hun blir. Trøster søsteren sin.
***
Ingeborg har ikke kontakt med moren lenger. Sondre heller ikke de har aldri tilgitt henne.
Marit har ringt flere ganger og sagt hun er villig til å tilgi dem, hvis de ber Agnete om unnskyldning. Men Ingeborg og Sondre har bestemt seg den typen tilgivelse får de ha for seg selv.
De har fått nok.
Hvis mamma trives med å gå i søsterens leiekne, så bare la henne. De lever helt fint uten slektens frekke krav og deadline for kjærlighet.
