Svigerinna mi la plutselig frem et tilbud: Hva med å flytte inn i min leilighet, da? Det var neppe helt uten baktanker.
Tusen takk for tilbudet, det er veldig raust altså. Men vi må nesten takke nei.
Ansiktet til svigermor dro seg ut som når man får sitronsaft i kaffen.
Jaha? Hvorfor det da? For stolte, eller?
Nei, ikke stolte. Vi har fått oss så gode rutiner hjemme. Ungene må bytte skole midt i året, og det kan bli mye styr for dem. Vi har det fint. Alt er nytt, nyoppusset og fresht.
Og hos deg Ingrid stoppet opp, prøvde å finne ordene, men bestemte seg for å være ærlig. Hos deg er det jo så mye minner og verdifulle ting.
Og med små barn noe knuser, noe søles. Hvorfor skal vi ha så mye nerver?
Da Ingrid kom hjem fra jobb, sto Eivind i gangen og trippet. Det var tydelig at han hadde ventet på henne.
Hun tok av seg skoene, gikk stille inn på soverommet, byttet til koseklær, før hun ruslet på kjøkkenet. Eivind tuslet etter uten et ord.
Til slutt sprakk Ingrid:
Skal du begynne igjen nå? Jeg sa jo nei!
Eivind sukket tungt.
Mamma ringte i dag igjen. Hun sier blodtrykket hopper opp og ned. Det er så mye for henne der oppe, og bestemor og bestefar har blitt enda verre de er som drittunger. Hun klarer det ikke alene.
Og? Ingrid tok en stor slurk iskaldt vann for å kjøle ned irritasjonen. Hun valgte selv å bo på hytta.
Leiligheten leier hun ut, får inn penger, og har frisk fjelluft. Hun likte det.
Jo, men nå orker hun ikke mer. Nå klager hun på at det er ensomt og tungt. Hun mener Eivind dro pusten. Hun foreslo at vi flytter inn i treromsleiligheten hennes.
Ingrid måpte og bjeffet:
Nei!
Men hør nå, hvorfor må du være så rask? Eivind slo ut med armene. Tenk: området er kjempefint! Det tar femten minutter til kontoret ditt, og tjue til min jobb.
Språkskole tvers over gata, og barnehagen i gården. Aldri mer rushtrafikk!
Og vi kan leie ut vår leilighet. Boliglånet vil jo betale seg selv og mer til!
Eivind, hører du deg selv? Ingrid sto helt nær nå. Vi har bodd her i to og et halvt år.
Jeg har selv bestemte hvor hver stikkontakt skulle sitte! Ungene har venner i oppgangen. Dette er endelig vårt eget. Vårt!
Men spiller det egentlig noen rolle hvor vi bor, når du likevel bare er hjemme for å sove? Vi kaver to timer hver dag mellom jobb og hjem! svarte han. Mamma sin leilighet er gammel bygård, tre meter under taket, tykke murvegger, ikke en lyd fra naboene.
Og det samme gamle kjøkkenet som luktet rar ost da jeg gikk på ungdomsskolen, satte Ingrid hardt mot hardt. Du husker vel stanken? Dessuten er det fortsatt ikke vårt hjem. Det er Gunhild sin ikke vår.
Mamma lover å ikke blande seg. Hun blir på hytta. Hun vil bare vite at noen hun stoler på passer på leiligheten.
Ingrid humret tørt.
Eivind, har du gullfiskhukommelse? Husker du hvordan vi slet for å kjøpe vår leilighet?
Eivind så vekk. Selvfølgelig husket han. Sju år flyttet de rundt i små utleieboliger, sparte hver eneste krone.
Da de hadde nok til egenkapital, gikk Eivind til moren. Planen var genial: selge Gunhilds enorme treroms midt i Oslo, kjøpe en god toroms til henne, og så en rimelig for de unge.
Gunhild nikket og smilte, klappet dem på skuldra: «Selvfølgelig, barn. Dere må jo utvide!»
De hadde allerede funnet alternativer. Drømte, planla. Så, samme dag de skulle til megler, ringer hun.
Husker du hva hun sa? Ingrid ga seg ikke. «Jeg ombestemte meg Det området mitt er så fasjonabelt, naboene er så respektable.
Hvordan kan jeg bo på de der nye blokkene deres? For mange arbeidere der. Nei takk.»
Så måtte vi i banken, med dyre renter og kjøpe dette krypinnet, fem kilometer utenfor ring 3. Helt uten hennes fine kvadratmeter.
Hun tok feil valg, det var redsel, alderdom, mumlet Eivind. Nå sier hun noe annet. Hun er ensom, mangler barnebarna.
Mangler barnebarna? Hun ser dem én gang i måneden når vi kommer med handleposer. Etter en halvtime klager hun på migrene av bråket.
I det samme dundret seks år gamle Sindre inn på kjøkkenet, fire år gamle Solveig luntet etter ham.
Mamma, pappa, vi er sultne! ropte Sindre. Og Solveig har ødelagt flyet mitt! Jeg bygde det i tre timer, og så knuste hun det
Nei! pipet Solveig. Det var han selv!
Ingrid pustet tungt.
Hender vaskes, nå blir det middag. Pappa har kokt makaroni?
Jepp, og pølser, svarte Eivind mutt.
Mens barna bråkte med stoler og Ingrid la opp mat, stilnet praten. De tok opp diskusjonen på nytt når de la seg den kvelden.
***
Lørdag måtte de til hytta Gunhild ringte tidlig og med svak stemme fortalte hun at bestefar var tom for medisiner og at «hjertet trykker på».
Turen tok halvannen time. Gunhild sto ute og ventet, nysminket, nystelt hår, neglene lakket, og et silketørkle slengt rundt halsen.
Endelig er dere her, hun la kinnet til for en hastekos. Ingrid, har du lagt på deg, eller er det bare blusen?
Hyggelig å se deg, Gunhild. Blusen er veldig løs, Ingrid svelget kommentaren med et smil.
De gikk inn. Der satt Gunhilds foreldre på stua, gamle, småsovende foran TV-en.
Ingrid sa hei, men de nikket bare uten å slippe skjermen.
Vil dere ha te? spurte Gunhild fra kjøkkenet. Jeg har småkaker litt harde nå Jeg går jo aldri til butikken, beina verker.
Vi tok med bløtkake, Eivind satte esken på bordet. Kan vi snakke om det med leiligheten din?
Gunhild våknet til liv.
Ja, Eivind, ja. Jeg orker ikke mer. Det er nydelig her, frisk luft og sånt, og foreldrene mine trenger meg.
Men om vinteren? Kjedelig. Og leiligheten står der og forfaller, fremmede folk sliter på alt sammen. Det er hjerteskjærende!
Men mamma, leieboerne er jo en skikkelig familie, prøvde Eivind.
Familie! snøftet svigermor. Sist jeg var innom, hang gardinen feil vei. Og lukten var ikke min lukt.
Så hvorfor skal dere tynes der ute på landet? Flytt inn til meg. Masse plass.
Ingrid og Eivind vekslet blikk.
Gunhild, hvor har du tenkt å bo da? spurte Ingrid rett ut.
Svigermor løftet øyenbrynene overrasket.
Hvor ellers? Her med foreldrene, så klart. Kanskje jeg kommer innom Osloturen noen ganger, leverer prøver på legesenteret vet du. Jeg kjenner alle legene i byen.
Og dette «innimellom», hvor ofte blir det? spurte Ingrid.
Åh, bare et par ganger i uka. Eller hvis været blir dårlig, kanskje en uke eller så. Rommet mitt har jeg jo der, så ikke sett barna på det. Kanskje minste sover der, men det er liksom mitt, i tilfelle.
Ingrid ble irritert.
Så, du vil at vi skal flytte inn i treroms, men én rom må fryses av for deg? To voksne og to barn fordelt på to rom?
Dere kan bruke rommet mitt også, forklarte Gunhild leende. Bare hold fingrene unna tingene, og vitrineskapet. Det er krystall. Og bøkene! Eivind, har sagt det: ikke rot i biblioteket!
Eivind skalv på stolen.
Men mamma, vi må jo lage barnerom, og ordne møbler
Dere trenger ikke nye senger! Det er jo god sovesofa fra pappas tid.
Ingrid reiste seg.
Eivind, vi går ut et øyeblikk.
Hun var allerede ute på trammen før Eivind klarte å følge etter, tydelig utilpass.
Hørte du det der? snerret Ingrid. «Ikke rør sofaen», «rommet er mitt», «kommer på besøk når jeg vil». Hva tror du det egentlig betyr?
Hun er bare redd for endringer, tror jeg
Nei, Eivind! Hun vil bare ha gratis vaktbolig! Vi får ikke flytte på et skap hun skal ha tilgang til alt, når hun vil, med nøkkel.
Hun kommer plutselig og skal lære meg gardinoppheng og hvordan du stapper dyna i sengetøyet!
Men det er nærmere jobben
Jeg bryr meg ikke om jobb! Jeg står heller i kø i to timer og kommer hjem til mitt eget, hvor jeg er sjefen!
Eivind var taus. Ingen protest denne gang. Han skjønte det godt fristelsen var stor, men ikke rettferdig.
Og for å minne deg, Ingrid la armene i kors, da du trengte hjelp, betydde hennes «prestisje» mer enn oss. Nå handler det bare om underholdning og selskap.
Da gikk døren opp, og Gunhild stakk hodet ut.
Hva pønsker dere på der ute?
Ingrid snudde seg mot henne.
Vi skal ikke flytte inn. Vi vil ikke bli til bry.
Bare tull, snøftet Gunhild. Eivind, sier du ingenting? Er det kona som bestemmer alt nå?
Eivind så henne rett i øynene:
Mamma, Ingrid har rett. Vi kommer ikke. Vi har vår bolig.
Gunhild trakk leppene sammen. Hun innså hun hadde tapt, men hun tenkte ikke å si det høyt.
Javel da. Jeg prøvde bare å hjelpe. Men lev som dere vil sitt i køene deres. Bare ikke klag til meg etterpå!
Det lover vi, sa Eivind. Vi drar hjem nå. Trenger dere mer medisiner?
Nei takk! Gunhild forsvant inn og dundret døren ekstra hardt.
Turen hjem var stille. Ingen trafikk, men GPS-en viste et rødt felt mot deres nabolag.
Er du sur? spurte Ingrid i lyskrysset.
Eivind ristet på hodet.
Nei. Jeg bare ser for meg Sindre hoppe på den «pappasofaen», og mamma får slag. Du har rett. Det hadde vært katastrofe.
Vi kan hjelpe, Eivind, sa Ingrid mykt og la hånden på kneet hans. Vi handler mat og medisiner, vi kan skaffe hjemmehjelp senere. Men bo dét skal vi gjøre for oss selv.
Avstand er nøkkelen til god svigermorrelasjon.
Spesielt med mamma, lo han.
***
Selvsagt gikk Gunhild sur. Hun hadde allerede kastet ut leieboerne, skråsikker på at sønn og svigerdatter skulle flytte inn.
En måned maste hun på Eivind med daglige telefoner.
Eivind sto fjellstøtt og det viste seg, det er faktisk ikke så ille å si «nei» når man virkelig må.
