Uncategorized

Jeg skal ikke slite meg til den forbannede bygda for å begrave moren din,” smalt ektemannen. Men da han hørte om bankkontoen hennes, dukket han opp med blomster.

Hei, jeg må fortelle deg hva som skjedde i helgen, så jeg begynner rett fra starten. Jeg lånte mobilen

Uncategorized

0368

Får ikke jeg si min mening? Da får du ikke en eneste krone fra meg!” Svigermor frøs til is da jeg slo hånden ned på bordet.

«Skal jeg ikke ha noe å si i dette? Da får du ikke en eneste krone fra meg!» Mormoren min frøs da jeg

Uncategorized

0974

Ikke bekymre deg, mamma! Hun vil ikke få en krone,” skrøt mannen, uten å vite at kona hans satt og lyttet.

«Ikke bekymre deg, mor! Hun kommer ikke til å få en eneste krone», ropte mannen min, uten å vite at kona

Uncategorized

014

Pappa har bestemt seg for å gifte seg Moren til Janne døde for fem år siden. Hun var bare førtiåtte. Hjertet stoppet da hun sto på kjøkkenet og vannet fiolene. Faren var da femtifem. Han gråt ikke, han ropte ikke. Han bare satt i konas stol og stirret på bildet av henne. Stirret som om han med tankens kraft kunne gi liv til den han elsket igjen. Den dagen mistet Janne ikke bare moren. Hun mistet i bunn og grunn også faren. Han ble værende, i samme leilighet, men det var ikke lenger ham – bare et fysisk skall. Et spøkelse innestengt i sin sorg. Det første året var veldig tungt. Bare tjuetre år gammel måtte Janne selv være både datter, pleier og psykolog for faren. Hun kokte lapskaus han ikke ville spise, vasket skjortene hans han ikke ville ha på, og snakket, snakket, snakket – i håp om å dra ham opp av det endeløse mørket han hadde falt ned i. Men han svarte ikke. Noen ganger kun ett ord av gangen. Hvert svar var som et slag over hendene: Ikke bland deg! Ikke rør meg! Etter hvert vokste det opp en tykk, uigjennomtrengelig vegg mellom far og datter … *** Tiden gikk. De levde sine egne parallelle liv. Om morgenen møttes de på kjøkkenet og gikk hver til sitt. Om kvelden kom de hjem, støtte på hverandre på kjøkkenet igjen, og gikk til hvert sitt rom. Få ord. Ingen kontakt. Janne sluttet å mase med sin omsorg. Han takket henne stille for det. Gradvis vendte de seg til den nye virkeligheten. Uten kone … Uten mamma … *** Etter hvert begynte faren å komme til live igjen. Han smilte til naboen som ofte kom med deilige boller. Dro på fisketur med en kompis. Fant fram laptopen og så på gamle favorittfilmer. Janne så ikke lenger noe tegn til fortvilelsen i hans bøyde skikkelse, og trodde det verste var over. Hun bestemte seg til og med for å reise bort hele sommeren da hun uventet fikk tilbud om jobb på et behandlingshjem. Da hun kom hjem, ventet en stor overraskelse. *** Faren kunngjorde at han skulle gifte seg. Han sa det med det samme Janne kom inn døra. Med rolig stemme. Som om valget for lengst var tatt. De gikk inn på kjøkkenet, faren satt seg rett overfor. – Jeg har truffet en dame, sa han og smilte. – Hun heter Olga. Vi skal gifte oss. Janne frøs til. Ikke fordi han hadde funnet en ny – hun ville til og med vært glad om han smilte igjen. Men i hodet hennes begynte en rød lampe å blinke: «Leiligheten»! Deres leilighet! Hvor hun hadde vokst opp! Hvor mammas gamle symaskin fortsatt sto i hjørnet, og favorittkoppen hennes fortsatt var i skapet! Og ikke denne, som en eller annen fremmed hadde satt igjen på bordet uten å vaske opp! Janne så med åpenbar forakt på den nye tingen … – Pappa, begynte hun med et vanskelig valg av ord, – synes du ikke dette går litt fort? Kjenner du henne egentlig? Og hvor skal dere bo? Jeg håper ikke her? Dette er jo ikke bare din leilighet. Det er mammas også … Faren løftet blikket mot henne. Det var bare tretthet og kald forakt der. – Nå skjønner jeg, sa han lavt. – Sånn er det. Du er rask du. Jeg lever jo fortsatt … Litt tidlig å dele bjørneskinnet før bjørnen er skutt. – Jeg deler ingenting! Jeg vil bare ha klarhet! – utbrøt Janne. – Det er da logisk! Nå får du ny familie, og hva skal jeg gjøre hvis noe skjer? – Da får du tenke på det når den tid kommer, svarte han mørkt, og gikk inn på rommet sitt. *** Noen dager senere tok han med Olga hjem. En høy, slank dame med triste, kloke øyne, altfor høflig. – Janne, jeg forstår hvordan du har det, sa hun. – Og tro meg, jeg vil ikke ha noe. Jeg har eget liv, egen leilighet. Jeg bare elsker faren din. Olga prøvde å være hyggelig, men … spørsmålene hennes! – Ligger hytta langt unna byen? spurte hun naivt nysgjerrig. – Har dere hatt denne leiligheten lenge? Leiligheter fra 50-tallet er jo ettertraktet. Olga mente også det var feil å diskutere arv på forhånd – slike samtaler såret faren og fikk ham til å føle seg uønsket. Etter besøket var Jannes bekymringer bare blitt større. Hun var hundre prosent sikker på at kvinnen var slu og beregnende, og forholdet til faren – allerede anstrengt – ble enda verre. Janne så ham som en såret gammel mann, blind av sen forelskelse og klar til å gi alt bort til første og beste. Han så antagelig henne som en grådig, mistenksom datter som ikke tenkte på hans lykke. Hver samtale ble til en krangel. Han hevdet retten til sitt privatliv. Hun påpekte sin rett til en trygg fremtid. De stakk hverandre så hardt de kunne, uten å forstå at de bare gjorde vondt mot seg selv. *** Til slutt orket ikke Janne mer, og foreslo å gå til en notar for å løse arvespørsmålene en gang for alle. Faren nektet lenge, men etter hvert – med et tungt sukk – ble han med. – Greit, sa han trist. – Vi gjør det på din måte. Hele veien til kontoret satt de tause. Janne fingret nervøst på vesken, forberedt på kamp … Det var stille på kontoret. Faren satte seg for seg selv, hendene i fanget, uttrykksløs i ansiktet. Notaren, en eldre dame med strengt blikk, åpnet mappen. – Så, vi er her for å … begynte hun på sitt profesjonelle vis. – Vent litt, avbrøt faren. Stemmen var rolig, men så bestemt at Janne fikk et rykk. – Jeg er her av en annen grunn … Han ga henne et dokument. – Vær så god. Notaren tok på seg brillene, leste raskt og spurte overrasket: – Er du sikker? Dette er jo et gavebrev. Du overfører alt du eier til din datter – helt gratis? Janne mistet pusten. Hva? Gir han henne alt? Bare sånn? Er det en felle? Kommer han til å si at hun har tvunget ham? Hun gransket blikket hans, prøvde å forstå hva han tenkte. Men han så på henne med et blikk som fikk noe inni henne til å fryse. Ingen sinne, ingen fornærmelse. Bare grenseløs skuffelse og … medlidenhet. Med henne. Med Janne … – Her, sa han lavt, reiste seg og la det signerte arket foran henne. – Ta det. Alt du har ønsket deg så mye. Leiligheten. Hytta. Alt. Nå kan du slutte å bekymre deg for at jeg, en gammel stutt, skal bytte bort det eneste du bryr deg om for litt fantasilykke. Han sa «lykke» med så mye bitterhet at Janne rykket til. – Pappa … jeg … jeg mente ikke … hvisket hun, med tårer av skam rennende nedover kinnene. – Ikke mente? Han smilte skjevt. – Den smilen var verre enn ethvert sinne. – Janne, på et halvt år har du ikke spurt en eneste gang om hvordan jeg har det. Ikke spurt om jeg fryser, trenger medisin. Alle spørsmål har handlet om papirer. Om kvadratmeter. Du har ikke sett en far i meg – bare en byrde som hindrer deg i å få det du vil ha. Tror du ikke jeg har merket det? Han tok et skritt mot døren. Snu seg: – Har du drømt om dette fengselet? Ta det, det er ditt. Faren gikk. Janne satt stiv, med det kalde papiret i hendene. Hun hadde vunnet! Fått alt! Og plutselig forstod hun at hun hadde tapt … *** Mange år har gått. Faren og Olga er fortsatt sammen. Janne ser dem av og til på butikken eller i parken. De holder nesten alltid hverandre i hånden. Faren har blitt eldre, men når han ser på Olga, lyser ansiktet hans av lykke. Janne bor alene. I en treromsleilighet med dyrt interiør og nye møbler. I helgene drar hun til hytta. Der har hun også alt hun trenger. Bare lykken har gått seg vill … Janne forstår at faren ga henne leiligheten ikke av sinne eller hevn. Han ga henne det hun selv hadde valgt: vegger i stedet for en person, papirer i stedet for kjærlighet. Byttet bort sin egen far for tre rom og en hytte. Og den erkjennelsen … det er den verste arven hun kunne fått. P.S. Trykk gjerne liker og følg kanalen vår

Mor til Ingrid døde for fem år siden. Hun var bare førtiåtte år gammel. Hjertet hennes sviktet idet hun

Uncategorized

017

Å stå alene som femtiåring: Da Natalja oppdaget ektemannens nye svik, fant hun veien ut av tretti års ekteskap og frykt – og mot et helt nytt liv nær barna, glede og frihet

Å bli alene som femtiåring «Savner deg, pusen min. Når sees vi igjen?» Marit ble sittende forvirret på

Uncategorized

015

En morgenkaffe i stillhet, en mann det alltid går an å stole på… og en nabo som plutselig trenger litt for mye hjelp. Hva gjør du når lykken sprekker – og du oppdager at han alltid må være noens helt?

Så godt det er hvisket Ingebjørg. Hun elsket å drikke morgenkaffen i stillheten, når Per fortsatt sov

Uncategorized

034

— Jeg er lei av å oppdra din sønn, — sa svigerdatteren og reiste til Syden Valentina Andrejevna hadde en sønn. En god, arbeidsom mann. Men kona hans var litt spesiell. Hun ville ikke lage mat, nektet å rydde. Den siste tiden oppførte hun seg helt merkelig. I går lagde hun nok en scene. — Kirill, — sa hun til mannen sin, — jeg orker ikke mer! Du er en voksen mann, men oppfører deg som et barn! Kirill ble satt ut. Han hadde jo ikke bedt om noe spesielt! Han ville bare at Marina skulle finne sokkene hans. Stryke skjorten. Minne ham på legetimen. — Mamma hjalp meg alltid, — mumlet han. — Da får du dra til mamma, — eksploderte Marina. Neste dag pakket hun kofferten. — Kirill, — sa hun rolig, — jeg reiser til Gran Canaria. I en måned. Kanskje lenger. — Hva mener du, lenger?! — Akkurat det. Jeg er lei av å være barnevakt for en voksen mann. Kirill prøvde å protestere, men Marina hørte ikke. Hun tok opp mobilen og ringte: — Valentina Andrejevna? Det er Marina. Hvis han ikke klarer seg uten barnevakt, får du bo hos oss litt. Reservenøklene ligger under dørmatten. Og så dro hun. Kirill satt igjen i leiligheten og ante ikke hva han skulle gjøre. Kjøleskapet var tomt. Sokkene skitne. Oppvasken tårnet seg opp. Etter noen dager ringte han mamma: — Mamma, Marina har klikket! Hun har dratt til ukjent sted! Hva skal jeg gjøre nå? Valentina Andrejevna sukket. Nok et svigermor-problem. — Jeg kommer, Kirill. Vi skal ordne opp. En time senere sto hun i døra. Med matvarer og det vanlige mor-stellet: Nå skal alt fikses, alt er under kontroll. Da hun åpnet døren, ble hun sjokkert. Rot overalt. Klær kastet rundt i soverommet. Skitten oppvask på kjøkkenet. Skittentøy på badet. Og da forstod Valentina Andrejevna plutselig: Hennes 30 år gamle sønn kunne faktisk ikke leve selv. Overhodet. Hun hadde gjort alt for ham hele livet. Og nå var han blitt … et stort barn. — Mamma, — klaget Kirill, — hva blir det til middag? Hvor er skjortene mine? Når kommer Marina hjem? Valentina begynte å rydde, taus. Men hun klarte ikke å la være å tenke: Hva har jeg gjort? Hun hadde skånet gutten sin for alt. For hverdagen. For motstand. For selve livet! Nå var han hjelpeløs uten kvinnene rundt seg. Marina? Hun hadde bare rømt fra et stort, hjelpeløst barn. Det er fullt forståelig. Valentina Andrejevna ble boende hos sønnen i tre dager. For hvert døgn forstod hun mer og mer: Hun hadde oppdratt en stor unge. Om morgenen stod Kirill opp — og begynte straks å klage: — Mamma, hva blir det til frokost? Hvor er skjorten min? Har vi rene sokker? Valentina lagde mat, strøk klær, ryddet — og observerte. Tenk deg: En voksen mann på tretti kunne ikke slå på vaskemaskinen! Visste ikke hva brødet kostet! Klarte ikke engang å lage te på egen hånd — enten brant han seg på vannet, eller så sølte han sukker. — Mamma, — klaget han om kvelden, — Marina har blitt helt gal! Før latet hun i hvert fall som hun likte meg. Nå virker hun helt fremmed! — Men hvordan oppfører du deg selv? — spurte Valentina forsiktig. — Akkurat som alltid! Jeg ber ikke om noe spesielt. Ønsker bare at kona skal være kone, ikke en sur tante! Valentina så på sønnen. Herregud. Han forstod virkelig ikke. — Kirill, har du noen gang hjulpet Marina? — Hva mener du? — spurte han overrasket. — Jeg jobber, tjener penger! Er ikke det nok? — Men hjemme da? — Hjemme? Jeg er sliten etter jobb! Vil slappe av. Hun maser bare. Vil at jeg skal ta oppvasken eller handle mat. Men det er jo kvinnedelen! Og plutselig hørte Valentina sine egne ord fra fortiden: “Kiril, ikke rør — mamma gjør det!” “Du trenger ikke gå i butikken — mamma ordner det!” “Du er mann, du har viktigere ting!” Hun hadde skapt et monster. Jo mer hun observerte, jo mer skremt ble hun. Kirill kom hjem — og la seg rett på sofaen. Ventet på middag. Ventet på underholdning. Ventet på opplysninger. Når middag ikke dukket opp av seg selv, begynte han å sutre: — Mamma, når spiser vi? Jeg er sulten! Som et lite barn. Det verste var samtalene om Marina. — Hun har blitt så nervøs, — klaget Kirill. — Sur hele tiden. Kanskje hun bør til legen? Sjekke hormonene? — Kanskje hun bare er sliten? — foreslo mor. — Sliten av hva? Vi jobber jo like mye. Men hjemmet skal jo kvinner holde styr på. — Skal?! — mistet Valentina besinnelsen. — Hvem har sagt at hun skal? Kirill ble satt ut. Mamma hadde aldri hevet stemmen mot ham. På den fjerde kvelden klarte ikke Valentina mer. Kirill satt på sofaen med mobilen og sukket, kjedet seg uten kone. Rot på kjøkkenet, skitne sokker på gulvet, uryddet seng. — Mamma, — ba han klagende, — hva blir det til middag? Valentina sto ved grytene og lagde borsj. Som alltid. Som de siste tretti år. Men plutselig kjente hun: Nok nå. — Kirill, — sa hun, og slo av gassen. — Vi må snakke sammen. — Jeg lytter, — sa han, uten å se opp fra mobilen. — Legg bort telefonen. Se på meg. I stemmen var det noe spesielt, og Kirill adlød. — Gutten min, — sa Valentina lavt, — forstår du hvorfor Marina dro fra deg? — Det er midlertidig, hun er litt emosjonell nå. Kvinner trenger pauser. Hun kommer tilbake. — Hun kommer ikke tilbake. — Hva mener du, ikke tilbake?! — Nettopp det. Hun er lei av å oppdra en stor unge. Kirill spratt opp fra sofaen: — Mamma! Hva? En unge? Jeg jobber, tjener penger! — Og? — Valentina rettet ryggen. — Hva gjør du hjemme? Har du mistet hender og øyne? Kirill ble blek. — Hvordan kan du si slikt? Jeg er jo din sønn! — Nettopp derfor! — Valentina satte seg på en stol, hendene skalv. — Mamma, du må være syk? — utbrøt Kirill. — Syk! — lo hun bittert. — Syk av kjærlighet. Blind morskjærlighet. Jeg trodde jeg beskyttet deg. Egentlig oppdro jeg en egoist. En trettiårig mann som er hjelpeløs uten kvinner, og tror verden skylder ham alt! — Men … — begynte Kirill. — Ingen men! — avbrøt hun. — Tror du Marina skal være din andre mamma? Vasker, lager mat, rydder opp? Hvorfor det? — Jeg jobber jo. — Det gjør hun også! Og hun steller hjemmet! Mens du bare slapper av og venter på service! Kirills øyne ble våte. — Mamma, slik har jo alle det. — Ikke alle! — ropte Valentina. — Ordentlige menn hjelper kona! Vasker opp, lager mat, oppdrar barn! Du vet ikke engang hvor vaskepulveret ligger hjemme! Kirill satt med ansiktet i hendene. — Marina har rett, — sa Valentina stille. — Hun er lei av å være din mamma. Det er jeg også. — Hva mener du? — Det mener jeg. — Valentina hentet vesken i gangen. — Jeg drar hjem. Du blir her. Prøv å bli voksen. — Mamma, hva?! — Kirill spratt opp. — Alene? Hvem skal lage mat og rydde? — Du! — ropte moren. — Du skal! Som alle voksne folk! — Men jeg kan jo ikke! — Du lærer! Ellers blir du en ensom, infantil fiasko! Valentina tok på seg kåpen. — Mamma, ikke gå! — tryglet Kirill. — Hva skal jeg gjøre alene? — Det du skulle ha gjort for tjue år siden, — svarte hun. — Leve selvstendig. Hun gikk. Kirill ble sittende alene i den skitne leiligheten. For første gang i livet — helt alene. Ansikt til ansikt med realiteten. Kirill satt på sofaen til midnatt. Magen knurret. Oppvasken luktet. Sokkene lå på gulvet. — Pokker, — mumlet han, og for første gang på tretti år vasket han opp selv. Det gikk dårlig. Talerknene var glatte, såpen sved i hendene. Men det gikk. Så prøvde han å lage eggerøre. Svidde den. Prøvde igjen — og den ble spiselig. Neste morgen skjønte han at mamma hadde rett. En uke gikk. Kirill lærte å leve selvstendig for hver dag. Vaske klær, lage mat, rydde. Handle mat og forstå priser. Planlegge dagen for å rekke alt. Han oppdaget: Dette er faktisk jobb. Da skjønte han hvor tøft Marina hadde hatt det. — Hallo, Marina? — ringte han lørdagen. — Ja, — lød en kjølig stemme. — Du hadde rett, — sa Kirill. — Jeg var en stor unge. Marina var stille. — Jeg har bodd alene en uke. Nå forstår jeg hvor slitsomt du hadde det. Unnskyld. Marina var lenge stille. — Du, — sa hun til slutt, — mammaen din ringte meg i går. Ba om unnskyldning for at hun oppdro deg feil. Marina kom hjem etter en måned. Hun kom til en nyryddet leilighet, til en mann som hadde laget middag og stod med blomster. — Velkommen hjem, — sa han. Valentina Andrejevna ringte dem en gang i uken. Spurte hvordan det gikk, men kom aldri uanmeldt. En kveld, da Kirill vasket opp etter middag og Marina laget te, sa hun: — Vet du, jeg liker vår nye hverdag. — Jeg også, — svarte han, og tørket hendene på håndkleet. — Synd det tok så lang tid før vi kom hit. — Men vi kom hit til slutt, — smilte Marina. Og det var sant.

Jeg er lei av å være barnevakt for sønnen din, sa svigerdatteren og reiste til havet En gang hadde Sissel

Uncategorized

SE DEG RUNDT!

SE DEG RUNDt! Kona, Marte, var på forretningsreise, datteren, Eira, var hos foreldrene, og Olav ble alene.

Uncategorized

0674

Jeg bygde huset mitt på svigermors tomt. Mannen min døde, og hun bestemte seg for å selge alt til datteren sin. Jeg ringte gravemaskinen.

Jeg bygde huset mitt på svigermors jord. Mannen min døde, og hun bestemte seg for å selge det til sin datter.

Uncategorized

En ensom eldre dame ga mat til en hjemløs hund, og det som skjedde deretter sjokkerte henne fullstendig

Den gamle enken Solveig Hansen bodde på grensen av den glemte bygda Vestre Åsen. Hytta hennes var sliten