Uncategorized

En dag kalte pappa meg inn på rommet sitt: han ville snakke om noe alvorlig, slik han sa. For å være ærlig ble jeg litt bekymret. I stua ventet en kvinne på meg. Familien min kretser rundt pappa, som har oppdratt meg, tatt vare på meg og gitt meg urokkelig støtte. Etter at jeg ble født, forlot mamma oss, og pappa valgte å ikke gifte seg igjen, kanskje av frykt for mer sorg. Livet har ikke alltid vært snilt mot pappaen min, og jeg ønsket å bli voksen raskere for å kunne støtte ham i alt han gjorde som et ansvarlig menneske. Med tanke på familiens økonomiske situasjon begynte jeg å jobbe da jeg var 15 år. Jeg skrev artikler for lokalavisene, og etter 3 år fikk jeg en bedre jobb. Etter noen år til fant jeg en kontorjobb som ga meg muligheten til å være selvstendig og forsørge både meg selv og pappa. En dag kalte pappa meg inn til en alvorlig samtale, slik han sa. Jeg følte meg litt urolig. I stua ventet en kvinne, som ifølge pappa var min mor. Da hun så meg, brast hun i gråt, ba om unnskyldning og prøvde å omfavne meg, men jeg klarte ikke å bestemme meg for å gi henne en klem. Jeg trakk meg forsiktig ut av armene hennes og gikk uten et ord, og lot de to gamle være igjen alene. Jeg bestemte meg for å la pappa håndtere situasjonen slik han mente var best. Jeg klarer ikke å tilgi noen som så hensynsløst forlot både meg og pappa og ikke engang har brydd seg med å gratulere meg med dagen på alle disse årene.

En morgen var det som om faren min plutselig hadde bestemt seg for å trekke meg med inn i et rom fylt

Uncategorized

068

Hva koster det deg, du bor jo rett i nærheten?

Kjære dagbok, Klokken var ti om morgenen da meldingen fra Ellen blinket på skjermen: «Eline, hvor er du?

Uncategorized

08

I tjue år ba jeg svigermor om unnskyldning, helt til en venninne stilte meg ett spørsmål. Da falt alle brikkene på plass.

20 år unnskyldte jeg meg for svigermor, helt til en venninne stilte meg et spørsmål. Da falt alt på plass.

Uncategorized

013

Er det deg som har vendt henne imot meg?

Åshild, kom hit, jeg legger sokkene i sekken din! stemmen til Lena fyller leiligheten, og Ingrid, som

Uncategorized

020

Hvorfor bør du slutte å invitere gjester hjem til deg? Basert på mine erfaringer

Jeg har nylig bestemt meg for at jeg ikke lenger skal invitere gjester hjem til meg. Det har ingenting

Uncategorized

0247

På vårt bryllup sa mannen min: “Denne dansen er for kvinnen jeg har elsket i hemmelighet i ti år.” Så gikk han rett forbi meg og inviterte søsteren min til å danse.

På bryllupet mitt proklamerte mannen min, Denne dansen er til kvinnen jeg har elsket i hemmelighet i ti år.

Uncategorized

08

Svigermoren min dukket opp uanmeldt forrige nyttårsaften – og hele feiringen gikk rett vest

Svigeren min dukker opp uten forvarsel nyttårsaften og alt går galt. Bekjennelse Hun står i døråpningen

Uncategorized

013

I går sa jeg opp jobben min for å prøve å redde ekteskapet mitt. I dag vet jeg ikke om jeg er i ferd med å miste begge deler.

I går sa jeg opp jobben min for å prøve å redde ekteskapet mitt. Og i dag vet jeg ikke engang om jeg

Uncategorized

014

Han reiste ofte i jobben og jeg var vant til det. Han svarte sent på meldinger, kom hjem sliten, sa det hadde vært lange møter. Jeg snoket ikke på telefonen hans og stilte ikke unødvendige spørsmål. Jeg stolte på ham. En dag brettet jeg klær på soverommet. Han satte seg på sengen, uten engang å ta av seg skoene, og sa: — Jeg vil at du skal høre på meg uten å avbryte. Allerede da skjønte jeg at noe var galt. Han sa at han hadde truffet en annen kvinne. Jeg spurte hvem hun var. Han nølte noen sekunder før han sa navnet hennes. Hun jobbet i nærheten av kontoret hans. Hun var yngre enn ham. Jeg spurte om han var forelsket. Han svarte at han ikke visste, men at han følte seg annerledes med henne, mindre sliten. Jeg spurte om han hadde tenkt å dra. Han svarte: — Ja. Jeg orker ikke late som lenger. Samme kveld sov han på sofaen. Neste morgen dro han tidlig og kom ikke hjem på to dager. Da han kom tilbake, hadde han allerede snakket med advokat. Han sa at han ville skilles så fort som mulig, «uten drama». Han begynte å forklare hva han skulle ta med seg og hva han ikke skulle ta. Jeg satt bare og lyttet i stillhet. På under en uke bodde jeg ikke der lenger. De neste månedene var tunge. Plutselig måtte jeg ta ansvar for alt vi før hadde delt: papirer, regninger, avgjørelser. Jeg begynte å gå mer ut – ikke fordi jeg egentlig hadde lyst, men fordi jeg måtte. Jeg sa ja til invitasjoner bare for å slippe å sitte hjemme. På et av disse treffene møtte jeg en mann i kaffekøen. Vi småpratet om helt vanlige ting: været, mengden folk, forsinkelser. Vi begynte å se på hverandre. En dag, ved et lite kafébord, sa han alderen sin – han var femten år yngre enn meg. Han kommenterte det ikke merkelig, sa det ikke som en vits. Han spurte hvor gammel jeg var, og fortsatte samtalen som om det ikke betydde noe. Han spurte om vi skulle møtes igjen. Jeg sa ja. Alt var annerledes med ham. Ingen store løfter eller tomme ord. Han spurte hvordan jeg hadde det, lyttet til meg, ble værende selv når jeg snakket om skilsmissen, uten å skifte tema. En dag sa han rett ut at han likte meg, og visste at jeg kom ut av noe vanskelig. Jeg sa at jeg ikke ville gjenta gamle feil eller bli avhengig av noen. Han sa at han ikke ville kontrollere meg eller «redde» meg. Eksmannen min fikk vite det av andre. Han ringte meg etter måneder uten kontakt. Spurte om det stemte at jeg var sammen med en yngre mann. Jeg sa «ja». Han spurte om jeg ikke syntes det var flaut. Jeg svarte at det eneste flaue var sviket hans. Han la på uten å si farvel. Jeg ble skilt fordi han forlot meg for en annen. Men uten å lete, sto jeg plutselig ved siden av en som elsker og setter pris på meg. Er det en gave fra livet?

Han reiste ofte i jobben, og jeg hadde blitt vant til det. Han svarte sent på meldingene mine, kom hjem

Uncategorized

020

Han reiste ofte i jobben og jeg var vant til det. Han svarte sent på meldinger, kom hjem sliten, sa det hadde vært lange møter. Jeg snoket ikke på telefonen hans og stilte ikke unødvendige spørsmål. Jeg stolte på ham. En dag brettet jeg klær på soverommet. Han satte seg på sengen, uten engang å ta av seg skoene, og sa: — Jeg vil at du skal høre på meg uten å avbryte. Allerede da skjønte jeg at noe var galt. Han sa at han hadde truffet en annen kvinne. Jeg spurte hvem hun var. Han nølte noen sekunder før han sa navnet hennes. Hun jobbet i nærheten av kontoret hans. Hun var yngre enn ham. Jeg spurte om han var forelsket. Han svarte at han ikke visste, men at han følte seg annerledes med henne, mindre sliten. Jeg spurte om han hadde tenkt å dra. Han svarte: — Ja. Jeg orker ikke late som lenger. Samme kveld sov han på sofaen. Neste morgen dro han tidlig og kom ikke hjem på to dager. Da han kom tilbake, hadde han allerede snakket med advokat. Han sa at han ville skilles så fort som mulig, «uten drama». Han begynte å forklare hva han skulle ta med seg og hva han ikke skulle ta. Jeg satt bare og lyttet i stillhet. På under en uke bodde jeg ikke der lenger. De neste månedene var tunge. Plutselig måtte jeg ta ansvar for alt vi før hadde delt: papirer, regninger, avgjørelser. Jeg begynte å gå mer ut – ikke fordi jeg egentlig hadde lyst, men fordi jeg måtte. Jeg sa ja til invitasjoner bare for å slippe å sitte hjemme. På et av disse treffene møtte jeg en mann i kaffekøen. Vi småpratet om helt vanlige ting: været, mengden folk, forsinkelser. Vi begynte å se på hverandre. En dag, ved et lite kafébord, sa han alderen sin – han var femten år yngre enn meg. Han kommenterte det ikke merkelig, sa det ikke som en vits. Han spurte hvor gammel jeg var, og fortsatte samtalen som om det ikke betydde noe. Han spurte om vi skulle møtes igjen. Jeg sa ja. Alt var annerledes med ham. Ingen store løfter eller tomme ord. Han spurte hvordan jeg hadde det, lyttet til meg, ble værende selv når jeg snakket om skilsmissen, uten å skifte tema. En dag sa han rett ut at han likte meg, og visste at jeg kom ut av noe vanskelig. Jeg sa at jeg ikke ville gjenta gamle feil eller bli avhengig av noen. Han sa at han ikke ville kontrollere meg eller «redde» meg. Eksmannen min fikk vite det av andre. Han ringte meg etter måneder uten kontakt. Spurte om det stemte at jeg var sammen med en yngre mann. Jeg sa «ja». Han spurte om jeg ikke syntes det var flaut. Jeg svarte at det eneste flaue var sviket hans. Han la på uten å si farvel. Jeg ble skilt fordi han forlot meg for en annen. Men uten å lete, sto jeg plutselig ved siden av en som elsker og setter pris på meg. Er det en gave fra livet?

Han reiste ofte i jobben, og jeg hadde blitt vant til det. Han svarte sent på meldingene mine, kom hjem