Kjære dagbok,
Klokken var ti om morgenen da meldingen fra Ellen blinket på skjermen: «Eline, hvor er du? Jeg må ha deg her med en gang!» Jeg la den halve tomme kaffekoppen på bordet, gned nesen og tenkte på at dette var tredje gang denne uken. Tredje gang «umiddelbart», tredje gang «med en gang».
«Kan ikke, jeg jobber», svarte jeg og vendte blikket tilbake til laptoppen. Et minutt senere vibrerte telefonen igjen.
«Hva for en jobb? Du sitter jo hjemme! Slutt å jobbe, kom hit. Arne og Sofie er alene, jeg må ut.»
Jeg smilte lurt. Ellen og Dag har holdt seg hjemme i halvannet år. Han påstår å lete etter «en ordentlig jobb», hun hevder å være opptatt med barna. I virkeligheten betyr det at han tilbringer dagene med å scrolle på forum, mens hun skriver lange meldinger til venninner og ser på serier. Uten arven Dag fikk, ville familien gått til grådighet.
«Jeg har en frist om tre timer. Ring mor», skrev jeg. Svaret kom med ett, som om Ellen hadde fingeren på tastaturet.
«Moren er opptatt! Eline, hva tror du du har rett til? Du bor jo rett ved siden av!»
«Kan ikke», gjentok jeg. «Jeg er virkelig opptatt». Telefonen ringte. Jeg bestemte meg for å gå til handling.
Eline, hva i all verden skjer? hun hilste ikke engang. Jeg ber deg som en søster om hjelp!
Jeg forklarer deg som en søster: jeg har jobb.
Hvilken jobb? Sitter du hjemme foran datamaskinen, du store arbeidsamer!
Jeg lukket øynene. Det var alltid det samme.
Ellen, kunden venter på prosjektet. Hvis jeg ikke leverer, får jeg ikke betalt. Uten betaling kan jeg ikke betale leien. Forstår du?
Å, kom igjen! Vi er familie, Eline. Vet du hva familie betyr?
Jeg forstår, men jeg kan ikke nå.
Så du vil ikke, stemmen hennes ble iskald. Så lett sier du nei til din egen søster, til dine niesebarn! Hvor egoistisk er du, Eline?
Ellen, jeg
Nei, hør på meg! Når jeg trenger hjelp, har du alltid noe annet på agendaen, noen unnskyldninger! Vi er familie, men du nekter å hjelpe!
Jeg kunne nesten le. I løpet av den siste måneden hadde jeg tilbrakt minst ti dager hos Ellen: matet barna, la dem i seng, leste eventyr, ryddet leker. Hver gang forsvant hun i «et par timer», som egentlig ble til en hel dag.
Ellen, jeg må virkelig jobbe.
Unnskyldninger! Bare unnskyldninger! Du finner på oppdiktede oppgaver for å slippe å hjelpe familien!
Jeg trykket på pauseknappen. Fingrene mine skalv svakt av irritasjon. Jeg tok en dyp pust, drakk en slurk av avkjølt kaffe og gikk tilbake til prosjektet.
En time senere ringte telefonen igjen. Tre ubesvarte anrop fra Ellen, to meldinger, en fireminutters taleboks. Jeg lot den ligge. Jeg visste hva den inneholdt: anklager, moraliserende tone, press om medlidenhet.
Mot kvelden hadde jeg fått tolv meldinger, alle var variasjoner av «vi er familie, hvorfor vil du ikke hjelpe». Jeg leste dem mens absurditeten steg. Ellen og Dag var to voksne som bodde hjemme sammen, og likevel krevde de at jeg skulle droppe jobben og bli barnevakt for deres barn.
Dagen etter var det det samme, og dagen etter igjen. Ellen ringte trefire ganger, skrev lange meldinger der jeg ble kalt «egoistisk», hjerteløs og glemt hva familie betyr. Dag blande seg ikke inn, han bare eksisterte i bakgrunnen.
Jeg sluttet å svare på anropene. Jeg avviste dem og fortsatte med mitt eget arbeid. Jeg visste: om jeg ga etter én gang, ville det aldri ta slutt.
Jeg har mitt eget liv, mine planer, mine drømmer. Jeg ville ikke ofre alt for andres krav.
På lørdag ringte mor, Valentina Pettersen, med en streng, fordømmende tone.
Eline, hva skjer?
Ingenting, mamma. Jeg jobber.
Ellen sier du nekter å hjelpe med barna.
Ellen sier mange ting. Jeg nekter ikke å hjelpe, men jeg nekter å avbryte arbeidet hver gang hun får lyst til å dra et sted.
Ellen er din søster. Den eldste søsteren. De yngre skal hjelpe de eldre, så har det alltid vært.
Mamma, Ellen er tretti år, hun har ektemann. De er hjemme hele dagen. Hvorfor skal jeg passe på deres barn?
Fordi du er familie! stemmen hennes ble hardere. Hva er dette for egoisme? I vår tid gjør man ikke sånn! Alle hjelper hverandre, ingen sier nei!
Jeg sank tilbake i stolen. I tjueåtte år hadde jeg aldri lært meg å krangle med mor. Valentina Pettersen har alltid stått på Ellen sin side, siden barndommen. Den eldste datteren flink, vakker, rett og slett god. Den yngste bare en ekstra.
Mamma, jeg vil ikke diskutere dette.
Sånn! Du vil ikke engang snakke med meg! Du har fått en jobb og tror du kan ignorere familien?
Jeg lever bare mitt eget liv.
Ditt liv er familien! Husk det, Eline!
Jeg husket det, men tok mine egne konklusjoner.
De neste to ukene ble et vedvarende mareritt. Ellen sendte bilder av barna med bildetekster som «Se hvor Sofie savner deg». Mor kikket inn hver andre dag med de samme argumentene om familiebånd og plikt.
Det kunne ikke fortsette. Jeg måtte velge: knekke og bli gratis barnevakt, eller gjøre noe radikalt. Tilbudet om en jobb i en annen by kom som en bønn. God lønn, spennende prosjekt, mulighet for oppgang og viktigst, åtte hundre kilometer mellom meg og familien.
Jeg takket ja den samme dagen.
Jeg pakket raskt og stille. Fant en leietaker til leiligheten, pakket sakene, kjøpte billetter. Jeg fortalte ingen i familien. Jeg visste at et lite ord ville utløst et sånt oppbrudd at jeg bare måtte avlyse alt. Ellen ville gråte, mor ville skrike, og så ville de overtale meg til å bli.
Nei, nok er nok!
Jeg fløy av gårde onsdag morgen på et tidlig fly. På morgenen sendte jeg en melding til mor og søster: jeg flytter. Jeg slukket telefonen på flyplassen og slo den på først igjen etter en dag, da jeg allerede var innflyttet i den nye leiligheten.
Trettifire ubesvarte anrop, atten meldinger, fem talebokser. Først hørte jeg mor sin stemme:
Eline! Valentina Pettersen nesten skrek. Hva har du gjort?! Hvordan kunne du dra uten å si fra? Dette er forræderi! Kom hjem med en gang!
Deretter Ellen, som gråt inn i røret, blandet tårer med beskyldninger: «Hvordan kunne du forlate oss barna spør hvor tante Eline er du hater oss».
Jeg lyttet til slutten, slettet så alt, og ringte mor tilbake.
Mamma, jeg har det bra. Jeg har fått ny jobb, flyttet.
Kom tilbake! Kom umiddelbart! Vi trenger deg!
Nei, jeg blir her.
Du forstår ikke! Ellen trenger hjelp! Barna
Ellen må begynne å ta ansvar for sine egne barn, eller hyre en barnevakt, eller be Dag legge bort datamaskinen. Jeg er ikke forpliktet til å hjelpe hele tiden.
Jeg la på uten å høre flere rop. Ellen ringte igjen en time senere.
Eline, hvordan kan du? Vi er søstre! Du skal være nær!
Jeg skylder deg ingenting, Ellen. Du er en voksen kvinne, ta deg av ditt eget liv.
Men barna
Dine barn, og Dags barn. Oppdra dem selv.
Du vet hvor vanskelig det er for meg!
Jeg vet, derfor dro jeg.
Ukene som fulgte, ble en ny hverdag. En ny by, et nytt kontor, nye kolleger. Jeg møtte opp på jobb, jobbet med interessante oppgaver, og om kvelden kom jeg hjem til en stille leilighet. Ingen ropte, ingen krav.
Etter to måneder møtte jeg Marius på en firmaparty. Vi ble enige, byttet telefonnumre, han var morsom, smart og helt normal ingen drama, ingen manipulering, ingen «du skylder meg».
En dag oppdaget jeg at jeg smilte uten grunn. Jeg våknet om morgenen og gledet meg over en ny dag, i stedet for å sulte på tanken på hvor mange meldinger Ellen hadde sendt om natten.
Et halvt år senere satt jeg på balkongen med en kopp kaffe, så utover byen som nå føltes som hjemme. En katt, funnet i trappeoppgangen for en måned siden, sov ved siden av meg. I naboleiligheten lagde Marius frokost, og lyden av bestikk klirret i kjøkkenet.
Bare avstanden på åtte hundre kilometer mellom meg og familien ble den beste medisinen mot påtrengende krav og manipulering. Jeg gjorde det rette ved å flytte.
Endelig er jeg lykkelig.
