FRIMERKET Eirik har gått fra Kari, sa mor med et tungt sukk. Hva mener du? forsto jeg ikke.
MANN MER VERDT ENN BITRE KRENKELSER Eirik, nå er det nok! Dette var siste dråpen! Det er over, vi skal skilles!
Og albuene? Hvem legger albuene på bordet sånn? I anstendig selskap hadde du allerede blitt sendt fra
Et julemirakel Erik, kan du forklare meg hvordan du klarte å glemme det?! Jeg minnet deg på det flere
«Den overraskende svigermorens ankomst: Et besøk som snudde alt på hodet» «Jeg kommer inn i leiligheten
Du er jo velstående, så gavene dine bør reflektere det, surmulte svigermor. Det var en lun kveld i Oslo
Han hatet sin kone. Hatet henne …
De hadde vært gift i 15 år. Hele 15 år våknet han hver morgen og så henne, men det var først det siste året at hennes vaner begynte å irritere ham voldsomt. Spesielt én av dem: Hun strakte armene i sengen og, med søvnig ansikt, sa: «God morgen, solen min! I dag blir en fin dag.» En tilsynelatende uskyldig setning, men de tynne armene og det trøtte ansiktet hennes fylte ham med motvilje.
Hun reiste seg, gikk forbi vinduet og stod noen sekunder og så ut i luften. Så tok hun av seg nattkjolen og gikk inn på badet. Før, tidlig i ekteskapet, beundret han kroppen hennes, friheten hennes, nesten grensende til det vågale. Og selv nå, da kroppen hennes fortsatt var slank og vakker, var synet av henne naken noe som vekket sinne i ham. Én gang hadde han til og med lyst til å dytte henne for å få henne til å skynde seg med «oppvåkningen», men tok seg sammen og sa bare brutalt,
– Skynd deg, jeg er lei!
Hun hadde lært seg å leve i sitt eget tempo. Hun visste om affæren hans, visste til og med navnet på jenta han hadde truffet i tre år allerede. Men tiden hadde leget selvrespektens sår, bare etterlatt et trist slør av overflødighet. Hun tilga ham aggresjon, likegyldighet og forsøkene hans på å leve ung på nytt. Men hun lot det ikke gå inn på seg, og ga ikke avkall på å leve bevisst, slippe taket i hvert minutt.
Slik hadde hun valgt å leve, etter at hun fikk vite at hun var syk. Sykdommen spiste henne opp, måned for måned, og snart ville den vinne. Det første instinktet hennes var å fortelle alle om diagnosen, for å fordele smerten mellom sine nærmeste. Men de verste døgnene gikk hun gjennom alene, med vissheten om at tiden snart var ute, og hun bestemte seg for å tie. Livet rant ut av henne, og for hver dag vokste det en sær klokskap i henne – ferdigheten til å betrakte.
Hun fant ensomhetens ro i det lille folkebiblioteket i bygda, dit veien tok halvannen time. Hver dag gikk hun inn i den trange smuget mellom hyllene bibliotekaren hadde merket med «Livets og dødens hemmeligheter», og fant en bok som hun trodde kunne inneholde alle svar.
Han var hos elskerinnen sin – her var alt nytt, varmt, levende. De hadde vært sammen i tre år allerede; han elsket henne med en besettelse. Han var sjalu, ydmykte henne, ydmyket seg selv, og følte at han ikke kunne leve uten hennes unge kropp.
Denne dagen bestemte han seg for å skilles. Hvorfor torturere tre mennesker? Han elsket ikke kona, nei, han hatet henne. Her ventet et nytt liv, og han ville leve lykkelig. Han forsøkte å huske hva han følte for kona en gang, men klarte ikke. Det føltes som om hun hadde irritert ham fra aller første dag. Han tok et bilde av henne fra lommeboka, og rev det i stykker, som et bevis på sin beslutning.
De hadde avtalt å møtes på restaurant. Samme sted som de for et halvt år siden feiret 15-års bryllupsdag. Hun kom først. Han dro hjem for å finne papirene som trengtes til skilsmissen. Nervøs kastet han rundt i skapene.
I en av skuffene lå det en mørkeblå, forseglet mappe han ikke hadde sett før. Han satte seg på huk og rev av teipen. Han forventet alt mulig – kompromitterende bilder kanskje – men fant bare dokumenter fra sykehus og laboratorier, prøvesvar og attester. Alt var i hennes navn.
Gjetningen traff ham som et lyn, en iskald bølge gikk gjennom ham. Hun var syk! Han slo opp diagnosen på Internett: «6 til 18 måneder igjen å leve.» Han så på datoene – det var et halvt år siden undersøkelsene. Det som hendte deretter, husker han knapt. Én tanke svirret: «6 til 18 måneder.»
Hun ventet på ham i førti minutter. Telefonen var død. Hun betalte regningen og gikk ut. Det var en vakker høstdag, solen varmet ikke, men den var der for sjelen. «Så vakkert livet er, så godt det er å leve, bare være på jorda med solen og skogen rundt seg.»
For første gang siden hun fikk vite om sykdommen, følte hun oppriktig medfølelse med seg selv. Hun hadde hatt styrke til å holde sykdommen skjult for mannen, foreldrene, vennene. Hun hadde prøvd å gjøre livet lettere for dem, til prisen av sitt eget knuste liv. Og snart ville alt hun hadde blitt bare et minne.
Hun vandret i gatene, så hvordan folks øyne glitret i glede over at alt lå foran dem – først kommer vinter, så vil våren uansett komme tilbake! Slike følelser skulle hun aldri mer oppleve. Sorg vokste inni henne og veltet ut som en strøm av tårer …
Han vandret rundt i leiligheten. For første gang følte han tiden rase forbi, nesten fysisk. Han husket henne som ung, så levende som da de møttes og drømte. Han hadde jo elsket henne da. Nå føltes det som om de femten årene aldri hadde skjedd. Alt lå foran dem: lykke, ungdom, liv …
I de siste dagene omringet han henne med omsorg, var med henne alltid og kjente seg for første gang egentlig lykkelig. Han var redd for at hun skulle forlate ham, han ville gitt alt, til og med eget liv, for å beholde henne. Og hadde noen minnet ham på at han for en måned siden hatet henne og ville skilles, hadde han sagt: «Det var ikke meg.»
Han så hvordan det var vanskelig for henne å ta farvel med livet, hvordan hun gråt om natten og trodde han sov. Han forsto at det ikke fantes større straff enn å vite sin dødsdato. Han så hvordan hun kjempet, grep de minste håp.
Hun døde etter to måneder. Han fylte veien fra hjemmet til kirkegården med blomster. Han gråt som et barn da kisten ble senket, og det føltes som han ble tusen år eldre …
Hjemme, under puten hennes, fant han en lapp, ønsket hun hadde skrevet til nyttår: «Bli lykkelig med ham til mine siste dager.» De sier nyttårsønsker går i oppfyllelse. Kanskje er det sant, for det året hadde han skrevet: «Bli fri.»
Hver av dem fikk det de ønsket seg – eller det de trodde de ønsket … Han hatet sin kone. Han hatet henne… De hadde levd sammen i femten år. I hele femten år så han
Jeg skal vise at jeg klarer meg alene. Da ektemannen min, Morten, sa rett ut til meg: «Ingrid, jeg klarer
Hun fikk svigermoren min på beina igjen. Men jeg er sint, fordi jeg ikke luket kjøkkenhagen.
Ingrid hadde i to år bare vært pleier for moren hans. Ingrid klarte å gifte seg med en svært respektert mann.
