Hun fikk svigermoren min på beina igjen. Men jeg er sint, fordi jeg ikke luket kjøkkenhagen.
Hva er det du driver med her? Svigermor roper midt ute blant svanebedene. Noe så uanstendig har aldri skjedd her før. Jeg trenger ikke å gjemme meg bak et barn, jeg hadde sju og ikke én eneste ugressplante!
På ropet hennes stimler naboene sammen. De klynger seg til gjerdet som kråker og begynner straks å diskutere alt de hører. Svigermor stråler over sitt publikum og tar glede i å hisse seg opp. Hun sier ord på ord, og jeg blir stående målløs. Til slutt, utmattet av sitt eget oppstyr, trekker hun pusten dypt, og sier enda høyere, slik at hele nabolaget kan høre:
Jeg sier ikke et eneste ord.
Jeg går rolig forbi svigermor og klemmer bare barnet hardere inn til meg. Først når jeg er inne i huset, åpner jeg skapet, finner fram den spesielle esken og sorterer tingene svigermor skal ha den kvelden og morgenen etter. Uten å nøle, slenger jeg både guttens og mine egne klær ned i en bag. Jeg går ut uten et ord til henne.
Tre dager senere ringer svigermor:
Hva gjorde du med alle de tingene professoren la til henne? Jeg ba naboen kjøpe litt, men hun sa at ett glass var veldig dyrt. Og noen av dem er skrevet på fremmed språk, så dem kjøper og bytter vi ikke. Så hva skal jeg gjøre? Du har reist, blitt fornærmet av ett eller annet, og her skal jeg ligge og dø?
Jeg svarer ikke. Slår av mobilen og tar ut SIM-kortet. Det er nok nå, jeg har verken fysisk eller psykisk styrke igjen.
For ett år siden, rett før sønnen min ble født, mistet mannen min kontrollen på bilen på glatta. Jeg husker uklart hvordan ambulansen tok ham, hvordan jeg fulgte ham til det siste og neste morgen var jeg plutselig blitt mor Jeg orket ingenting. Alt rundt meg føltes meningsløst og uviktig uten min kjære mann. Jeg ammet og vugget min lille sønn på ren rutine, fordi det var det jeg ble fortalt jeg skulle gjøre.
Så rev telefonen meg ut av dvalen.
«Svigermoren din er i dårlig form. Det sies hun ikke overlever sønnen lenge.»
Valget tok jeg på flekken. Rett etter utskrivelsen solgte jeg leiligheten min i Oslo. Noe av pengene investerte jeg i å bygge nytt hjem, så sønnen min skal ha noe eget når han blir stor. Og jeg dro for å redde svigermoren min.
Dette året har jeg ikke levd jeg har bare eksistert.
Det har ikke vært tid til søvn hele tiden har jeg tatt vare på både svigermor og den lille sønnen min. Gutten har vært urolig, og svigermor har trengt at jeg er der døgnet rundt.
Heldigvis har jeg hatt penger. Jeg har hentet de beste spesialistene fra hele landet til å undersøke henne. Jeg har kjøpt alt de skrev ut, og til slutt kom svigermor tilbake til hverdagslivet. Først trillet jeg henne rundt i stua, så ut i hagen. Etter hvert ble hun så sterk at hun gikk selv og derfra
Nå ønsker jeg verken å kjenne henne eller høre fra henne mer. Hun får finne ut selv hva hun trenger for å holde seg frisk. Heldigvis brukte jeg ikke opp alle pengene mine på henne. Nå har jeg og sønnen min flyttet inn i den nye leiligheten. Jeg trodde aldri det skulle ende slik.
Jeg ønsket å bygge et liv med min manns mor, siden jeg selv er foreldreløs. Men nå er det altså sånn. Jeg må bare lære gutten min: ikke alle fortjener den beste behandlingen. Noen er mer opptatt av ugressfrie grønnsaksbed.
