Uncategorized

Kjære dagbok, Det er nesten som om hunden har gitt opp; den ser ut til å ville forlate denne harde verden

Veien til medmenneskelighet Maksim satt bak rattet på sin splitter nye bil – nøyaktig den modellen han hadde drømt om de siste to årene. Han hadde spart lenge, sagt nei til unødvendige småting, og nå kunne han endelig nyte øyeblikket fullt ut. Dashbordet lyste svakt i skumringen, og rattet ventet lydhørt på hvert eneste grep fra hendene hans. Maksim lot hånden gli over det glatte rattet og klarte ikke holde tilbake et smil. Dette var mer enn bare en bil – det var et bevis på alle årene med hardt arbeid og målrettet innsats. Han slo på radioen, og kupeen fyltes straks med myke, rytmiske toner. Automatisk begynte Maksim å nynne med, mens fingrene trommet rytmisk på panelet. Akkurat nå følte han seg virkelig lykkelig. Han var på vei hjem, der vennene ventet for å feire det etterlengtede bilkjøpet. I hodet så Maksim for seg kvelden: hvordan han skulle fortelle hvor mye han hadde måttet ofre for å få råd, hvordan han tok ekstravakter i helgene etter ordinær jobb, hvordan han avsto fra kafébesøk og nye klær. Men akkurat nå virket alt dette fjernt og uviktig. Nå ville han bare nyte kjøreturen, kjenne friheten på veien og gleden over at drømmen endelig var blitt virkelighet. Veien gikk gjennom et stille boligstrøk. Husene lå i rekker langs veien, vinduene glødet lunt, og gatelysene laget fantasifulle skygger over asfalten. Noen få forbipasserende småjogget forbi, pakket inn i frakker og skjerf – det var en kjølig kveld. Maksim satte ned farten da han kjørte inn i et lyskryss, oppmerksom på hvert eneste tegn på fare. Plutselig – som ut av ingenting – spratt et barn ut i veibanen rett foran bilen. Maksim rakk ikke engang å tenke, instinktet tok over – han tråkket hardt på bremsen. Bilen slengte ut til siden, dekkene peip mot asfalten og satte mørke spor. Sekundene strakte seg i det uendelige, men bilen stoppet – bare noen centimeter fra gutten. Hjertet hans hamret villt i brystet. Kaldsvetten silte ned i øynene, det ringte i ørene. Han tok et dypt åndedrag for å samle seg – først nå skjønte han hvor nær katastrofen han hadde vært. Bare et øyeblikk til – så hadde alt vært over. Han hadde nesten kjørt på et barn… Noen sekunder satt Maksim urørlig, pustet tungt. Hjertet dundret, tinningen pulserte. Hendene skalv, og han knyttet dem hardt for å ta seg sammen. «Det gikk bra. Det gikk bra,» tenkte han, om og om igjen. Men sinnet, hett og brennende, begynte å boble opp. Det måtte ut. Han rev opp døra og sprang ut. Beina skalv, men han tvang seg bort til gutten som sto skamfull til siden, med hodet bøyd. Maksim grep ham i skuldrene, ikke helt klar over hvor hardt han tok i. – Hva i all verden er det du driver med?! – hveste han, forsøkte å snakke lavt, men stemmen sprekka likevel. – Er du ute etter å ende livet? Det fins vel enklere måter å gjøre det på! Gutten forsøkte ikke å komme seg løs. Han sto bare der, hodet nede, og hvisket nesten uhørlig: – Jeg mente ikke… Bare… – Bare hva? – Maksim strammet grepet, men slapp taket da han så gutten rykke til. – Om du ikke bryr deg om deg selv, tenk på moren din! Hvordan skulle det vært for henne å begrave sin egen sønn? Jeg kunne ikke rukket å stoppe! Stemmen til Maksim bar ikke bare sinne, men frykten han kjente i sekundet da bilen nesten traff gutten. Plutselig gikk det opp for ham hvor nær ulykken han hadde vært – alt ble snudd opp ned inni ham. Gutten hikstet, tårene sildret nedover kinnene hans. Han kikket opp på Maksim, blikket fullt av forvirring og desperasjon, og sinten slapp litt taket. – Hjelp meg, vær så snill… – sa han stille, stemmen skalv. – Broren min ble plutselig syk, og ingen stoppet. Jeg måtte løpe ut i veien. Maksim stivnet. Sinne forsvant, erstattet av forvirring og en merkelig tomhet. Han så på gutten – spinkel, rødøyd og med dirrende lepper – og skjønte plutselig: foran ham sto ingen rampete forbryter, men en skremt unge som prøvde å redde broren. – Broren din har det vondt? – spurte Maksim roligere, selv om han var urolig innvendig. Han prøvde å lese gutten, å kjenne etter om han løy, men så bare ren frykt. – Hvor er han? – Der borte, – gutten – han het Sondre – pekte med dirrende finger på en liten park over gaten. – Vi lekte, så kollapset han. Han har veldig vondt! Maksim brydde seg ikke et sekund om bilen der den sto. Han låste den, smekket igjen døren og fulgte etter gutten. Hvert steg ekkoet i hodet: «Hva om dette er alvorlig? Hva om gutten trenger hjelp med en gang?» Tankene fløy og forsterket uroen. De krysset veien raskt, Maksim forsøkte å holde øye med Sondre. Gutten løp foran, snudde seg stadig for å sjekke at Maksim fulgte. – Hvor er foreldrene deres? – spurte Maksim forsiktig mens de hastet gjennom parken, stemmen trillet litt. – Det er ikke trygt for barn å gå alene her. – Mamma og pappa er på jobb, alltid sent hjemme, – svarte Sondre, skuldrene trukket opp. – Vi har bestemor, men hun er gammel og syk. Men vi er ikke små, vi klarer oss. Maksim måtte svelge. Han visste hva det ville si å kjempe for hver krone, men å la så små barn gå alene uroet ham. Men nå var ikke tiden for å dømme – nå måtte han hjelpe. De fant broren, Marius, sammenkrøpet under et tre, hutrende og blek. Sondre løp bort, bøyde seg forsiktig over lillebroren. Maksim satte seg på kne ved siden, sjekket forsiktig. – Hvor gjør det vondt? – spurte han mykt. – Magen… – stemmen var knapt hørbar, og Marius’ lepper dirret. Maksim ble kald. Han var ingen lege, men så at Marius hadde behov for ordentlig legehjelp – ikke bare trøst eller plaster. Han visste at ambulansen kunne bruke lang tid… – Vi må til legevakta, – sa han bestemt. Han løftet Marius varsomt. Gutten peip til, men protesterte ikke lenger. – Kan du få tak i foreldrene dine? – spurte Maksim Sondre. – Nei, jeg glemte mobilen hjemme. Men på sykehuset jobber tanta vår – hun kan ringe mamma. – Fint, – sa Maksim lettet. At noen voksne skulle bli varslet, roet ham litt. Forsiktig bar han Marius til bilen, plasserte ham pent i baksetet og spent fast beltet. Sondre la seg ved siden av, tok hånden hans. Maksim så at Marius slappet litt mer av av storebrorens nærvær, og anerkjente Sondre for det i sitt stille sinn. Maksim satte seg selv forsiktig i førersetet, skrudde på varmen og startet rolig bilen i retning sykehuset. For å myke opp stemningen lot han lav instrumental musikk fylle rommet. Han sjekket med jevne mellomrom bakspeilet, men var mest opptatt med å kjøre stødig og passe på sikkerheten for barna. – Hvordan har du det der bak, Marius? – spurte han varsomt. – Hold ut, vi er snart framme! – Går greit… – mumlet gutten svakt, men smerten i stemmen var dempet. Sondre klemte brorens hånd, hvisket beroligende ord. Det lettet på Maksims hjerte at barna holdt motet oppe. Da sykehuset kom til syne i neonlysene, roste Maksim Sondre for handlekraften. – Du var sterk, og hjalp broren din, men la oss love en ting: Aldri mer løpe ut i trafikken. Du kunne ha blitt påkjørt – det hadde ikke hjulpet lillebror. Sondre nikket, nå forstod han alvoret – et kjapt tåredrypp bekreftet innsikten. – Jeg lover, – sa han stille. Maksim smilte mildt, la hånden på guttens skulder og klemte lett. – Bra. La oss passe på Marius nå. De fikk levert Marius til akuttmottaket. Sondre satt der, knyttet nevene, alene i gangen, mens Maksim holdt ham med blikket. Da den fortvilte moren stormet inn etter noen minutter, møttes de i en følelsesladet omfavnelse. – Sondre! – ropte moren, – og han strømmet gråtende inn i armene hennes. Maksim forklarte rolig hva som hadde hendt, hvordan Sondre hadde løpt ut i veien og hvordan de sammen fikk hjelpen Marius trengte. Moren takket ham dyptf ølelse: «Mange ville bare kjørt videre… så mye betydde det at du stoppet.» – Vi kan alle gjøre en forskjell, – svarte Maksim beskjedent. – Det viktigste er at det går bra med sønnen din. Etter at hun hadde snakket med legen og smilende kom ut fra undersøkelsesrommet, visste Maksim at det gikk mot det bedre. Han listet seg forsiktig ut fra sykehuset igjen, mot den kjølige kvelden. Han så mot de stjerneklare himmelen, dro inn den klare luften, og kjente en stille, dyp tilfredsstillelse. Tankene kretset rundt guttene, morens takknemlighet – hvordan dette øyeblikket faktisk betydde langt mer enn hvilken som helst fest eller materiell glede. Han satte seg i bilen, startet motoren og fulgte de opplyste gatene hjemover, trygg på at hverdagen på sitt beste består av små, varme øyeblikk av medmenneskelighet – og at slike øyeblikk betyr alt. Veien til medmenneskelighet.

Veien mot menneskelighet Det føles nesten som et annet liv, når jeg nå minnes tilbake den kvelden for

Uncategorized

017

En lærepenge for en kone – Jeg er lei! – Eirik skjøv tallerkenen fra seg og så irritert på kona si. Er dette virkelig spiselig? Overkokt pasta som nesten har blitt grøt, og noen halvrå kjøttkaker! – Hva har du drevet med hele dagen? Har du bare hengt på mobilen? – Hvordan kan du si noe sånt? – utbrøt Anniken teatralsk, mens hun i smug gjemte mobilen bak ryggen. – Jeg har faktisk passet på Jørgen! Han er så rampete! Helt lik faren sin, det ser man tydelig, – la hun fornøyd til, mens hun så hvordan mannen begynte å koke. – Jeg har det tungt, skjønner du? Alt bare faller ut av hendene på meg! Å få barn har vært veldig tøft for meg… – Jørgen er to og et halvt år gammel, – begynte Eirik rolig, mens han prøvde å dempe sinnet. – Han burde for lengst vært i barnehagen, og du burde gått tilbake til jobb. Da ville alt blitt lettere! – Hvorfor skal jeg sende sønnen min til det smittehullet? – utbrøt Anniken. – Vil du at vi skal ha fast plass på legevakten? – Man må aktivisere og utvikle barnet, hvis du ikke visste det! – Vi gjør masse! Jørgen er veldig utviklet for alderen, og det sa også barnelegen på siste kontroll! – jentet insisterte på sitt. Det var ikke første gang de hadde denne diskusjonen, og hun var livredd for å måtte sende sønnen i barnehage. Hun ville absolutt ikke begynne å jobbe igjen! Nå etter mammaperm hadde hun blitt vant til å surfe halve dagen på nettet, og hadde ingen planer om å slutte med det. – Og hvem er det vi skal takke for det? – Eirik klarte ikke mer og slo neven i bordet så tallerkenen hoppet. – Min mor! Det er hun som kommer og tar seg av Jørgen! Du ligger og sover, eller glor på mobilen! Du kunne i det minste ha laget middag eller gjort det litt hyggelig hjemme! Hvorfor skal jeg komme hjem fra jobb til dette? – Eirik så med avsky på “det kulinariske kunstverket”. – Jeg er ikke noen hushjelp! Og ikke vaskehjelp heller! Jeg er kona di! Og du er mannen min som skal sørge for at jeg har et komfortabelt liv! Og Anniken trodde virkelig på det hun selv sa. Etter hundrevis av talkshows og timer foran damenettforum hadde hun endret syn på hva det vil si å være kone. Tidligere trodde hun naivt at hun burde ta vare på mannen, gjøre husarbeid og oppdra barn, men nå hadde hun forstått at det var tjenerskap og ikke hennes jobb. Hun var for verdifull til å være på samme nivå som hushjelpen. – Er det sånn det skal være? – hvislet Eirik sint etter konas utblåsning. – Jeg skal altså jobbe og forsørge familien, mens du ligger på sofaen? Er det sånn? – Jeg skal drive med selvutvikling, – svarte Anniken stolt. – Du kommer til å bruke meg som eksempel overfor kameratene dine. Se, kona mi kan snakke om alt mulig. – Kan du det da? Hvilken bok leste du sist? Hva har du lært? – Eirik reiste seg og gikk bort til henne. – Hvorfor er du stille? Sosiale medier teller ikke. Og de idiotiske talkshowene, der alle roper og snakker dritt om hverandre, lærer deg ingenting. Så svar meg, har du tenkt å ta tak i hjemmet og barnet, slik det er normalt – eller ikke? – Nei! Jeg har sagt at jeg ikke er noen tjenestejente… Anniken, høylytt indignert, ramset opp klagene sine. At han tjente for lite, at han hadde blitt en tyrann hjemme, at han aldri var der… Mannen hørte rolig på hele rekken og svarte kort: – Skilsmisse. – Hva? – spurte Anniken forvirret, akkurat idet hun skulle til å fyre på med flere klager. – Skilsmisse, – sa Eirik kaldt. – Jeg finner meg en ordentlig jente som vil være en god kone og en god mor for Jørgen. Du er uansett aldri med ham mer enn noen timer om dagen, resten er det bestemødrene som tar seg av. Du er ingen mor, du har ikke fortjent den tittelen. Og jeg kan ikke kalle deg min kone. Først ble Anniken bekymret, men tenkte så lettsindig at Eirik bare ville skremme henne litt, han kom aldri til å skille seg. Hvordan kunne han være sikker på at han fikk barnet? Hun var jo moren, og det var det viktigste! Eirik forandret seg. Han brydde seg ikke om henne lenger, passerte uten å hilse. Jørgen og bestemoren dro på ferie et par uker, Anniken ga gladelig tillatelse, for da kunne hun endelig surfe i fred. Etter noen dager begynte hun likevel å savne sønnen, og ringte stadig til svigermor. To uker etter krangelen kom det innkalling til retten. Eirik holdt ord og søkte om skilsmisse. Og i retten fikk Anniken seg enda en overraskelse – hennes egen mor tok bestemt svigersønnens parti. – Jeg mener at Jørgen bør være hos faren, – sa moren med fast stemme og sendte datteren et misbilligende blikk. – Anniken har ikke noe morsinstinkt, hun gjør ingenting for sønnen sin, alt arbeidet har vært mitt og Eiriks mor sitt ansvar. Selv om Eirik jobber mye, er han alltid tilstede for gutten. Dommeren nikket, og kikket på en stresset Anniken med et lite smil. Og med god grunn – Anniken hadde ingenting. Ingen bolig, ingen jobb, intet forhold til barnet. Faren hadde gode sjanser for å få omsorgsretten. – Jeg ber om tid til å forsone oss! Ikke skilsmisse! Gi meg en sjanse! – gråt Anniken. – Eirik, jeg sverger, jeg skal forandre meg. Jeg skal legge vekk alt tullet om hushjelper og bli en eksemplarisk kone! Bare stol på meg! – Greit… *********************** En måned tidligere. – Datteren min har blitt helt lat, jeg skammer meg over henne, – ristet Nina på hodet. – Eirik, jeg forstår deg. Hvorfor trenger du en sånn kone? Hun bare sitter hjemme, men klarer ikke engang å rydde, og hun ser ikke til sønnen… Hvis du vil skille deg, kommer jeg ikke til å dømme deg. Bare la meg få treffe Jørgen, ikke mer enn det. – Jeg elsker Anniken, selv med alle hennes feil, – sukket Eirik tungt. – Men situasjonen begynner å bli uutholdelig. Vet du, jeg vil faktisk gi henne én sjanse til å skjerpe seg. – Hvorfor ikke? Faktisk vet jeg akkurat hvordan vi kan gjøre det. Søk om skilsmisse. Anniken kommer til å protestere, så dere får tre måneder til forsoning. Det vil få henne til å våkne. ************************** Anniken lærte leksa si. Snart var huset igjen strøkent, det luktet nystekt mat, og hun selv ble både blidere og mer omsorgsfull. Endelig fikk Jørgen oppmerksomheten han fortjente, noe han var veldig glad for. Han elsket mamman sin, selv om hun hadde vært litt håpløs…

Jeg orker ikke mer! Øystein kastet skjeen bort, blikket hans gnistret av sinne mot kona. Er dette noe

Uncategorized

018

DEN VILDE HESTEN SKULLE BLI OFRET, MEN EN FORLAT JENTE GJORDE NOE UTROLIG…

Den ville hesten skulle bli slaktet, men en forlatt jente gjorde noe helt utrolig Ingen turte å gå i

Uncategorized

013

TANKER HØYT!

TANKENES HVISKE Jeg husker den morgenen da Einar nesten sovnet på vei til arbeid. Han hadde knapt lyst

Uncategorized

En liten hilsen fra kona – Kjære, kan du hente meg på jobb? – ringte Jenny til mannen sin, i håp om å slippe en slitsom førti minutters busstur etter en lang arbeidsdag. – Jeg er opptatt, – svarte Arne kort. I bakgrunnen hørtes lyden av TV-en, så Jenny visste at han satt hjemme. Hun kjente tårene presse på, for ekteskapet hang i en tynn tråd. For bare et halvt år siden hadde han båret henne på hendene – hva hadde forandret seg på så kort tid? Jenny ante ikke. Hun hadde alltid passet på figuren, trent mye på treningssenter, og lagde fantastisk mat – ikke for ingenting jobbet hun på en populær restaurant. Hun hadde aldri krevd penger, aldri hystet opp styr, og hadde alltid gjort sitt beste for å glede mannen… – Du skjemmer han bort for mye, – pleide moren å si når hun hørte Jennys frustrasjon. – Du kan ikke bare gi etter for alt. – Jeg bare elsker ham, smilte Jenny hjelpeløst. – Og han elsker jo meg… ****************************** – Han er lei av meg, – hvisket Jenny for seg selv mens hun sjekket nettleserhistorikken på datamaskinen. Det viste seg at Arne tilbrakte all fritid på datingsider og chattet med flere damer samtidig. – Hvorfor kunne han ikke bare snakke med meg om det? Jeg hadde forstått og sluppet ham fri. Hvorfor pine seg selv og meg uten kjærlighet? Så var det klart: Det ble skilsmisse. Hun var sterk, hun skulle klare seg. Men slippe ham lett? Nei, han fortjente en liten hevn… Samme kveld registrerte Jenny seg på samme datingside Arne brukte, fant profilen hans, og skrev til ham. Bildet hun brukte fant hun på nettet og photoshoppet litt på. Hun var sikker på at Arne ville bite på kroken. Og det gjorde han. De chattet ivrig. Arne skrøt av hvor fantastisk han var, at han verken var gift eller bundet, og var klar for seriøse forhold og barn. Jenny lo for seg selv av alt han pyntet på sannheten – hun visste jo hvor vanskelig han kunne være å leve med. – Skal vi møtes? – skrev Jenny, og ventet spent på svaret. – Gjerne! svarte Arne raskt. – Men søsteren min bor hos meg nå, hun leser til eksamen. Kanskje vi kan møtes et annet sted? Så kan vi kanskje fortsette kvelden på hotell. – Jasså? – lo Jenny stille for seg selv. – Hvordan kan du være så sikker på at ei jente blir med deg rett på hotell? Noen ville jo blitt fornærmet! Men, det passer meg. – Eller så kan vi møtes hjemme hos meg? Jeg har en enebolig utenfor byen, bor alene. Ingen kan forstyrre oss… Men lurer på om han tørr? – Kjempeidé! – Arne virket fornøyd, mest fordi han slapp å bruke penger. – Skriv adresse og tidspunkt, så kommer jeg som en vind. – Vei **** 25, klokka ti i kveld. Passer det? – Selvfølgelig! Gleder meg. Ved nitiden later Arne som han haster avgårde på jobb. Finner ikke bilnøklene, og spør motvillig kona. – De lå vel på kommoden? – Jenny møtte ham ærlig i blikket, mens hun kjente nøklene mellom fingrene i lomma. – Kanskje katten har bært dem vekk? – Får vel ta taxi. Ikke vent på meg, gå og legg deg. Jenny hadde ingen planer om å vente. Hvorfor skulle hun det? Hun brukte heller kvelden på å pakke. Heldigvis hadde hun egen leilighet etter bestemor. Det eneste hun etterlot seg var skilsmissepapirene, midt på stuebordet. Arne kom hjem neste morgen, fly forbanna. Ikke bare hadde han brukt over en time på å komme seg dit, men dama med modellbildet fantes ikke på adressen. Adressen var ekte, huset også, men der åpnet en dame på over tre ganger hans egen størrelse – kun iført en nesten gjennomsiktig morgenkåpe. Den synen kunne han gitt alt for å slippe! Han måtte til og med kjempe for å slippe unna henne og ringte taxi samme natten. Det ble en lang ventetid, og han rakk å fryse ordentlig i dressjakka. Sjåføren kjørte i tillegg feil vei halvparten av reisen, og natten forløp på verst tenkelig vis. Først da han kom hjem og så papirene på bordet, skjønte han hvem som stod bak. Og ved papirene var det skrevet med leppestift: Denne søte hevnen…

Hei fra kona Kjære, kan du hente meg fra jobb? Ingrid ringte mannen sin i håp om at hun slapp å sitte

Uncategorized

016

Dette er ikke åpent for diskusjon – Nina skal bo hos oss, dette er ikke åpent for diskusjon, sa Zakhar og la bort skjeen. Han hadde ikke engang rørt middagen, tydelig innstilt på en alvorlig samtale. – Rommet er klart, vi ble akkurat ferdige med oppussingen. Så om et par uker flytter datteren min inn hos oss. – Har du glemt noe? – spurte Kine, etter å ha telt til ti inni seg. – For eksempel det at vi har gjort klart rommet til vårt FREMIDTIGE FELLES barn? Eller kanskje du har oversett det faktum at Nina har en mor hun burde bo hos? – Jeg husker vi tenkte på barn, – nikket Zakhar mutt. Han hadde håpet at kona skulle gi seg uten protester, og at videre diskusjon var unødvendig. – Men vi kan utsette det noen år. Du har jo studier å fullføre – det blir ikke tid til barn nå. Dessuten vil ikke Nina ha søsken. Og angående mora hennes… – Zakhar smilte skjevt, – jeg tar fra henne foreldreretten. Det er rett og slett farlig for jenta å bo under samme tak som den kvinnen! – Jenta? – Kine løftet øyenbrynene overrasket. – Er hun ikke tolv? Ganske voksen, altså. Og hva er faren? At din datter ikke får gå ut etter ti om kvelden? Eller at hun må gjøre lekser under trussel om at mobilen eller nettet blir tatt fra henne? Din eks er et levende helgen – hun har jo ikke engang brukt beltet! – Du vet ikke alt, – svarte Zakhar mellom tennene. – Nina har flere ganger vist meg blåmerker, og latt meg lese meldinger fulle av krenkelser og trusler! Jeg nekter å la datteren min få livet sitt ødelagt! – Og det gjør du nettopp nå – ved å la henne styre alt. Kine reiste seg rolig fra bordet og lot suppen stå urørt. Appetitten var borte, og synet av den misfornøyde ektemannen ga henne hodepine. Folk hadde advart henne – ikke stress med ekteskapet! Lev sammen noen år først, test følelsene… Men hun trodde hun visste best. Ville ligge foran venninnene… Hvorfor var folk skeptiske til en hastig bryllup? Enkelt – Zakhar var på sitt andre ekteskap, femten år eldre enn henne, og han hadde en tenåringsdatter han forgudet. Tre grunner som hver for seg ikke var så ille, men sammen… nærmest katastrofe. Egentlig var ikke de to første årsakene så problematiske for Kine. Hun likte at mannen hennes var eldre og hadde livserfaring. Hun visste fra første hånd at ekskona, Anne, ikke hadde noen klager etter skilsmissen, som var gjensidig. Men det tredje punktet… Nina. Skremmende bortskjemt og ulydig, alltid hos bestemor fordi foreldrene jobbet hardt for å gi henne et godt liv. Skilsmissen brydde henne ikke – pappa skulle aldri forlate henne, selv om han giftet seg på nytt. Men mammas nye ekteskap… Der var ikke Nina klar. Nå hadde stefar virkelig tatt grep om oppdragelsen, og mamma, som med ny jobb var mer hjemme, støttet ham fullt ut. Innetider, lekser, privatlærere fordi Nina hang etter i de fleste fag… Jenta var rasende – hun var vant til å tilbringe timevis foran TV eller PC. Så sint ble hun at hun begynte å dikte opp ting, bare for å irritere faren. Ja, Nina ville bo med faren, vel vitende om at hans jobb betydde at hun kunne være mest alene hjemme. Kine talte hun ikke med, og hadde ikke tenkt til å høre på den unge stemoren. Så for “et fritt liv” var hun villig til det meste. ********************** – Nina kommer i dag. Gjør klart rommet hennes og vær så snill, ikke stress henne, hun har gått gjennom mye, – Zakhar informerte Kine mens han valgte slips til den nye dressen. – Hadde jeg visst at Anne ville la mannen sin gå løs på jenta… Men det er for sent å gjøre noe nå. – Så du har ikke ombestemt deg? Du vil virkelig hente dattera og la henne bo her? – Kine hadde håpet til siste slutt at det skulle ordne seg. – Hvem skal ta vare på henne? Du er jo ikke hjemme før åtte på kvelden. – Du kan passe henne, – svarte Zakhar og trakk på skuldrene. – Hun er ikke tre år, hun klarer seg selv. – Jeg har eksamen snart, du har jo selv sagt jeg må fokusere på studiene, – sa Kine snurt. – Da får Nina holde seg i ro så hun ikke forstyrrer meg. Jeg håper hun kan vaske opp og gulv, for de neste to ukene er det hennes faste oppgave. – Hun er ingen vaskehjelp… – Like lite som jeg, – avbrøt Kine irritert. – Men skal hun bo her, må hun bidra. Du bør diskutere husreglene med henne. ************************ – Pappa, lar du henne mobbe meg? Jeg får ikke engang gå ut med venninner, din lille frue gir meg alt husarbeidet, mens hun koser seg foran TV! Kine, som tilfeldigvis overhørte samtalen, lo for seg selv. Ja, lykke til med å få henne til å gjøre noe! Da snur heller himmelen opp ned! – Jeg skal snakke med Kine, lover jeg. Men du må også prøve å komme overens med henne, Nina. Jeg skjønner det er tøft, men jeg kan ikke følge med på alt. Prøv å finne tonen med Kine, og vis henne at du er ei grei jente. – Ok, jeg skal prøve, – svarte Nina motvillig, skjønte hun ikke kom noen vei nå. – Forresten, er det sant at du har kjøpt bil til henne? – Ja, hvorfor? – Bare, ingenting! Men pengene sa du at du ikke hadde, så du kunne ikke sende meg på ferie til utlandet! Jeg drømte jo om det! – Du kan ikke reise alene, du er tolv år og jeg jobber. Vi kan dra sammen som familie til sommeren. – Jeg vil ikke med hele familien! Du elsker meg ikke, gjør du vel? – Nina snufset tydelig. – Hvorfor tok du meg fra mamma? Din frue synes bare jeg er til bry, og du har aldri tid… Kine gadd ikke høre mer. Hun skjønte at Nina alltid fikk det som hun ville. Og det gjelder nok ikke bare ferieturer. Den smarte jenta ville kvitte seg med nok en konkurrent om pappas penger. Og det så ut til at hun lykkes. Kine hadde fått nok av klager fra mannen, og bestemte seg: en krangel til, og det blir skilsmisse. Og til slutt skulle hun ødelegge seiersgleden for jenta, ved å si at selv etter skilsmissen skulle Zakhar betale bidrag. Til deres felles barn. ********************** Kine fikk rett – kvelden startet med klager. Hun hørte rolig på, og sa så at hun ville skilles. – Jeg vil ha ro i livet mitt, og ikke høre masse dritt om meg selv. Og ja, jeg advarte deg om at å alltid gå din datters ærend er en dårlig idé, – og da hun så Ninas triumferende smil, sørget Kine for å ta henne ned på jorda. – Ikke vær så fornøyd – hvem vet hvordan livet ditt blir videre. For eksempel kan jeg gi faren din et ultimatum: Hvis han vil treffe vårt barn, – Kine strøk seg over magen, – må han sende deg tilbake til mora di. Eller noe sånt. Mens Nina lette etter ord for å uttrykke sin irritasjon og Zakhar forsøkte å fatte situasjonen, tok Kine kofferten og dro. Egentlig var hun ikke gravid, hun ville bare gjøre jenta nervøs. Og lære mannen en lekse om barn og psykologi…

Ingrid skal bo hos oss, det er ikke til diskusjon, sa Henrik og la fra seg skjeen. Han hadde knapt rørt

Uncategorized

045

En Fremmed Synd

Eira, 42åra, ble stemplet som en skitten fattigkvinne i den lille bygda Rødberget samme dag som hun fikk

Uncategorized

0497

Under middagen, hvisket datteren min stille til meg og la en sammenfoldet lapp foran meg. «Late som du er syk og kom deg unna herfra», sto det.

Under middagen glapp datteren min, Ingrid, en liten, krøllete notatbit foran meg. «Lat deg være syk og

Uncategorized

016

Nå får dere endelig deres eget barn, så da er det på tide at hun returnerer til barnehjemmet

Når skal endelig min sønn få en arving? spurte Ragnhild, med irritasjon i blikket, mens hun så på svigerdatteren