Uncategorized
Da jeg var sekstiåtte år, ble jeg usynlig for min egen familie. Så husket de meg plutselig igjen.

Da jeg var sekstiåtte år gammel, ble jeg usynlig for min egen familie. Og så husket de meg plutselig igjen.

När jag var 68 år blev jag osynlig för min egen familj. Och sedan kom de ihåg mig. Min man Lars dog när

Ingrid Nilsen gikk fra apoteket og tenkte bare på én ting – å komme seg hjem uten uhell. Stokken.

Solveig Berg gikk fra apoteket og tenkte bare på én ting – å komme seg hjem uten uhell. Stokken.

Märta Andersson gick från apoteket och tänkte bara på en sak – att komma hem utan krångel. Käppen.

2024‑03‑12 Jag sitter vid köksbordet med en halvtom tallrik köttbullar framför mig. Viktor tittar inte

– Jeg kan ikke lenger bo med pensjonistkvinnen. Sa jeg, mens blikket hang på tallerkenen med kjøttkaker.

Jeg kan ikke holde på å bo sammen med ein pensjonistkvinne lenger. Det sa han mens han ikkje såg meg

2023‑08‑14 Kära dagbok, – Semesterblocket, säger Lennart, utan att lyfta blicken från mobilen.










