– Jeg kan ikke lenger bo med pensjonistkvinnen.
Sa jeg, mens blikket hang på tallerkenen med kjøttkaker. Jeg hadde akkurat satt den andre frem – hun spiste alltid to hver lørdag, tretti‑to år på rad.
– Viggo, hva snakker du om? spurte Synnøve.
– Om oss, Synnøve. Nærmere sagt, om at vi ikke lenger er et par.
Jeg satte meg overfor henne. Hendene hvilte på bordet, håndflatene ned, så jeg ikke avslørte noe. Regnskapsføreren i meg våknet før ektefellen. Regnskapsføreren reagerer alltid først på ordet «nei».
– Du flytter ut? spurte hun.
– Flytter. Har funnet en annen. Hun er tjue‑ni år og, vet du, går ikke rundt i leiligheten i en morgenkåpe med store lommer.
Morgenkåpen min var faktisk gammel. Blå, med knapper på brystet, kjøpt den gangen datteren begynte på skolen. Praktisk. Viggo pleide å kalle den «min sofakåpe». Vi lo.
Nå lo jeg ikke.
– Hva heter hun? spurte Synnøve.
– Kristine.
Jeg nikket, som om det forklarte alt.
Kjøttkakene kjølte på bordet. Jeg så på dem og tenkte på noe merkelig: Jeg hadde laget dem i tre timer. Jeg hadde kastet kjøttdeigen selv, bløtlagt brød i melk, akkurat som mamma lærte meg. Tre timer av lørdagen min. Nå skulle han reise til Kristine, som nok allerede hadde bestilt sushi.
– Når da? spurte hun.
– Når? spurte jeg.
– Når du drar?
– I dag. Har allerede pakket sekken.
Det klikket i meg. Ikke et knekk, men et lite klikk, som en bryter. Sekken var pakket. Jeg sto på kjøkkenet og lagde lapskaus for en hel uke, som en tåpe.
– Så gå, sa jeg.
Han så overrasket ut, rynket pannen litt.
– På den måten? Ingen mer ord?
– Hva vil du høre, Viggo? At jeg har vasket skjortene dine i tretti‑to år for ingenting? Det vet jeg selv, med eller uten deg.
Han reiste seg, gikk inn i gangen. Jeg hørte ham leke med låsen på kofferten – den samme kofferten vi tok med til Stavanger i 2008, da vi fikk bonus for en leilighet. Jeg hadde da også lagt mormors arv i den: to hundre og tjue‑to millioner kroner. Jeg husker hver eneste siffer – jeg er jo regnskapsfører.
Leiligheten ble skrevet inn på hans navn. «Slik blir det enklere, Synnøve, så kan vi ordne overdragelsen senere». Det ble aldri gjort.
Jeg satt på kjøkkenet og så på de to kjøttkakene hans. Så reiste jeg meg, tok en stor sort søppelsekk – den på hundre og tjue liter, den jeg pleier å kjøpe i Rema 1000 – og gikk inn på soverommet.
– Hva gjør du? spurte han da han så meg med sekken.
– Hjelper deg å pakke. Én koffert blir nok ikke til.
Jeg begynte å fylle. Skjorter i sekken. Treningstøyet han pleier å ha på seg på søndager på sofaen – også i sekken. Tøfler, tannbørste, barberhøvel, lader til telefonen. Alt i sekken. Raskt, rolig, som en årbok.
– Synnøve, du har mistet forstand, ropte han.
– Nei, Viggo. Jeg har bare kommet til forstanden. Første gang på tretti‑to år.
Han grep tak i hånden min. Jeg så på fingrene hans – korte, med gule negler – og han slapp taket.
– Jeg kommer for resten senere, sa han.
– Kom, men ring på forhånd så jeg kan åpne døren, svarte jeg.
Jeg trodde jeg skulle åpne for ham.
Fire dager senere kom han, ikke alene.
Jeg åpnet døren og så Kristine. Hun stod i gangveien i en hvit frakk som ikke passet årstiden, med en liten veske på en tynn kjede, og så på meg som man ser på gammel møbler som må kastes.
– God dag, sa hun høflig med et lite smil.
– God dag, svarte jeg.
Viggo gled forbi meg inn i gangen, som om han fortsatt var husets herre.
– Synnøve, vi gjør dette fort. Jeg må hente vinterklærne og papirer.
– Hvilke papirer?
– Mine jo – pass, kjøretøyregistrering, personnummer, og papirer på leiligheten.
Jeg stoppet i kjøkkeninngangen.
– På leiligheten?
– Ja. Leiligheten står på meg.
Kristine smilte svakt bak ham, bare et lite krøp i munnen. Jeg tenkte ofte på det smilet senere.
– Viggo, spurte jeg sakte, – er du seriøs når du vil ha dokumentene på leiligheten der jeg la mormors arv?
– Synnøve, det var jo bare en drøm for lenge siden.
– Atten år, rettet jeg, – ikke hundre. Atten år siden, to hundre og tjue‑to tusen kroner, i 2008 – det var prisen på en toroms leilighet i vår bydel. Hele leiligheten. Du lo da jeg kalte deg en «krone‑for‑krone».
– Unnskyld, avbrøt Kristine, – vi har ikke tid.
«Unnskyld», traff meg. Han var femti‑seks. Hofteområdet litt fremover, ansiktet rødt, poser under øynene – hvilken ung mann. Men for henne var han «ung» fordi han betalte. Og betalingen kom av mine penger – de siste tre årene tok han ikke en eneste lønn på kontoen, «til bensin og lunsj».
Jeg kjente et klikk i tinningene. Ikke hjertet, men tinningene, som om noen knipset fingrene inne i hodeskallen.
– Viggo, gå ut og ta med damen din. Dokumentene får du via retten.
– Hva?!
– Via retten, Viggo. Fra nå av får du alt gjennom retten – skjorter, sokker, den halve leiligheten du påstår er din. Alt med en liste, stempler og underskrifter.
Kristine humret:
– Tror dere virkelig dere kan vinne i retten? Leiligheten står på ham.
– Frøken, vend deg til gangen. Jeg snakker med mannen min. Formaliteten er at han fortsatt er min.
Viggo trakk henne i ermet. Hun forsvant ut på trappen. Han ble igjen.
– Synnøve, ikke gjør dumme ting. Vi kan ordne dette.
– Vi kan, men ikke på den måten at du bare gir fra deg leiligheten og passet. La oss regne ut hva hver av oss har lagt inn, og dele. Skal vi regne?
Han var stille.
– Du vil ikke regne? Da gjør jeg det selv. Jeg er god på sånt, vet du.
Jeg lukket døren bak ham, vridde låsen – ett halvt omdreining, så et til. Jeg lente meg mot døren.
Leiligheten var stille. Kjøleskapet brummet som vanlig. Lapskausen luktet – den hadde jeg ikke spist siden forrige lørdag.
Jeg gled ned på gulvet ved døren og satt i fem minutter. Ikke gråt, bare tenkte på tallene: to hundre og tjue‑to tusen pluss reparasjon i 2012 – 400 000, pluss kjøkken i 2015 – 210 000, pluss balkong i 2019… Regnskapsfører‑instinktet mitt arbeidet. Kona var stille.
Senere ringte jeg en låsesmed. På en time hadde han byttet innvendig lås. To tusen tre hundre kroner. Jeg skrev det i regnearket mitt – en vane.
Om kvelden fikk jeg en telefonsamtale fra datteren, Alma.
– Mamma, pappa sier du holder ham ute.
– Jeg holder ham ute.
– Men hvorfor? han…
– Alma, jeg har en tjeneste til deg. Ikke bløtlegg deg i dette. Jeg klarer det selv.
Hun var stille et øyeblikk, så sa hun:
– Greit, mamma.
Det var første lille varmen jeg følte på en uke.
To uker senere kom stevning: «Krav om deling av felleseie». Viggo krevde halve leiligheten, halve hytta (som vi egentlig ikke hadde – han hadde lagt den inn for å virke solid), og en moralsk erstatning for at jeg byttet lås.
Jeg leste den og lo. Første gang på en måned.
Jeg møtte en advokat, ikke en bekjent, men en helt ukjent fra en annonse. En kvinne på rundt førti, i grå blazer, ved navn Irene Nordmann.
Jeg la frem mappen jeg hadde samlet i atten år. Regnskapsvanen min – å spare alt.
– Arvedokument fra 2007, sa jeg og la fram side for side. – Bankutskrift som viser innskudd på to hundre og tjue‑to tusen kroner på min konto. – Kjøpekontrakt på leiligheten for samme beløp, måned for måned. – Kvitteringer fra reparasjoner fra 2012, kjøkken fra 2015, balkong fra 2019. – Regninger for fellestjenester – jeg har betalt dem selv de siste seks årene med min lønn på femti‑åtte tusen kroner, mens han «investerte i forholdet».
Irene bladde gjennom, så rolig, så tok hun opp blikket.
– Synnøve Hansen, hvorfor har du beholdt alt dette?
– Jeg er regnskapsfører, svarte jeg. – Jeg beholder alt.
Hun smilte, som om hun for første gang så en person som kom med mer enn bare tomme hender.
– Du har en sterk posisjon. Jeg tror vi kan få deg alt, ikke bare halve.
Jeg nikket, og la til:
– Irene, en ting til. Jeg er medunderskriver på hans billån. Fra 2022, Toyota, tre år, ellevte måned igjen. Kan jeg bli kvitt dette?
Hun tenkte.
– Du kan ikke frikjenne garantistilling alene, men du kan melde banken om vesentlig endring – skilsmisse. Banken vil sannsynligvis kreve ny kausjonist eller tidlig innfrielse. Hvis han ikke klarer det…
– Bilen blir tatt?
– Ja.
Jeg så ut av vinduet. Snøen falt på verandaskjulet og smeltet med en gang. Jeg tenkte på Kristine i den hvite frakken, på at hun sikkert liker å kjøre den Toyotaen. Jeg husket da jeg selv ble kjørt i den to ganger – til legekontoret og til min mors grav.
– La oss skrive, foreslo jeg.
Irene skrev.
Kvelden kom, og jeg lagde meg en kopp te – ikke for ham, men for meg selv – i en liten krus med blåveis, den han alltid syntes var kjedelig, og drakk ved vinduet.
Leiligheten var stille. Morgenkåpen min hang på kroken. Ingen kalte den «sofakåpen» lenger.
Jeg tenkte: Det er vel ikke så farlig å være alene. Det som var skummelt, var å lage to kjøttkaker i tretti‑to år og bare fåNå sitter jeg ved vinduet, ser på snøen som faller, og vet at jeg endelig har funnet roen i meg selv.
