Uncategorized

— Jeg nekter å leve resten av livet sammen med en gammel og skrøpelig kvinne! — brølte ektemannen – Nå er det nok, Valentina! – I full fart smalt Igor igjen nattbordsskuffen, så parfymeflaskene klirret. – Jeg orker ikke mer prat om vonde ledd og piller! Jeg vil leve, ikke sykle inn i alderdommen på et sykehjem! Valentina sto i døråpningen til soverommet, så på at mannen pakket ned sine få eiendeler. Trettito år av felles liv fikk plass i én ryggsekk og en pose med joggesko. Den tanken stakk verre enn alt annet. – Igor, – begynte hun forsiktig, – mamma kan ikke være alene etter slaget. Forstår du? – Din mor, ditt ansvar! Jeg nekter å bli gammel sammen med et vrak, – brølte Igor uten å møte blikket hennes. – Jeg er femtiåtte, ikke åtti! Hjemmet skal ikke bli noen intensivavdeling! Valentina rykket til. De siste seks månedene hadde «ungdom» og «alderdom» blitt et stadig større hinder. Igor begynte plutselig å farge grå hår, kjøpte sykkel og skinnjakke. Så dukket Svetlana opp – den skilte, sprudlende naboen fra femte etasje. – Flytter du til henne nå? – Valentina visste svaret, men spurte likevel. Igor snudde seg brått. I blikket hans fløy noe forbi, kanskje skam, men det forsvant like raskt. – Ja, jeg flytter til henne. Vil du vite hvorfor? Fordi hun får meg til å glemme alderen min. Hun teller ikke mine grå hår og snakker ikke om hjertesykdom. Hun er fri, forstår du? «Fri.» Ordet traff Valentina midt i hjertet. Hun kastet et blikk i speilet – så sitt slitne ansikt med nye små rynker ved munnen. En gang kalte han henne sin skjønnhet. Nå… – Du fyller snart seksti, Igor, – sa hun knapt hørbart. – Tror du virkelig… – Hva da? – glefset han. – At jeg ikke fortjener lykke? En ny start? Du vet, mange på min alder… – Stikker av til unge elskerinner? – Valentina lo bittert. – Trist statistikk. Igor veivet med hånden: – Der begynner du igjen! Alltid skal du dra alt ned. Jeg vil bare puste fritt, skjønner du? Han lukket ryggsekken med en hard bevegelse – lyden av glidelåsen ga dommen. – Hils din mor og si jeg ønsker henne god bedring, – mumlet han på vei mot døra. – Dere får det sikkert fint. Du og… – han stanset, men sa det: – Du og din gamle venninne. Døra smalt. Valentina ble sittende lenge på senga og stirre tomt fremfor seg. «Gamle venninner.» Hun var jo bare femtitre. Var hun virkelig gammel? Fra rommet ved siden av lød en svak stemme: – Valya? Har det skjedd noe? – Nei, mamma, – sa Valentina og reiste seg tungt. – Igor måtte bare ut i noen ærender. Det var ubehagelig å lyve. Men hun kunne ikke si sannheten, mamma skulle ikke bebreide seg for datterens havarerte ekteskap. De neste dagene gikk grått og stille. Valentina fulgte rutinen: laget mat, ryddet, stelte moren. Én tanke slo henne igjen og igjen: Når? Når vokste muren frem mellom dem? Hun husket første møte med Svetlana. Naboen, nyseparert, stadig å treffe ved postkassene. Energisk, fri, med fargerike kjoler og klingende latter. Valentina hadde til og med syntes synd på henne – alene med barn. Men hun så ektemannens blikk. Hvordan han sto lenge ved vinduet når Svetlana luftet hunden. Hvordan han alltid tilfeldigvis møtte henne ved inngangen. Hvordan han ofte ble sittende i garasjen til sent på kveld. – Jenta mi, – mammas stemme dro henne tilbake, – du har stått ved vasken med den koppen i en evighet. Kom og sett deg litt. Valentina snudde seg. Hun sto virkelig med én kopp i hånda, stirrende ut av vinduet. – Kommer snart, mamma. – Valya, – mamma satte seg, holdt fast i stolryggen, – jeg skjønner mer enn du tror. Du trenger ikke lyve for meg. – Mamma. – Han stakk, ikke sant? Flyttet til hun fra femte? Valentina nikket, og hun kjente gråten presse på. – Han er en stabeis, – sa mamma lakonisk. – Vet du hva det er med menn når de nærmer seg seksti? Det er som om djevelen tar dem – de jager etter ungdom der hvor den aldri har vært. – Mamma, vær så snill. – Hva da? – mamma lo uventet høyt. – Faren din gjorde akkurat det samme. Femtito og plutselig skulle han finne seg selv. Valentina stirret på moren: – Pappa? Men du har aldri… – Hvorfor fortelle? – mamma trakk på skuldrene. – Han kom hjem etter to måneder, ydmyk og flau. Men da ventet jeg ikke mer. – Seriøst? – Jepp, – mamma glimte til. – I løpet av de to månedene skjønte jeg: Livet mitt var ikke over! Tok broderikurs. Og viktigst – livet uten ham var faktisk enklere. Mer luft, liksom. Hun betraktet de gamle hendene – sprukket hud og flekker, men fortsatt smidige. – Skjønner du, jenta mi, årene teller ikke. Det som skjer i hjertet er viktig. Jeg er åttifem, men inni er jeg fortsatt en jente. Valentina smilte forsiktig. Jo, det var sant – mamma utstrålte en egen livskraft. Derfor søkte folk til henne? – Igor løper ikke fra deg, – sa mamma, – han flykter fra seg selv. Fra frykten for å eldes. Han tror at unge kvinner gjør ham yngre. – Forsvarer du ham nå? – Valentina kjente uroen stige. – Nei, – sa mamma. – Jeg bare sier: Han vil aldri finne det han leter etter. Ingen rømmer fra tiden. Den henter oss alltid inn. Akkurat da kom latter utenfor. Valentina kikket ut: Igor og Svetlana spaserte i bakgården, han bar posene hennes. Svetlana snakket livlig og lo; han så på henne med åpen glede, og Valentinas hjerte krympet. – Ikke pin deg selv, – sa mamma stille og dro henne bort fra vinduet. – Kom og drikk te. Jeg har ferske honningkaker! – Mamma, honningkaker? – røsten til Valentina skalv. – Han er en fjott, – lo mamma tålmodig. – Men det er hans vei. Du må finne din. Vet du hva? I morgen går vi i parken. Etter rehabiliteringen er der nydelig. Valentina ville si at hun ikke orket, men noe i morens stemme satte en stopp. Kanskje hun hadde rett? Kanskje tiden var inne for å leve? Parker overrasket. Etter oppussingen var alt blitt nytt – fine stier, fontener og hyggelige benker. Midt i parken var et kultursenter, musikken strømmet ut. – Se her, – stoppet mamma ved plakaten, – litteraturgruppe, dansestudio og jammen – yoga for voksne! – Mamma, ikke si at… – Og hvorfor ikke? – mamma gliste. – Jeg har fortsatt spenst i kroppen, skjønner du. Som i demonstrasjon svingte hun armen grasiøst. Stokken ramlet med brak. – Åh, – hun rødmet. – Skal jeg hjelpe? – spurte en mild mannsstemme. En elegant mann, midt i livet, bøyde seg og ga stokken tilbake med et nikk: – Værsågod. – Takk, – sa mamma og fikk roser i kinnene. – Så snilt av deg. – Mikael, – sa han. – Jeg leder litteratursamlingen her. Ser dere er nysgjerrige på våre program? – Nei, vi bare, – begynte Valentina, men mamma avbrøt: – Selvsagt! Min datter skriver nydelig dikt. Ble publisert i studentavisen på universitetet! – Mamma! – Valentina rødmet. – Det var for hundre år siden. – Poesi har ingen alder, – sa Mikael vennlig. – Vil dere bli med på dagens møte? Vi diskuterer nye tekster. Slik havnet Valentina i et litteraturmiljø. Hun ble overrasket over hvor lett hun gled inn – i utgangspunktet for å støtte mamma, men hun ble dratt med. Lukten av bøker, lavmælt samtale, engasjerte mennesker – ingen snakket om utseende eller gamle år. Her var det tanker som gjaldt. Så kom poesikvelden. Intimt og personlig, men Valentina var nervøs som til eksamen. Hun leste diktene sine – om kjærlighet, tap, om at livet ikke slutter med smerte. For hver strofe kjente hun seg friere og sterkere. På vei hjem traff hun Igor. Han kom fra Svetlana. Han ble stående, keitete. – Valya, du ser fantastisk ut. Hun så stille på ham. Den vanlige sorgen var borte, bare roen igjen. – Takk, – svarte hun. – Er det alt? – Nei, hør… – Han trådte nærmere. – Jeg har tenkt mye. – Ble du skuffet? – hun løftet et øyenbryn. – Eller var hun ikke så perfekt? Igor rynket pannen: – Det er ikke sånn. Hun er ung, ja, pen, ja, men… – han nølte. – Vi har ingenting å snakke om. – Du regnet med at en 35-åring elsker sovjetisk litteratur og kultur? – Valentina lo uventet. – Igor, du er sannelig naiv. – Det er ikke poenget, – sa han. – Jeg har rotet alt til. Kanskje du… – Nei, – sa hun rolig, men bestemt. – Ingenting «kanskje». Vet du, jeg er faktisk takknemlig. – For hva? – Han stusset. – At du stakk. At du fikk meg til å forstå at livet mitt er mer enn husarbeid. – Valya, jeg vil hjem, – han grep hånden hennes. – Vi kan fikse alt. Hun trakk seg mykt, men bestemt unna: – Nei, Igor. Du vil ikke hjem, for det hjemmet finnes ikke mer. Den Valentina som vasket sokkene dine og var taus til middag, er borte. Den nye kjenner du ikke. Og jeg tror du hadde blitt skremt. – Hvorfor? – Fordi hun lever for seg selv. Akkurat da kom mamma gående – uten stokk, støttet av Mikael. – Åh, Igor, – sa hun med kaldt blikk. – Du henger fremdeles rundt? – God ettermiddag, Elena, – mumlet han. – Jeg skal gå nå. – Riktig, – sa hun. – Og neste gang du vil rømme fra alderen, tenk deg om. Kanskje er ikke problemet folkene rundt deg? Igor rykket til, snudde seg og gikk. – Mamma! – Valentina sa advarende. – Det der var kanskje… – Hva da? – sa mamma. – At jeg sa sannheten? Forresten, Mikael foreslo at jeg leder «Barndommens eventyr»-kveld for barnebarna. Det blir morsomt! – Elena er en naturlig forteller, – smilte Mikael. – Barna vil elske det. Valentina så på moren – vital, glødende – og tenkte: Kanskje er det visdommen i alderdommen? Ikke motsette seg årene, men ta dem som gave? Som sjanse til å finne noe nytt? To måneder senere slo Igor opp med Svetlana. Hun hadde visst truffet en yngre flamme. En måned etter kom det en sms til Valentina – kort, rotete, fulle av angrede og bønner om tilgivelse. Hun svarte aldri. For hvorfor? Hun har sin egen vei nå. To ganger i uken – litteratursamlinger. Og vet du? Som femtitreåring er hun mer ungdommelig enn på lenge. For ungdom handler ikke om glatt hud. Det handler om motet til å være seg selv. Uansett alder.

Jeg har ikke tenkt å tilbringe resten av livet med en gammel skrøpling, utbrøt mannen min. Nok er nok!

Uncategorized

059

Den bortkomne forlovede.

Kjære dagbok, Dette er første gang jeg befinner meg på et bryllup hvor bruden rømmer. Hadde noen fortalt

Uncategorized

015

— Hva gjør du her, far? Er du klar for en tur? I din alder ville jeg bli hjemme!

Hva gjør du her, bestefar? Blir du for varm av å gå rundt? På din alder skulle jeg holde meg hjemme!

Uncategorized

0137

ER DET EN BESSERWISSER ELLER EN DIAGNOSE?

«Er det overtro eller hva?» tenker Kari mens hun ser moren stå ved kassen i den lille dagligvarebutikken

Uncategorized

035

En arrogant kvinne rev i stykker kjolen sin, i troen om at hun bare stod overfor en servitør, uten å vite at ektemannen hennes, en milliardær, så alt.

Jeg stod i den store salongen i Oslo da en arrogant kvinne rev av kjolen på min kone og trodde hun bare

Uncategorized

012

Den Uhyggelige Nabokona

I hvert bakgård finnes en dame som roper fra vinduet når noen røyker på balkongen, fordi lukten trenger

Uncategorized

011

Skal finne en bedre mann til datteren min enn deg!

Fredag 14. juni I dag var en sånn dag hvor en nesten vil gi opp før man har begynt. Lønningsappen på

Uncategorized

011

Gaven – Så, sønn, fortell meg, hvordan har du det, hvordan gikk dagen i dag? Pappa Viktor kom hjem fra jobb, løftet fem år gamle Andreas og satte ham på sofaen ved siden av seg, rufset ham i de myke, lyse håret. Mens mamma Pauline lagde middag, satt faren og pratet med sin kjære og foreløpig eneste sønn. Det var varmt og koselig i leiligheten, og midt i stuen, mellom den surrende TV-en og bokhylla, blinket en lav men svært pyntet juletre hemmelighetsfullt med fargerike lys. Det var nøyaktig ett døgn igjen til nyttårsaften. – Jeg har det fint! – erklærte arvingen. – Men min venn Nikolas har det dårlig. – Hva er galt med Nikolas, da? – undret Viktor. – Er det han fra nabobygget? – Ja, det er han, – nikket Andreas. – Han fikk ikke gave på nyttårsfesten i barnehagen i dag, – sa Pauline og tittet ut fra kjøkkenet, omgitt av duften av stekt kylling. – Stakkars gutt … Nå, vask hendene, gutter, middag er klar. – Hvordan kunne han ikke få? – sa Viktor overrasket, og reiste seg fra sofaen. – Alle fikk, unntatt akkurat Nikolas? Her er det noe som ikke stemmer. – Ja, alle andre fikk, bare Nikolas ikke, – bekreftet Andreas, og gled ned fra sofaen etter faren. – Snøprinsessen og julenissen ga gaver til alle, bare ikke til ham. Og han ventet sånn. – Hva slags Snøprinsesse og Julenisse er det som ikke gir gave til et barn? – sa Viktor irritert, og dro frem en stol og satte seg ved bordet. – Det er vel ikke deres skyld, – trakk Pauline på skuldrene. – Det er nok moren til Nikolas som enten glemte å betale for gaven, eller så hadde hun ikke råd. Sånt skjer. Andreas, du har vasket hendene? – Ja da, jeg var på badet sammen med ham, – svarte pappa, mens han delte opp gyllen kylling og la på tallerken. – Greit, så betalingen manglet. Men hvordan kunne styreren i barnehagen … Anna Pettersen? Hvordan kunne Anna Pettersen godta en sånn ydmykelse, når alle andre, Snøprinsessen og Julenissen, fikk gave og han ikke? – Anna Pettersen var jo Snøprinsessen, – opplyste Andreas. – Og Julenissen var vaktmesteren! – Enda mer! – var Viktor fortsatt oppskaket. – Kunne de ikke skaffe til veie én ekstra gave til denne stakkars gutten? Og så kunne foreldrene gjøre opp senere. Så hardhjertet må man da ikke være! – Nei, de klarte visst ikke, – sukket Pauline. – Hadde det vært meg, hadde jeg ordnet det på et vis. – Og Nikolas’ foreldre? Hvordan kunne de tillate at barnet deres ble uten gave? – ga ikke Viktor seg. – Jeg skjønner det ikke … Forresten, sønn! Viktor så på Andreas, som nøt kyllinglåret. – Du delte vel gaven din med Nikolas? Sønnen så spørrende på faren. – Ja, pappa, jeg ville gjerne. Også Sergio, Natasha, Ali, og noen andre. Men Nikolas ville ikke ta imot fra noen. – Så stolt, da! – sa Viktor forundret. – Og han gråt ikke da han ble uten gave, kanskje? – Vet ikke… Så det ikke, – svarte gutten ærlig. – For en gutt! – sa Viktor imponert. – Han fortjente ikke å bli behandlet sånn. – Ja, Nikolas er virkelig å synes synd på, – sa Pauline medfølende. – Kan bare tenke meg hvor vondt det var for ham. – Jeg foreslår at vi gjør opp for uretten! – sa Viktor plutselig bestemt. Det var tydelig at han hadde fått en idé, kinnene fikk farge og øynene glitret spesielt. – Hvordan da? – spurte Pauline og tørket seg om munnen. Andreas så undrende på pappa. – Slik! – svarte Viktor hemmelighetsfullt. – Vet noen av dere hvilken leilighet Nikolas bor i? Andreas, vet du? – Nei, – ristet gutten på hodet. – Har aldri vært hos ham. Vi er bare sammen ute eller i barnehagen. – Men jeg kan sikkert finne ut av det, – sa Pauline nølende. – Jeg har en venninne som kjenner nesten alle her i blokka. Jeg kan ringe henne. Men hvorfor? – Ring henne, og det med en gang, – ba Viktor bestemt. – Greit, – sa Pauline. – Da rydder dere gutta av bordet selv. Og vasker opp! – De bor i nummer 35, de heter Skitt, og mora heter Valentina. Pappaen er der ikke, han har gått. Eller kanskje hun har sendt ham – usikkert. I alle fall bor de to alene, – informerte Pauline etter noen minutter. – Hvor vet du alt det? – humret Viktor. – Min venninne heter Alice – hun vet alt om alle! – smilte Pauline. – Men hun sitter i borettslagets styre, så hun får høre det meste. – Da er det avklart, – sa Viktor. – Andreas, har du spist opp hele gaven? – Ikke enda, – sukket sønnen. – Mamma sier for mye godteri er usunt. – Hun har rett, – smilt pappa. – Har du da emballasjen til gaven igjen? – Ja, – svarte Andreas. – Jeg åpnet den forsiktig. – Bra, – rufset pappa ham igjen. – Kan du flytte det som er igjen over i en annen pose, og gi meg gaveposen din? – Hvorfor da? – spurte Andreas skeptisk, men hentet gaveposen etterpå og tømte innholdet ut på bordet, godteriet rullet ut. Mamma, som hadde sett på alt i stillhet, sa plutselig: – Så dere, mine herrer, har tenkt å glede Nikolas med gave likevel? Når skal dere gå og hvem leverer? – Helst i kveld! – svarte Viktor. – Hva tenker du, Andreas? – Så klart! La oss gjøre det i dag! – sa Andreas entusiastisk. – Kan jeg putte litt godteri fra meg selv også? – Hvis du ikke synes det er synd, så, – smilte Viktor. – Kan vi gå sammen til ham? – spurte Andreas, la noen godterier tilbake i posen. – Du forsøkte jo å dele med ham i dag, men han ville ikke ta imot? – tvilte pappa. – Han er jo stolt. Kanskje vi gjør det på en annen måte… Han gikk inn i et rom og noen minutter etter kom han ut … som Julenissen! En helt ekte – med hvite støvler, rød kappe med hvit pelskant og fine broderier, lue, stor hvit skjegg, stav i hånda og stor rød sekk med gullstjerner. Men sekken var tom. Andreas så forbauset på ham, så sa: – Pappa, var det du som var Julenissen i fjor? Og før? – Jepp, – innrømmet Viktor. – Beklager at jeg ikke sa noe før. Men du ville fått vite det uansett. På jobben ba de meg være julenisse, og jeg sa ja. Folk likte det, så nå har jeg gjort det tre år på rad – for jobben og for dere. Liker du julenissen i fjor? – Veldig! – sa Andreas. – Fint å ha vår egen julenisse! Han løp bort til pappa og klemte ham om beina. Pauline la enda flere godterier i posen, knyttet den med en fargerik bånd, Viktor la den i sekken. – Da er det avklart – noen innvendinger mot at jeg besøker Nikolas? – Neeei! – svarte både mor og Andreas. – Kan jeg bli med til Nikolas, pappa? – Som Snøprinsessen da? – smilte faren. – Nei, som en hare! – lo Andreas og løp for å hente harekostymet han hadde brukt på barnehagens fest den dagen. Hvit komedrakt med ører, hale, og maske med tegnete værhår under nesa. – Ok, da, bli med, men ta på jakke – det er vinter ute, selv for en hvit hare! – sa Viktor. Viktor og sønnen gikk. Pauline holdt på å le, da hun så den lange julenissen med kjepp følges av den lille haren med lang ører og sekk på slep. Etter ti minutter kom bare Viktor hjem igjen, synlig forfjamset. – Hvor er Andreas? – ble Pauline nervøs. – Slapp av, han er hos Nikolas og leker. Jeg henter ham om en halvtime, – sa Viktor, tørket svett ansikt med skjegget. Han satte seg på sofaen og sa: – For et styr! Og fortalte: De var faktisk det sjette besøket med gave til Nikolas i kveld! Og ganske sikkert ikke det siste. Rett før dem gikk styreren, Anna Pettersen. Ikke som Snøprinsessen lenger. – Hun ba så mye om unnskyldning til Nikolas og moren, – fortalte Viktor, tok av skjegg og kappe. – Tenk deg, noen tok video fra festen og la ut på nett, på kommunens portal. Etter noen timer hadde den tusenvis av visninger og mange kommentarer! – Virkelig? – sa Pauline. – Vi må se! – Men det aller viktigste – moren til Nikolas fikk betalt gaven litt seint, – sa Viktor. – Moren har jo et ansvar, selvsagt, – sa Pauline fornuftig. – Men hun har lite penger og bor alene. Barnehagen burde løst det bedre. – Ja, og styreren valgte rett og slett å fjerne gutten fra gavelista, ikke utrede saken – og uskyldig Nikolas ble skuffet, – sa Viktor irritert. – Hadde jeg bestemt over Anna Pettersen, hadde hun blitt sagt opp, – sa Pauline. – Barnehageansatte skal ikke være sånn! – Kanskje hun får sparken. Eller hun angrer seg. Men etter min mening, folk som jobber med barn burde aldri gjøre sånt, – sa Viktor. Han tenkte litt og sa så: – Forresten: Nikolas’ pappa kom også! Med gaver og beklagelse, nesten gråtende… – Nei, sier du det? – Pauline ble glad. Da ringte det på døra. Pauline åpnet – det var Andreas. – Hvorfor kom du hjem alene? – sa Viktor overrasket. – Jeg skulle jo hente deg! – Jeg er vel ikke liten lenger? – protesterte Andreas. – Og jeg kjedet meg der. – Hvorfor? – spurte pappa. – Nikolas’ mamma og pappa kranglet, så gråt de. Da vi kom på kjøkkenet, klemte de hverandre, og da gikk Nikolas bort, så klemte de hele familien og gråt igjen! Rare folk. Ingen merket at jeg gikk… Viktor og Pauline smilte og lo lettet. – Nå, kjære, la oss få oss en kopp te, – sa Pauline. – Så får vi feire nyttår om noen timer. Måtte det bli et lykkelig år – for alle! – Måtte det! – samtykket Andreas med et stort hjerte.

Gaven Så, gutten min, fortell meg, hvordan har du hatt det? Hvordan har dagen din vært? Far, Henrik

Uncategorized

Gaven til mamma – Et bursdagsoverraskelse med prøvelser, tillit og en splitter ny komfyr til Ludmila Сергеевна

Erik, kan du hjelpe meg med gave til mamma? Karin la fra seg mobilen og snudde seg mot mannen, som lå

Uncategorized

013

Gaven til mamma – Et bursdagsoverraskelse med prøvelser, tillit og en splitter ny komfyr til Ludmila Сергеевна

Erik, kan du hjelpe meg med gave til mamma? Karin la fra seg mobilen og snudde seg mot mannen, som lå