Gaven – Så, sønn, fortell meg, hvordan har du det, hvordan gikk dagen i dag? Pappa Viktor kom hjem fra jobb, løftet fem år gamle Andreas og satte ham på sofaen ved siden av seg, rufset ham i de myke, lyse håret. Mens mamma Pauline lagde middag, satt faren og pratet med sin kjære og foreløpig eneste sønn. Det var varmt og koselig i leiligheten, og midt i stuen, mellom den surrende TV-en og bokhylla, blinket en lav men svært pyntet juletre hemmelighetsfullt med fargerike lys. Det var nøyaktig ett døgn igjen til nyttårsaften. – Jeg har det fint! – erklærte arvingen. – Men min venn Nikolas har det dårlig. – Hva er galt med Nikolas, da? – undret Viktor. – Er det han fra nabobygget? – Ja, det er han, – nikket Andreas. – Han fikk ikke gave på nyttårsfesten i barnehagen i dag, – sa Pauline og tittet ut fra kjøkkenet, omgitt av duften av stekt kylling. – Stakkars gutt … Nå, vask hendene, gutter, middag er klar. – Hvordan kunne han ikke få? – sa Viktor overrasket, og reiste seg fra sofaen. – Alle fikk, unntatt akkurat Nikolas? Her er det noe som ikke stemmer. – Ja, alle andre fikk, bare Nikolas ikke, – bekreftet Andreas, og gled ned fra sofaen etter faren. – Snøprinsessen og julenissen ga gaver til alle, bare ikke til ham. Og han ventet sånn. – Hva slags Snøprinsesse og Julenisse er det som ikke gir gave til et barn? – sa Viktor irritert, og dro frem en stol og satte seg ved bordet. – Det er vel ikke deres skyld, – trakk Pauline på skuldrene. – Det er nok moren til Nikolas som enten glemte å betale for gaven, eller så hadde hun ikke råd. Sånt skjer. Andreas, du har vasket hendene? – Ja da, jeg var på badet sammen med ham, – svarte pappa, mens han delte opp gyllen kylling og la på tallerken. – Greit, så betalingen manglet. Men hvordan kunne styreren i barnehagen … Anna Pettersen? Hvordan kunne Anna Pettersen godta en sånn ydmykelse, når alle andre, Snøprinsessen og Julenissen, fikk gave og han ikke? – Anna Pettersen var jo Snøprinsessen, – opplyste Andreas. – Og Julenissen var vaktmesteren! – Enda mer! – var Viktor fortsatt oppskaket. – Kunne de ikke skaffe til veie én ekstra gave til denne stakkars gutten? Og så kunne foreldrene gjøre opp senere. Så hardhjertet må man da ikke være! – Nei, de klarte visst ikke, – sukket Pauline. – Hadde det vært meg, hadde jeg ordnet det på et vis. – Og Nikolas’ foreldre? Hvordan kunne de tillate at barnet deres ble uten gave? – ga ikke Viktor seg. – Jeg skjønner det ikke … Forresten, sønn! Viktor så på Andreas, som nøt kyllinglåret. – Du delte vel gaven din med Nikolas? Sønnen så spørrende på faren. – Ja, pappa, jeg ville gjerne. Også Sergio, Natasha, Ali, og noen andre. Men Nikolas ville ikke ta imot fra noen. – Så stolt, da! – sa Viktor forundret. – Og han gråt ikke da han ble uten gave, kanskje? – Vet ikke… Så det ikke, – svarte gutten ærlig. – For en gutt! – sa Viktor imponert. – Han fortjente ikke å bli behandlet sånn. – Ja, Nikolas er virkelig å synes synd på, – sa Pauline medfølende. – Kan bare tenke meg hvor vondt det var for ham. – Jeg foreslår at vi gjør opp for uretten! – sa Viktor plutselig bestemt. Det var tydelig at han hadde fått en idé, kinnene fikk farge og øynene glitret spesielt. – Hvordan da? – spurte Pauline og tørket seg om munnen. Andreas så undrende på pappa. – Slik! – svarte Viktor hemmelighetsfullt. – Vet noen av dere hvilken leilighet Nikolas bor i? Andreas, vet du? – Nei, – ristet gutten på hodet. – Har aldri vært hos ham. Vi er bare sammen ute eller i barnehagen. – Men jeg kan sikkert finne ut av det, – sa Pauline nølende. – Jeg har en venninne som kjenner nesten alle her i blokka. Jeg kan ringe henne. Men hvorfor? – Ring henne, og det med en gang, – ba Viktor bestemt. – Greit, – sa Pauline. – Da rydder dere gutta av bordet selv. Og vasker opp! – De bor i nummer 35, de heter Skitt, og mora heter Valentina. Pappaen er der ikke, han har gått. Eller kanskje hun har sendt ham – usikkert. I alle fall bor de to alene, – informerte Pauline etter noen minutter. – Hvor vet du alt det? – humret Viktor. – Min venninne heter Alice – hun vet alt om alle! – smilte Pauline. – Men hun sitter i borettslagets styre, så hun får høre det meste. – Da er det avklart, – sa Viktor. – Andreas, har du spist opp hele gaven? – Ikke enda, – sukket sønnen. – Mamma sier for mye godteri er usunt. – Hun har rett, – smilt pappa. – Har du da emballasjen til gaven igjen? – Ja, – svarte Andreas. – Jeg åpnet den forsiktig. – Bra, – rufset pappa ham igjen. – Kan du flytte det som er igjen over i en annen pose, og gi meg gaveposen din? – Hvorfor da? – spurte Andreas skeptisk, men hentet gaveposen etterpå og tømte innholdet ut på bordet, godteriet rullet ut. Mamma, som hadde sett på alt i stillhet, sa plutselig: – Så dere, mine herrer, har tenkt å glede Nikolas med gave likevel? Når skal dere gå og hvem leverer? – Helst i kveld! – svarte Viktor. – Hva tenker du, Andreas? – Så klart! La oss gjøre det i dag! – sa Andreas entusiastisk. – Kan jeg putte litt godteri fra meg selv også? – Hvis du ikke synes det er synd, så, – smilte Viktor. – Kan vi gå sammen til ham? – spurte Andreas, la noen godterier tilbake i posen. – Du forsøkte jo å dele med ham i dag, men han ville ikke ta imot? – tvilte pappa. – Han er jo stolt. Kanskje vi gjør det på en annen måte… Han gikk inn i et rom og noen minutter etter kom han ut … som Julenissen! En helt ekte – med hvite støvler, rød kappe med hvit pelskant og fine broderier, lue, stor hvit skjegg, stav i hånda og stor rød sekk med gullstjerner. Men sekken var tom. Andreas så forbauset på ham, så sa: – Pappa, var det du som var Julenissen i fjor? Og før? – Jepp, – innrømmet Viktor. – Beklager at jeg ikke sa noe før. Men du ville fått vite det uansett. På jobben ba de meg være julenisse, og jeg sa ja. Folk likte det, så nå har jeg gjort det tre år på rad – for jobben og for dere. Liker du julenissen i fjor? – Veldig! – sa Andreas. – Fint å ha vår egen julenisse! Han løp bort til pappa og klemte ham om beina. Pauline la enda flere godterier i posen, knyttet den med en fargerik bånd, Viktor la den i sekken. – Da er det avklart – noen innvendinger mot at jeg besøker Nikolas? – Neeei! – svarte både mor og Andreas. – Kan jeg bli med til Nikolas, pappa? – Som Snøprinsessen da? – smilte faren. – Nei, som en hare! – lo Andreas og løp for å hente harekostymet han hadde brukt på barnehagens fest den dagen. Hvit komedrakt med ører, hale, og maske med tegnete værhår under nesa. – Ok, da, bli med, men ta på jakke – det er vinter ute, selv for en hvit hare! – sa Viktor. Viktor og sønnen gikk. Pauline holdt på å le, da hun så den lange julenissen med kjepp følges av den lille haren med lang ører og sekk på slep. Etter ti minutter kom bare Viktor hjem igjen, synlig forfjamset. – Hvor er Andreas? – ble Pauline nervøs. – Slapp av, han er hos Nikolas og leker. Jeg henter ham om en halvtime, – sa Viktor, tørket svett ansikt med skjegget. Han satte seg på sofaen og sa: – For et styr! Og fortalte: De var faktisk det sjette besøket med gave til Nikolas i kveld! Og ganske sikkert ikke det siste. Rett før dem gikk styreren, Anna Pettersen. Ikke som Snøprinsessen lenger. – Hun ba så mye om unnskyldning til Nikolas og moren, – fortalte Viktor, tok av skjegg og kappe. – Tenk deg, noen tok video fra festen og la ut på nett, på kommunens portal. Etter noen timer hadde den tusenvis av visninger og mange kommentarer! – Virkelig? – sa Pauline. – Vi må se! – Men det aller viktigste – moren til Nikolas fikk betalt gaven litt seint, – sa Viktor. – Moren har jo et ansvar, selvsagt, – sa Pauline fornuftig. – Men hun har lite penger og bor alene. Barnehagen burde løst det bedre. – Ja, og styreren valgte rett og slett å fjerne gutten fra gavelista, ikke utrede saken – og uskyldig Nikolas ble skuffet, – sa Viktor irritert. – Hadde jeg bestemt over Anna Pettersen, hadde hun blitt sagt opp, – sa Pauline. – Barnehageansatte skal ikke være sånn! – Kanskje hun får sparken. Eller hun angrer seg. Men etter min mening, folk som jobber med barn burde aldri gjøre sånt, – sa Viktor. Han tenkte litt og sa så: – Forresten: Nikolas’ pappa kom også! Med gaver og beklagelse, nesten gråtende… – Nei, sier du det? – Pauline ble glad. Da ringte det på døra. Pauline åpnet – det var Andreas. – Hvorfor kom du hjem alene? – sa Viktor overrasket. – Jeg skulle jo hente deg! – Jeg er vel ikke liten lenger? – protesterte Andreas. – Og jeg kjedet meg der. – Hvorfor? – spurte pappa. – Nikolas’ mamma og pappa kranglet, så gråt de. Da vi kom på kjøkkenet, klemte de hverandre, og da gikk Nikolas bort, så klemte de hele familien og gråt igjen! Rare folk. Ingen merket at jeg gikk… Viktor og Pauline smilte og lo lettet. – Nå, kjære, la oss få oss en kopp te, – sa Pauline. – Så får vi feire nyttår om noen timer. Måtte det bli et lykkelig år – for alle! – Måtte det! – samtykket Andreas med et stort hjerte.

Gaven

Så, gutten min, fortell meg, hvordan har du hatt det? Hvordan har dagen din vært?
Far, Henrik, kom hjem fra jobb, løftet fem år gamle Emil opp og satte ham ved siden av seg i sofaen, mens han børstet til det myke, lyse håret hans. Mens mor Lise laget middag, snakket faren med sin kjære og eneste sønn. Det var varmt og koselig i leiligheten, og midt i stua, mellom den lavmælte TV-en og bokhyllen, blinket en fargerik, liten julegran mystisk med alle slags lys. Det var akkurat ett døgn igjen til nyttårsaften.

Alt er bra med meg! erklærte arvingen. Men vennen min, Jørgen, har det ikke så bra.
Hva er det med Jørgen da? spurte Henrik. Er det han fra naboblokken?
Ja, det er han, nikket Emil.
Han fikk ikke gave på juletilstelningen i barnehagen i dag, innskjøt Lise, som tittet ut fra kjøkkenet i et vell av duften av ovnsstekt kylling. Stakkars gutt Kom igjen, gutter, vask hendene, og kom til bordet maten er klar!
Hvordan kunne det skje at han ikke fikk? sa Henrik overrasket, mens han reiste seg. Alle fikk, bortsett fra Jørgen? Det må være noe som er galt her.
Ja, alle fikk, men ikke Jørgen, bekreftet Emil, og klatret ned fra sofaen etter faren. Nissejenta og julenissen delte ut til alle, men ikke til ham. Og han ventet sånn.
Hva slags nissejente og julenisse er det som sårer et barn slik? sa Henrik oppbrakt, mens han satte seg ved bordet.
Det er kanskje ikke dem, trakk Lise på skuldrene. Kanskje moren til Jørgen glemte å betale for gaven, eller kanskje hadde hun ikke råd. Det skjer. Emil, har du vasket hendene?
Ja da, han var med meg på badet, sa Henrik, mens han forsiktig delte kyllingen opp og la bitene på tallerkener. Greit, sier du at hun ikke betalte. Men hvordan kunne styreren i barnehagen hva heter hun igjen? Åse? Hvordan kunne Åse la Jørgen bli ydmyket sånn, da nissejenta og julenissen ikke hadde gave til ham foran alle, liksom?
Åse var jo nissejenta, sa Emil.
Nettopp! Henrik var fortsatt opprørt. De må da kunne få til én ekstra gave til den stakkars gutten! Foreldrene kunne jo ha gjort opp for seg senere. Er det mulig å være så kald?
Uten at, så kunne de ikke, sukket Lise. Jeg hadde håndtert det annerledes.
Men foreldrene hans, da? Hvordan kunne de la sitt eget barn stå uten gave? Henrik ga seg ikke. Skjønner det ikke… Forresten, du, Emil!
Henrik så på Emil, som nøt en kyllingklubbe.
Delte du gaven din med vennen din?
Sønnen ga faren et bebreidende blikk.
Ja, pappa, jeg ville, og også Martin, Ingrid, Ole, og flere til. Men Jørgen ville ikke ta imot fra noen.
Se på ham, da for en stolthet! utbrøt Henrik. Sier du at han ikke gråt engang?
Jeg vet ikke Jeg så ikke, svarte Emil ærlig.
For en gutt! Henrik beundret ham igjen. Han fortjener ikke slikt.
Ja, jeg synes synd på Jørgen, sa Lise medfølgende. Tenk å være så lei seg.
Jeg mener vi skal ordne opp! sa Henrik plutselig bestemt, med et merke av ivrig rødme i kinnene og en glød i øynene.
Hvordan? spurte Lise, mens hun tørket munnen. Emil så også spent på faren.
Hør her! svarte Henrik hemmelighetsfullt. Vet noen av dere hvilket leilighetsnummer Jørgen bor i? Emil, vet du?
Nei, ristet Emil på hodet. Jeg har aldri vært hos ham, vi leker bare ute og i barnehagen.
Jeg kan kanskje finne ut, sa Lise tenksomt. Min venninne Mari kjenner nesten alle i blokken. Jeg kan ringe og høre. Men hvorfor det?
Kan du ikke bare ringe nå med én gang? ba Henrik bestemt.
Ok, sa Lise, men da må dere rydde av bordet og vaske opp!
De bor i nummer trettifem. Familien heter Pettersen, sa Lise etter noen minutter, mors navn er Marianne. Ingen far. Vel, han var der, men reiste. Uklart om han gikk frivillig eller fikk beskjed sikkert en grunn. Mor og sønn bor alene.
Hvor får du alle de detaljene fra? humret Henrik.
Min venninne heter Mari hun vet alt om alle her! smilte Lise. Hun sitter i styret i sameiet, vet du, all informasjon havner hos dem.
Klart det, sa Henrik. Emil, har du spist opp hele gaven din?
Ikke alt enda, sukket gutten. Mamma sier for mye godteri er ikke bra.
Hun har rett, sa Henrik omtenksomt. Så gaveposen din er hel og fin?
Ja, svarte Emil. Jeg åpnet den forsiktig.
Flott, sa faren og strøk ham over håret. Kan du legge godteriet over i en annen pose, så jeg kan få den fine gaveposen din?
Hvorfor det? spurte Emil skeptisk. Men han gikk inn på rommet sitt og kom ut med den fargerike posen, lett redusert. Han tømte innholdet ut på bordet, og godterier og kjeks i blanke innpakninger rullet over bordet.
Lise, som hadde betraktet dette rolig, sa så:
Så, mine kjære gutter, dere vil altså glede Jørgen med en gave? Når og hvem leverer den?
Best å gjøre det i kveld! sa Henrik. Hva sier du, Emil?
Ja! La oss gjøre det i dag! sa han ivrig. Skal jeg pakke ned noen av mine godterier til ham?
Hvis du vil dele, så er det flott, sa Henrik smilende.
Skal vi gå sammen til ham? spurte Emil, mens han la tilbake noen av sine søtsaker i posen.
Du tilbød jo allerede, og han sa nei. Kanskje han er for stolt. Vi gjør det litt annerledes…
Henrik gikk inn på rommet og kom ut igjen som julenissen! Helt ekte, med hvite støvler, rød frakk med hvit pels og fine mønstre, lue, stor hvit skjegg, stokk i hånden og gavesekk brodert med gule stjerner sekken var riktignok tom.
Emil så litt forvirret på ham, og sa så:
Pappa, var det du som var julenissen i fjor? Og året før?
Ja, det var jeg, bekjente Henrik. Beklager at jeg ikke har sagt det før. Men du hadde jo skjønt det til slutt uansett. Jeg fikk være julenisse på jobben en gang, og folk likte det så godt så nå har jeg vært det tredje året på rad. Likte du fjorårets nisse?
Veldig! sa Emil begeistret. Og så har vi vår egen nisse!
Han løp bort til faren og holdt ham rundt beina.
Lise la til litt mer godteri oppi posen, knyttet en fargerik sløyfe rundt halsen på den, og Henrik la den i sekken.
Skal jeg gå og besøke Jørgen med gaven? sa Henrik og justerte skjegget sitt.
Jaaa! ropte både mor og sønn i kor.
Kan jeg være med, pappa? bad Emil.
Som nissejenta? smilte faren.
Nei, som påskehare! lo Emil, og løp for å skifte. Mor og far så på hverandre og lo. Emil kom ut i helhvitt harekostyme, med lange ører på hodet, liten dusk bak, og kartongmaske med snute og værhår.
Ja, du får ta på deg jakke, selv om du er hare, vinteren er kald! sa faren og ga seg.
Henrik og Emil gikk ut sammen. Lise måtte holde tilbake latteren da hun så den høye julenissen med stokk og den lille haren med gavesekk slepende etter seg.
Ti minutter senere kom Henrik hjem igjen, rød i ansiktet og tydelig forlegen.
Hvor er Emil? spurte Lise engstelig.
Slapp av, han er hos Jørgen, de leker. Jeg henter ham om en halvtime, sa Henrik og tørket svetten i skjegget.
Han satte seg ned fortsatt som julenissen og sukket:
For et opplegg!
Og han fortalte Lise hva som skjedde hos Jørgen. Det viste seg at de den kvelden var de sjette som kom med gave til den ulykkelige Jørgen! Og sannsynligvis ikke de siste. Rett før dem hadde styreren i barnehagen, Åse, selv vært der dog ikke som nissejenta.
Hun unnskyldte seg og snakket lenge med Jørgen og moren, og var veldig lei seg for det som skjedde med gaven, sa Henrik mens han tok av seg frakken og skjegget. Noen hadde filmet juletilstelningen og lagt ut på kommunens nettside, og bare noen timer senere var det tusenvis av visninger og mange kommentarer!
Virkelig? sa Lise overrasket. Det må jeg sjekke.
Men viktigst av alt moren til Jørgen hadde bare betalt for gaven noen dager for sent…
Hun er delvis selv skyld i det, sa Lise saklig. Men hun bor jo alene og penger vokser ikke på trær. Barnehagen burde ha ordnet en nødløsning.
Ja, og styreren bare strøk Jørgen fra listen over barn som skulle få gave, Henrik var fortsatt opprørt. Et uskyldig barn ble såret.
Å, hadde jeg vært sjefen til Åse! sukket Lise. Sånn kan ikke barnehagestyrere holde på…
Kanskje hun får sparken, sa Henrik. Eller hun innser feilen sin. Etter min mening skal de som jobber med barn ikke gjøre sånn, egentlig.
Så ble det stille, Henrik satt og gnikket seg på haken, før han så opp på Lise.
Og, du, pappaen til Jørgen kom også! Med gave og bøyd hode, nesten gråtende
Nei, er det sant? sa Lise glad.
Akkurat da ringte det på døren. Lise åpnet og Emil kom inn igjen.
Hvorfor gikk du hjem alene? Henrik ble overrasket. Jeg skulle jo hente deg…
Jeg er da ikke liten! protesterte Emil. Dessuten, jeg kjedet meg der.
Hvorfor det? spurte pappa.
Jørgens mamma og pappa kranglet først, så gråt de. Jeg og Jørgen kom på kjøkkenet, da klemte de, og da Jørgen kom, klemte alle hverandre og gråt mer. Ganske rare folk! Ingen merket at jeg gikk…
Henrik og Lise så på hverandre og lo lettet.
Vel, mine kjære, nå tar vi oss en kopp te, sa Lise. Og så, for de som ikke sovner, venter vi på nyttår! Snart er det, og la oss håpe det blir lykkelig for alle!
Ja, det håper jeg! samtykket Emil raus.