Två veckor före tjänsteresan bråkade de. Rejält. Så att katten Bosse för säkerhets skull gömde sig långt
To uker før tjenestereisen kranglet Solveig Berg og jeg, Anders Berg, kraftig. Så kraftig at katten Mons
“Hvordan kan vi ikke være arvinger? Det finnes ingen andre slektninger! – utbrøt datteren og fektet med hendene, helt til hun fikk se det offisielle dokumentet … Historien begynte lenge før den dagen da notarialpapirene dukket opp i leiligheten til Gerd. Hun bodde alene i en typisk boligblokk. Mannen var for lengst borte, og barna hadde flyttet hver til sitt. Hver av dem hadde sitt eget liv og sine egne bekymringer. De husket moren svært sjelden. Først ble Gerd såret, hun gråt til og med stille om kveldene mens hun så på gamle familiebilder. Men så vendte hun seg til det. Hun prøvde å finne husarbeid som kunne holde henne i gang, for ikke å bli gal av ensomhet. For hvert år sviktet helsen mer. Alderen snek seg innpå og tok kreftene. En dag greide kvinnen rett og slett ikke å gå til butikken. Beina ville plutselig ikke lystre, det svartnet for øynene, og hun holdt seg så vidt fast i dørkarmen. Redningen ble nabokona Nina, som bodde i etasjen under. Hun var litt yngre og hjalp gjerne til: hun kom med ferskt brød, hentet medisiner på resept, lagde varm suppe, hjalp til med å rydde i leiligheten eller vaske gardinene.” – Hvordan kan det ha seg at vi ikke er arvinger? Det finnes jo ingen annen familie! – ropte datteren
«Hvordan kan vi ikke være arvinger? Det finnes ingen andre slektninger!» utbrøt datteren og viftet med hendene, helt til hun fikk se et offisielt dokument… Historien begynte lenge før den dagen da det dukket opp notarialpapirer i leiligheten til Gudrun Hansen. Hun bodde alene i en typisk høyblokk. Mannen var gått bort for lenge siden, og barna hadde flyttet hver til sitt. Alle hadde sitt eget liv og sine egne bekymringer. De tenkte svært sjelden på moren. Til å begynne med ble Gudrun såret, til og med gråt hun stille om kveldene mens hun så på gamle familiebilder. Men etter hvert vant hun seg til det. Hun prøvde å finne noe å gjøre i huset, for ikke å bli gal av ensomhet. For hvert år sviktet helsen mer. Alderen kom snikende og tok kreftene. En dag klarte hun rett og slett ikke å gå til butikken. Beina ville plutselig ikke lystre, det ble mørkt for øynene, og hun holdt seg så vidt fast i dørkarmen. Redningen ble naboen Kari, som bodde i etasjen under. Hun var litt yngre og hjalp med glede til: hun kom med ferskt brød, kjøpte medisiner på resept, lagde varm suppe, hjalp til med å rydde i rommet eller vaske gardinene. – Hvordan kan vi ikke være arvinger? Vi er de eneste i familien! – ropte Marte Holm og viftet med hendene
– Hur kan vi inte vara arvingar? Det finns ingen annan släkt! – utbrister Gunilla och viftar med händerna
Jeg giftet meg som sekstenåring. Men morgenen etter bryllupsnatten fortalte mannen min alle at jeg ikke
Jeg var bare seksten år gammel da de kledde meg i hvitt og sa at jeg var heldig. Alle smilte i bryllupet
Jag gifte mig som sextonåring. Men morgonen efter bröllopsnatten berättade min make för alla att jag
Kjære dagbok. I dag hørte jeg noe som fikk meg til å stanse. «Ingen har hentet ham på fire år,» sa Sunniva
Den höga gröna stängselstaket runt stadens hundhem är alltid fyllt av ljud. Hundarna skäller glatt när
