To uker før tjenestereisen kranglet Solveig Berg og jeg, Anders Berg, kraftig. Så kraftig at katten Mons for sikkerhets skyld gjemte seg et sted, slik at han ikke skulle komme i veien.
***
Solveig ba om blomster.
– Anders, kjøp blomster til meg. Bare sånn. Uten anledning.
– Anledning? – spurte jeg uten å se opp fra telefonen.
– Jeg. Jeg er anledningen.
Jeg tenkte: «Javel, fornuftig.» Så gikk jeg til butikken. Kom tilbake etter tjue minutter med en stor pose. Solveig smilte og kikket i posen. Hun tok ut et kålhode. Ferskt, fast, hvitkål.
– Er dette blomster? – spurte hun lavt.
– Det er kål. Blomster koster fem hundre kroner og visner. Kål koster åtti. Av den kan jeg lage salat i tre dager.
– Anders.
– Hva?
– Du er en idiot.
– Jeg er din idiot.
Hun snakket ikke med meg på tre dager. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde fornærmet henne med. Hun forklarte ikke. Så dro jeg på tjenestereise. Til Trondheim. Jeg sa:
– Jobb, ikke noe personlig.
Solveig tenkte nok: «Ikke noe personlig – det gjelder oss.»
Jeg dro i to uker.
Hun ble igjen med to barn, Mons, uendelige vasker, skolen, barnehagen, den uforanderlige eggerøren til frokost.
Og med WhatsApp.
Der skrev vi sammen…
Dag én.
Han: «Fremme. Rommet er kjedelig. Forhandlinger i morgen.»
Hun: «Så flink. Mons spiste opp all kattematen og skrek i en time etter mer.»
Han: «Hvem er flink? Jeg eller katten?»
Hun: «Katten.»
Dag to.
Han: «Bilde av frokosten. Bilde av hotellrommet. Bilde av kollegaen Knut, som snorker i naborommet.»
Hun: «Fint. Her har kranen begynt å lekke. Vannet renner. Jeg ringte rørlegger. Han kom ikke.»
Han: «Ring til styret i sameiet.»
Hun: «Jeg ringte. De sa at de sender noen i løpet av tre dager.»
Han: «For noen drittsekker.»
Hun: «Drittsekker er de som dro til Trondheim.»
Dag tre.
Han: «Hvordan går det med barna?»
Hun: «Sønnen fikk en toer, datteren nekter å spise kveldsmat. Jeg er sliten.»
Han: «Hold ut.»
Hun: «Takk, jeg holder ikke ut. Jeg faller.»
Dag fire.
Han: «I dag så jeg en diger plysjkanin på kjøpesenteret. Jeg ville kjøpe den til datteren, men turte ikke å dra den med på flyet.»
Hun: «Du har aldri vært redd for å dra noe med på flyet. Du var redd for å bruke ekstra penger.»
Han: «Du har gjennomskuet meg.»
Hun: «Jeg gjennomskuet deg allerede på første date, da du bestilte te uten sukker og sa at sukker er usunt.»
Han: «Og du bestilte kake og spiste den alene, uten å by meg.»
Hun: «Fordi du sa at det var usunt.»
Dag fem.
Han: «I dag sovnet jeg under forhandlingene. Helt ærlig. Jeg bare lukket øynene og koblet ut et sekund. Og da jeg åpnet dem, satt alle og så på meg.»
Hun: «Blir du sparket?»
Han: «Håper det. Jeg er sliten.»
Hun: «Jeg er også sliten.»
Han: «Skal vi være slitne sammen, men i forskjellige byer?»
Hun: «Skal vi være slitne sammen, men hjemme. Når kommer du tilbake?»
Han: «Jeg savner deg.»
Hun: «Jeg også.»
Jeg ble stille et minutt. Så skrev jeg: «Vet du, nå skjønte jeg at jeg ikke savner hjemmet. Jeg savner deg. Måten du drikker kaffe om morgenen og skjærer en grimase fordi den er varm. Måten du kjefter på katten og så synes synd på ham. Måten du ler når sønnen forteller vitsene sine.»
Hun svarte ikke. Hun leste den meldingen fem ganger. Så gråt hun. For i løpet av femten års ekteskap hadde jeg aldri skrevet slike ord. Aldri en eneste gang. Jeg er materialist, pragmatiker, en person som sier «jeg elsker deg» bare på bursdagen og etter påminnelse. Og så dette – om kaffe, om katten, om vitser. Som om noen hadde hacket telefonen min. Eller som om jeg hadde hatt en åpenbaring.
Dag seks.
Hun: «Var du full i går?»
Han: «Nei, helt edru.»
Hun: «Hvorfor skrev du slike ord da?»
Han: «Fordi jeg savner deg. Det er som alkohol – hjernen slår seg av, tungen løsnes.»
Hun: «Sammenlignet du kjærlighet med alkohol?»
Han: «Jeg sammenlignet kjærlighet med ærlighet. Noen ganger, for å være ærlig, må man være litt full. Eller veldig ensom.»
Hun: «Er du ensom? Du har jo kolleger.»
Han: «Kolleger er ikke deg. De vet ikke at jeg er redd for mørket og sover med nattlampe. Det vet du. Og du har aldri ledd.»
Hun: «Jeg lo. En gang. Da du sa at du er redd for mørket fordi Mons kan være der.»
Han: «Mons er et dyr. Han bæsjer i tøflene. Det er skummelt.»
Hun: «Du er en idiot.»
Han: «Jeg er din idiot.»
Dag sju.
Hun våknet av en melding. Jeg hadde skrevet klokka fire om natten: «Sover ikke. Tenker på deg. Ser for meg at vi møtes på flyplassen. Du kommer i den blå kjolen som jeg elsker. Jeg kommer med blomster. Vi omfavner hverandre, og jeg sier: “Unnskyld at jeg er sånn.” Du spør: “Sånn?” Jeg sier: “Taus.” Du sier: “Jeg er vant til det.” Jeg sier: “Det er dårlig.” Du sier: “Sånn er livet.”»
Hun svarte ikke. Hun tok bare på seg den blå kjolen. Selv om det bare var den sjuende morgenen, og møtet var om en uke.
Dag åtte.
Han: «I dag gikk jeg i dyreparken. Alene. Jeg så på apene. De ligner på kollegene våre – de grimaserer, kaster mat, oppfører seg som sjefer.»
Hun: «Du gikk alene i dyreparken? I en alder av førti?»
Han: «Hva så? Jeg har rett til barndom. Du tillater meg jo.»
Hun: «Jeg tillater. Bare ta bilder.»
Jeg sendte et bilde. Apen laget grimase. Jeg også. Hun lo høyt. Ungene kom løpende: «Mamma, hva er det?» Hun: «Pappa tuller.» Ungene: «Han tuller alltid når vi ikke er der.» Hun: «Ja. Synd at vi ikke legger merke til det.»
Dag ni.
Han: «Jeg har tenkt på en ting. Husker du da vi møttes? Du mistet lommeboken på T-banen, og jeg plukket den opp. Du sa: “Du er veldig oppmerksom.” Jeg sa: “Og du er veldig vakker.” Så gikk vi og drakk kaffe.»
Hun: «Jeg husker fortsatt at du bestilte te uten sukker.»
Han: «Og du bestilte kake.»
Hun: «Jeg husker den fortsatt. Den var god. Med kirsebær.»
Han: «Og jeg husker hvordan du så på meg. Som om jeg ikke bare var en mann på T-banen, men et helt liv.»
Hun: «Du var et helt liv. Og det er du fortsatt. Bare at jeg noen ganger glemmer det.»
Han: «Jeg glemmer det også. Men nå glemmer jeg det ikke.»
Dag ti.
På dag ti skrev jeg ikke et ord. Fra morgen til kveld – stillhet. Hun ringte, men jeg tok ikke telefonen. Hun skrev, men jeg svarte ikke. Hun begynte å få panikk. Hun så for seg det verste: at jeg hadde falt, blitt syk, blitt påkjørt. Mons gikk rundt i leiligheten og krevde mat. Ungene ville se tegnefilm. Hun tenkte på meg.
Klokka elleve om kvelden kom meldingen: «Unnskyld. Telefonen var utladet. Jeg glemte laderen på hotellet. Lette etter en ny hele dagen. Fant en hos Knut. Han ga meg den, men jeg måtte love at jeg ikke sovner under forhandlingene igjen. Hvordan går det?»
Hun: «Jeg var bekymret. Jeg trodde du var død.»
Han: «Jeg lever. Savner deg. Snart kommer jeg hjem.»
Hun: «Om tre dager.»
Han: «Om tre dager. Kommer du og møter meg?»
Hun: «I den blå kjolen.»
Han: «Jeg kommer med blomster.»
Hun: «Avtalt.»
Dag elleve.
Han: «Jeg har kjøpt gaver. Til sønnen – et konstruksjonssett, til datteren – en kanin, til deg – et skjerf.»
Hun: «Du kan ikke velge skjerf. Forrige gang kom du med rosa, og jeg bruker ikke rosa.»
Han: «Det er ikke rosa. Det er støvet rosa.»
Hun: «Støvet rosa er rosa.»
Han: «Det er fargen på solnedgangen over Trondheim.»
Hun: «Er du poet?»
Han: «Jeg er regnskapsfører. Men for deg kan jeg bli poet.»
Hun: «Ikke nødvendig. Jeg elsker deg som regnskapsfører. Du har tydelig håndskrift, og tallene stemmer.»
Dag tolv.
Han: «I morgen går flyet. Møt meg.»
Hun: «Jeg møter deg.»
Han: «Er du nervøs?»
Hun: «Nei.»
Han: «Jeg er nervøs. Som første gang.»
Hun: «Første gang fikk jeg kaken i halsen, og du klappet meg på ryggen. Det var pinlig.»
Han: «For meg var det fint. Jeg rørte deg.»
Dag tretten. Møtet.
Hun sto på flyplassen. I blå kjole. Med barna. Mons fikk selvfølgelig ikke være med – han ville laget scene. Hun så på ankomsttavlen. Flyet var forsinket med en time. Hun drakk kaffe, barna spilte på telefonene. Hun tenkte sikkert: «Hvorfor skrev han om beina? Hvorfor om kaffen? Hvorfor om apene? Han har aldri vært sånn. Kanskje han virkelig har forelsket seg på nytt? Eller er det bare tjenestereisen – avkobling fra hverdagen, fra barna, fra den brente eggerøren? Kanskje hjemme blir han taus igjen, spør om kålen og forsvinner inn i laptopen?»
Så kom jeg ut fra ankomsthallen. Med blomster. En diger bukett. En slik bukett hadde hun aldri sett meg med – bare i bryllupet, og da var det svigermor som valgte den. Jeg gikk bort, omfavnet henne, kysset henne. Jeg sa:
– Unnskyld at jeg er sånn.
Hun: «Sånn?»
Jeg: «Taus.»
Hun: «Jeg er vant til det.»
Jeg: «Det er dårlig.»
Hun: «Sånn er livet.»
Jeg: «Nei. Det er en vane. Jeg skal forandre meg.»
Hun: «Ikke nødvendig. Jeg elsker deg uansett. Selv med kål.»
Jeg: «Kålen var en feil.»
Hun: «Kålen er fortiden. Blomstene er nåtiden.»
Vi kjørte hjem. I taxien holdt jeg hånden hennes. Barna sovnet. Mons møtte oss i døren, snuste på blomstene, nøs og gikk på kjøkkenet.
Hun satte blomstene i en vase. Jeg la laptopen i skrivebordsskuffen. Jeg sa:
– I dag jobber jeg ikke. I dag er jeg bare din.
Hun: «Og i morgen?»
Jeg: «I morgen er jeg din med laptop. Men i dag – uten.»
Vi bestilte pizza, drakk vin, så en film. En dum film, om kjærlighet. Hun lo, jeg holdt rundt henne. Mons satt ved siden av og krevde pølse.
– Anders, – sa hun. – Kommer du virkelig til å forandre deg?
– Jeg vet ikke. Men jeg skal prøve.
– Og hvis det ikke går?
– Da skriver du «du er en geitebukk» til meg. Og jeg skriver «jeg savner beina dine».
Hun lo.
– Du er en idiot.
– Jeg er din idiot.
Vi drakk opp vinen, spiste opp pizzaen. Vi la barna. Mons sovnet i lenestolen. Solveig så på meg.
– Vet du, jeg savnet også. Ikke deg – oss. De vi var i begynnelsen. Glade, tullete, uten boliglån og uten kål.
– Kålen er symbolet på dumheten min. Jeg skal ikke kjøpe kål mer.
– Kjøp. Men sammen med blomster.
– Avtalt.
Vi klemte hverandre og sovnet. På sofaen. Fordi sengen allerede var okkupert av Mons.
Om morgenen dro jeg på jobb. Med laptop. Kysset henne, sa «jeg elsker deg».
Om kvelden glemte jeg ikke blomstene. Jeg gikk inn i blomsterbutikken og spurte:
– Gi meg noe rimelig, men som får kona til å smile.
Butikkdamen foreslo tusenfryd. Jeg tok dem.
Solveig satte dem i vasen. Mons snuste, nøs og gikk.
Og slik hver dag.
Det er hele historien.
Vanlig. Enkel. På noen måter latterlig, til og med dum.
Hva så? Kjærlighet høres ofte dum ut. Men det betyr ikke at den ikke finnes.
