Vidar stod midt i den romslige stuen. Lyset var blekt og merkelig, som om hele rommet lå under vann.
Telefonen ringte halv sju om morgenen, mens Kjersti Solheim fortsatt sto i gangen med den ene skoen i hånden.
Telefonen ringer halv sju på morgonen, när Kajsa fortfarande står i hallen med ena skon i handen.
Telefonen ringte halv sju om morgenen, mens Solveig Berge fortsatt stod i gangen med én sko i hånden.
Jeg tiet da jeg oppdaget at mannen min hadde en annen. Ikke fordi jeg var redd for å bli alene, eller
Jag teg när jag fick veta att min fru hade en annan. Inte för att jag var rädd för att bli ensam eller
Jeg holdt kjeft da jeg fant ut at kona hadde en annen. Ikke fordi jeg var redd for å bli alene eller
Solveig, er det deg? — lød en tørr, fjern og nesten irritert kvinnestemme i røret. — Ja, det er meg. God kveld, — svarte jeg, og prøvde å kjenne igjen tonene. — Det er Olga, kona til din tidligere ektemann, — sa hun uten noen innledning eller hilsen. — Jeg har to nyheter til deg. Den første er at Mikael er død. Den andre er at du må komme og hente moren hans. For hun er ikke velkommen her hos meg. Jeg ble stum. Ordene lød som fra en annen dimensjon. Jeg skjønte ikke engang med en gang hva det dreide seg om, og hvorfor denne kvinnen ringte akkurat meg. Jeg og Mikael bodde sammen i bare ett år. Det var en kort, ulykkelig erfaring som bare etterlot seg bitterhet. Så ble vi skilt, og våre veier skiltes for godt. Vi hadde ikke sett hverandre, skrevet eller hatt noen kontakt på femten år. Femten år — det er en enorm del av livet. I løpet av den tiden hadde jeg klart å bygge en vellykket karriere, kjøpe min egen toromsleilighet, innrede den etter min smak og lært meg å leve helt alene. Alt var bra, jeg hadde stabilitet og ro. Men etter det gamle ekteskapet bestemte jeg meg innerst inne: mitt hjerte er stengt for menn for alltid. Fredagen lakket mot slutten. Klokken var nesten elleve om kvelden. Uken hadde vært utmattende, og jeg
Siv, er det deg? — lød det i røret, en tørr, distansert og til og med noe irritert kvinnestemme. — Ja, det er meg. God kveld, — svarte jeg og prøvde å kjenne igjen intonasjonene. — Det er Oda, kona til din tidligere ektemann, — sa hun uten noen innledning eller hilsen, ordene kom som støt. — Jeg har to nyheter til deg. Den første er at Mikkel er borte. Den andre er at du må komme og hente moren hans. For hun er ikke ønsket her hos meg. Jeg ble målløs. Ordene hørtes ut som fra en annen dimensjon. Jeg fattet ikke en gang med en gang hva det dreide seg om, og hvorfor denne kvinnen ringte akkurat til meg. Sammen med Mikkel bodde jeg bare ett år. Det var en kort, ulykkelig erfaring som bare etterlot seg bitterhet. Så ble vi skilt, og veiene våre skiltes for godt. Vi så hverandre ikke, skrev ikke og hadde ingen kontakt på femten år. Femten år – det er en enorm bit av livet. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bygge en vellykket karriere, kjøpt min egen to-roms leilighet, innredet den etter min smak og lært meg å leve helt alene. Alt var bra, jeg hadde stabilitet og ro. Bare at etter det gamle ekteskapet hadde jeg bestemt meg dypt der inne: hjertet mitt var for alltid stengt for menn. Fredagskvelden lakket mot slutten. Klokken var nesten elleve om kvelden, og uken hadde vært slitsom
Fredagen led mot sitt slut. Klockan var nästan elva på kvällen. Veckan hade varit utmattande, så jag
