Vidar stod midt i den romslige stuen. Lyset var blekt og merkelig, som om hele rommet lå under vann. Han så på kona med et overbærende blikk og følte seg som en mann som nettopp hadde vunnet førstepremien i lotto. Femti år gammel, og likevel var han på sitt absolutte høydepunkt. De forestående, enorme forandringene i privatlivet ga ham bare mer seiersrus.
«La oss droppe dramaet, Målfrid,» sa han med en myk, litt nedlatende røst mens han kneppet jakken. «Vi er voksne mennesker. Jeg har møtt en annen kvinne. Kanskje du har gjettet det, kanskje ikke. Hun heter Veslemøy, hun er tretti, og det er ekte følelser mellom oss. Jeg gidder ikke å spille dobbeltspill, så jeg sier det rett ut: Vi skal skilles, og fra og med i dag bor vi ikke sammen lenger.»
Målfrid satt i skinnstolen. Hun var fem og førti, elegant og fattet. Hun vred ikke hendene, lette ikke etter valium og krevde ingen forklaring. Hun drakk bare en slurk kaffe av porselenkoppen og ventet.
Stillheten gjorde Vidar urolig, men han tok seg raskt sammen.
«Leiligheten er min, som du vet. Før ekteskapet,» fortsatte han og la trykk på ordene, som om han slo en spiker i et lokk. «Jeg er ikke et dyr. Du får to dager på deg. Helgen er din. Jeg drar med Veslemøy ut av byen, så du kan pakke i fred. Mandag morgen kommer vi tilbake. Hun trenger ikke se tårer, hyl eller gammel energi. Jeg håper du rekker å tømme lokalet.»
«Til mandag?» spurte Målfrid med flat stemme. «Det passer. To dager er mer enn nok.»
Vidar nikket fornøyd. Han likte at skilsmissen foregikk sivilisert. Han hadde alltid sett på seg selv som en raus mann. Men rausheten stoppet der egen lommebok begynte. I alle femten år av ekteskapet hadde han minnet henne på at hun var kommet inn på «hans territorium».
Det territoriet hadde for femten år siden vært en trist betongkasse med tre rom, nesten uten møbler og uten spor av hjemlig hygge. Den gangen hadde Vidar stolt erklært at det var kvadratmeterne som telte, og at man fint kunne sove på en madrass. Han var patologisk gjerrig på alt som hadde med hverdagen å gjøre. Alle sparepengene sine puttet han i dyre biler, som han fornuftig nok registrerte på moren sin, Ragna Holm.
Målfrid, en kvinne med god inntekt og utsøkt smak, hadde ingen planer om å leve i en spartansk tilværelse. Hun trengte komfort. I løpet av de første månedene av ekteskapet innredet hun hele leiligheten fra gulv til tak for egne sparepenger. Det var hun som bestilte møbler til alle rom, og det italienske kjøkkenet i klassisk stil, det som aldri går av moten. Det var hun som valgte den gode innebygde hvitvaren, betalte for det dyre parkettgulvet, kjøpte lysekroner og sydde tunge gardiner som harmonerte med hver eneste detalj.
Så fikk Målfrid en hobby: antikviteter. Gjennom hele ekteskapet kjøpte hun stille og rolig inn de fineste gjenstandene. Vidar himlet med øynene: «Dine penger, dine støvsamlere. Bare lek deg. Jeg trenger ikke de der museumsgreiene.»
Likevel ba han moren sin om å komme i helgen, mens Målfrid skulle pakke.
«Mamma, vi skal skilles. Alt blir sivilisert. Men du kan gjerne holde øye med Målfrid, så hun ikke tar med seg noe ekstra fra hjemmet mitt.»
«Selvsagt, Vidar. Jeg står alltid på din side,» sa Ragna Holm.
Skjebnen elsker ironi. Lørdag morgen, da svigermoren skulle dra, fikk hun plutselig høyt blodtrykk. Ambulansen ble tilkalt, og legene påla henne streng sengeleie. Kontrolløren var ute av spill.
Vidar pakket i mellomtiden skinnbaggen sin og ga kona de siste instruksene.
«Hør her, Målfrid,» sa han og stoppet midt i gangen for å se over eiendelene sine. «Ta med klær, sminke og de små pyntetingene dine. Men ikke finn på noe hærverk.»
Målfrid lente seg mot dørkarmen med armene i kors.
«Hva mener du med hærverk?»
«Ikke rør den innebygde hvitvaren. Den er montert for dette kjøkkenet, og dermed er den en del av leiligheten min. Stekeovn, oppvaskmaskin – alt blir stående. Jeg er vant til dem. Og den antikke kommoden på soverommet skal også få stå.»
«Kommoden?» Målfrid løftet øyebrynet. «Kallte du den ikke for vedkubbe?»
«Veslemøy kommer til å like den,» sa Vidar. «Hun er uansett begeistret for innredningen. Hun sier jeg har utrolig god smak. Så ikke ødelegg interiøret.»
Veslemøy var virkelig begeistret. Den tretti år gamle kvinnen, som jobbet som resepsjonist på en skjønnhetssalong, trodde oppriktig at hun hadde trukket det lengste strået. Vidar virket som en rik og solid estet. På alle bildene i sosiale medier poserte han elegant i en dyp skinnstol, foran dyre malerier, eller lent mot nettopp den utskårne antikke kommoden. Veslemøy var helt overbevist om at hun flyttet inn i et luksuriøst hjem hos en velstående mann som skulle gi henne et liv i overflod.
«Som du sier, Vidar,» smilte Målfrid kaldt. «Jeg tar bare med meg mitt eget.»
«Der er du flink. Godt at det ikke blir noen scene. Jeg har alltid visst at du er intelligent, og at du ikke går imot meg. Du trenger ikke legge igjen nøklene; jeg skifter lås på mandag.» Han grep vesken og lukket døren bak seg, fylt av forventning om et triumferende gjensyn.
Da Vidar hadde kommet seg inn på spa-hotell ved Oslofjorden sammen med Veslemøy, tikket det inn en melding fra moren.
«Vidar, jeg får ikke tak i deg. Blodtrykket er høyt, ambulansen har vært her. Jeg klarer ikke å dra til deg for å holde øye med Målfrid.»
Vidar forbannet stillferdig. Han kunne ikke, og ville ikke, avlyse oppholdet med sin nye kjæreste. «Hun kommer ikke til å bære ut noe. Hun er ikke sånn,» tenkte han, og sendte moren et raskt svar. «Ta vare på deg selv, mamma.»
I mellomtiden, så snart Vidar var ute av døren, tok Målfrid frem telefonen og ringte et nummer hun hadde funnet frem kvelden før.
«Hei, det er Målfrid. Ja, samme adresse. Jeg venter dere om en time. Dere må ta den største bilen dere har. Ja, med verktøy. Det er mye som skal demonteres.»
Deretter bekreftet hun et lagerrom til oppbevaring av eiendelene sine. På to dager var det umulig å finne en ledig og god leilighet for langtidsleie. Målfrid bestemte seg for å bo hos moren sin i mellomtiden, mens hun lette etter noe passende.
Til midten av dagen kom seks kraftige menn i arbeidsklær. Sammen med dem møtte en elektriker og en spesialist på montering og demontering av møbler.
«Hvor begynner vi, fru Holm?» spurte formannen og så over arbeidsmengden.
«Vi begynner med alt,» svarte Målfrid rolig. «Ta frontene av kjøkkenskapene. Ut med platetopp, stekeovn, ventilator, mikrobølgeovn og oppvaskmaskin. Så tar vi myke møbler og sengeinnredningen. Antikvitetene pakkes i tre lag bobleplast. Jeg sjekker hvert hjørne personlig.»
Arbeidet startet. Lyden av driller og pakketape fylte leiligheten. Dette var ikke panisk pakking av en fornærmet kone; det var en presis og kaldblodig logistisk operasjon. Målfrid dirigerte med generalens eleganse.
De tunge fløyelsgardinene forsvant fra vinduene, og bildene ble tatt ned fra veggene. Elektrikeren koblet fra og demonterte de dyre lysekronene og lampettene; i stedet hang det nakne lyspærer under taket.
Parkettgulvet knirket under de tunge arbeidsstøvlene til flyttefolkene som bar ut skinnsofaen, sengen, den utskårne kommoden og alt det hvite. Leiligheten mistet raskt glansen og ble til den gjenskinnende, triste betongkassen den hadde vært for femten år siden.
Seint lørdag kveld var den store lastebilen utenfor oppgangen stappet helt full. Formannen, svett i pannen, kom opp en siste gang. Målfrid stod midt i det tomme kjøkkenet.
«Dessverre,» peset mannen. «Det er ikke plass til et fyrstikkeske til. Vi er fulle helt opp under taket, og dørene er så vidt igjen. Vi har igjen et spisebord og en krakk. Skal vi tilkalle en ny bil for dem?»
Målfrid betraktet det solide trebordet og den ensomme krakken.
«Nei, det trenger vi ikke,» smilte hun. «La dem stå. Det blir min avskjedsgave til de nygifte. De trenger jo noe å bygge den lyse fremtiden på.»
Hun så en siste gang på de nakne veggene med de flagrende ledningene, lukket døren og gikk.
Mandag morgen var solrik. Vidar parkerte utenfor oppgangen, åpnet bildøren galant for Veslemøy og hjalp henne ut med koffertene. Hun gjorde seg klar til å sette foten inn i den luksuriøse leiligheten i rollen som ny husfrue.
«Nå er vi hjemme, kjære,» sa Vidar høytidelig og vred nøkkelen i låsen. Han åpnet døren på vidt gap og slapp henne inn først.
Hun tok to skritt inn i gangen. Klakk, klakk. Lyden av hælene hennes ekkoet gjennom den tomme leiligheten som et skarpt, ubehagelig rop.
Veslemøy stanset. Vidar, som gikk like bak, støtte borti henne og løftet blikket. Ordene frøs i halsen på ham.
Foran dem lå en helt tom leilighet. I stuen var det verken møbler, TV, bilder eller gardiner ved vinduene. I stedet for den store krystalllysekronen hang en naken lyspære og svingte sakte i taket. Fra soverommet stirret tomrommet tilbake: ingen seng, ingen antikk kommode, ingenting av det Veslemøy hadde forelsket seg i.
Vidar stormet inn på kjøkkenet. Der, hvor det på fredag hadde stått et dyrt italiensk kjøkken med innebygde maskiner, var det bare vannrør og svarte stikkontakter igjen.
Midt i den rungende tomheten stod et enkelt bord og en krakk. På bordet glitret Målfrids nøkler.
«Vidar!» Veslemøys stemme sprakk og ble til et tynt hvin. Hun snudde seg langsomt mot ham, med ansiktet forvridd av vantro og voksende raseri. «Hva er dette? Hvor er alt? Hvor er møblene? Hvor er hvitevarene?!»
«Målfrid …» var alt Vidar fikk frem, mens blikket gikk fra det nakne gulvet til de nakne veggene.
«Du sa jo at du hadde en ferdig innredet leilighet! Du sa at vi skulle bo i komfort! Skal vi sove på den krakken annenhver natt?! Da får du i det minste bestille nye møbler med en gang!»
Vidar svelget tungt. Han visste utmerket godt at han ikke hadde penger til nye møbler, i hvert fall ikke på det nivået. Alle sparepengene hans var låst i bilen som stod i morens navn, og det var fjorten dager til neste lønn. Skulle han møblere en tre-roms leilighet på nytt, selv med de billigste skapene og sengene, måtte han ta opp et stort lån. Og i natt måtte de enten sove på gulvet i denne leiligheten eller kjøre til Veslemøys lille hybel.
Han lente seg mot veggen og hørte Målfrids siste ord som et ekko fra en drøm: «Jeg tar bare med meg mitt eget.» Hun hadde holdt ord. Hun hadde ikke rørt veggene. Hun hadde tatt med seg alt som faktisk var hennes.
Og så der den satt, moralen, som i et merkelig, surrealistisk mareritt.
Er det ikke lett å le av de tynne lidelsene i billige såpeoperaer? «Å, han har funnet en annen! Jeg pakker den lille håndvesken, løfter haken stolt, tørker en tåre og forsvinner ut i solnedgangen, og overlater til dem alt jeg har jobbet for.»
Hvorfor i all verden skal en voksen, etablert kvinne sponse andres lykke? Stolthet er ikke å gå ut med én koffert og la den som sviktet deg beholde komforten du betalte for. Stolthet er å ta med seg det man har kjøpt for sine egne kroner, og etterlate den arrogante mannen med akkurat det han fortjener. Vidar hadde skrytt så mye av sine «før-ekteskapelige kvadratmeter». Vær så god. Målfrid ga ham betongkassen tilbake i original stand. Kos dere, kjære to.
