Hva? svarte Kari med en stille stemme.
Hvordan kan du si «hva»? Hva skal jeg gjøre?
Minst gå ut av bilen, se om den lever.
Jeg slapp en kraftig pust. Gården lå tom, kvelden hadde en brent, metallisk lukt som om frykten selv hadde sluppet fra seg en duft. Jeg åpnet sakte døren, og uten å gå helt ut, bøyde jeg meg frem for å kikke under bilen. Da så jeg den: den levde. En liten grå knøtt, ristet, men øynene var åpne.
Den lever, Kari. Den lever Hva gjør jeg nå?
Hva mener du? Ta den med til klinikken. Du er jo på vei dit uansett. Kom, skynd deg!
Jeg løftet katten forsiktig den motsatte seg ikke, den lå bare der og pustet tungt. Jeg satte den på baksetet, i en liten kartong med fot, som stod på gulvet. Så satte jeg i gang.
Klinikken lå omtrent en halvtime unna. Vanligvis. Men ikke den dagen. Den dagen var som en av de sjeldne dagene man aldri glemmer, og de tretti minuttene strakte seg som en evighet.
I bagasjerommet lå allerede en hund. En gammel blandingshund, truffet av et tog. Feriebyens folk hadde bedt meg om å bringe den til klinikken «legg den ned med verdighet, så den ikke lenger lider», hadde de sagt. Den var en rufsete tapt hund, ingen eide den egentlig, men vi følte medlidenhet. Jeg gikk inn uten å tenke meg om.
Nå også denne katten.
Jeg skøytet nedover veien som om jeg var besatt, mens tankene bare kvernet:
«Hva slags dag er dette? Hvilket liv er dette?»
På klinikken var det, til min overraskelse, ingen kø. Jeg stormet inn med kassen i hånden, som om jeg bar min kone til fødsel legen tok den med en gang og førte den inn i undersøkelsesrommet.
Hva er med den? Hvordan har den det? ropte jeg ved døren.
Vi tar en røntgen med en gang nikket assistenten. Det ser ikke ut til å være noe alvorlig, men vi må forsikre oss.
Femtten minutter. En evighet. Klokkene syntes å spøke med meg og stoppet. Jeg gikk rundt og rundt, stirret opp på taket, på vinduene, på plakatene med norske skogkatter og lapperhundbilder
Inni meg rumlet noe. Ikke bare bekymring skam, skyld. Jeg hadde ikke sett det. Jeg burde ikke ha kjørt så fort. Så mange ting kunne ha gått annerledes. Den lille, hjelpeløse skapningen hadde nettopp trådt ut på veien, og jeg tenkte på veiskillet til klinikken. Et øyeblikk. En skjebnesvending og jeg stod der, med knyttneven knyttet rundt halsen, og ba til meg selv: «La den leve. La meg fikse den.»
Til slutt kom legen ut.
Den må opereres
Da kom jeg på noe hunden var fortsatt i bilen!
Jeg snudde meg og kjørte tilbake. Stillheten var tung. Ingen knurring. Ingen bevegelse. Jeg trykket på knappen bagasjerommet åpnet seg sakte.
To redde øyne så opp på meg fra mørket. Den levde.
Hei sa jeg lavt. Unnskyld vi ser på dette straks.
Jeg skyndte meg tilbake til klinikken og fanget lederen en streng, tørrblikket kvinne.
Det er også en hund i bagasjerommet. Truffet av et tog, bakbena der
De har allerede ringt oss for å avlive den De sa det er ingen sjanse.
Jeg stanset opp, klarte ikke å fortsette setningen. Kvinnen forble rolig. Hun løftet bare en kåpe fra frakken sin og fulgte meg.
Vi åpnet bagasjerommet. Hun så på hunden, så på meg. Øynene hennes skar gjennom meg som en røntgenstråle.
Har du mistet forstanden? Hvem sa at den må avlives? Ja, bakbena vil aldri bli hele igjen. Men den kan leve. Vi har tatt inn lignende før. Ta den inn.
Jeg nikket igjen. Jeg motsa ikke. Legen sa: «Den vil overleve». Det var alt jeg trengte å høre.
Kvelden kom, og jeg stormet hjem. Kari snudde seg overrasket fra komfyren:
Hva er det med deg, Eirik?
Uten et ord gikk jeg inn på rommet, hentet den gamle boka hvor jeg hadde gjemt penger mellom sidene. En drøm. En motorsykkel. Det betydde ikke lenger noe.
Eirik?! Hva skjer?
De skal leve! ropte jeg. Begge!
Hvem? Har du blitt gal?
Jeg forklarer senere!
Vi beholdt dem. Katten fikk navnet Mia. Hunden ble kalt Bamse. Vi overlevde alt sammen: infusjoner, søvnløse netter, rehabilitering.
Kari sa bare:
Hvis de er med oss, ordner vi det.
Og hun ordnet det. Med kjærlighet matet hun Mia, bandt Bamse. Vi gråt da Mia tok sine første skritt. Vi lo da Bamse kjørte i rullestol rundt gårdsplassen.
Fem år har gått. De er ikke lenger kjæledyr. De er familie.
I dag, da jeg kom hjem, møttes jeg av duften av nybakte kaker. Kari omfavnet meg bakfra, sterkt. Hun begynte å skjelve.
Hva har skjedd? spurte jeg.
Vi skal bli rike hvisket hun, og la hånden på magen.
Førsto ikke helt, men så skjønte jeg.
Jeg er førti år gammel. Hun er trettiseks. Vi har prøvd lenge. Vi var nesten i ferd med å gi opp. Men en dag sa en merkelig kvinne:
Dere skal få tre barn. To er naturens gave. Ett er Guds gave. For godhetens hjerte. For tålmodighet. Veien vil være tung, men lys.
Mia sov, krøllet sammen ved siden av en plystre rabbit på vinduskarmen. Bamse, nå gammel, kom bort til meg, la seg ved foten min og sukket dypt.
Jeg trodde ikke på det da. Nå tror jeg.
For en gang sa vi «ja» til livet. Og livet svarte oss med et ja.
