Mamma, kan jeg komme inn? Jeg må snakke med dere, Synnøve sto i dørkarmen til foreldrenes leilighet, mens hun klemte den store vesken sin tett inntil seg.
Kom inn, men ta av deg skoene forsiktig, jeg har nettopp vasket gulvet, svarte moren og flyttet seg for å slippe datteren inn. Far er hjemme, leser avisen.
Leiligheten luktet av stekt potet og kjøttboller. Einar, den yngre broren, skulle snart være tilbake fra en langtur med lastebil, og mor hadde alltid laget hans favorittrett.
Synnøve la seg på sofaen, pustet lettet ut, og kjente den bulende magen under den løse sommerkjolen.
Sweller føttene dine igjen? spurte far mens han la fra seg avisen. Kanskje du bør gå til legen?
Det er greit, pappa. Er dette første gang? Synnøve justerte puten bak ryggen. Jeg har noe jeg vil ta opp hun nølte. Jeg har en idé om leiligheten.
Hvilken leilighet? kom mor inn med en kopp varm te til datteren.
Deres, Synnøve tok en slurk av teen. Se, dere har jo nok plass til deg og Einar, ikke sant? Ett rom til ham, ett til dere. Men om vi selger toromsleiligheten og kjøper en ettromsleilighet
Og du vil ha differansen? ropte en leken stemme fra dørkarmen. Einar sto der, lent mot veggen i arbeidsjakken fra transportfirmaet “Nordic Transport AS”. Jeg ser du ikke sparer på tiden, søster.
Einar, er du allerede tilbake? spurte mor med et lite hopp. Jeg skal varme opp teen
Så senere, avfeide han uten å ta øynene fra Synnøve. Først hører vi hva slags idé du har.
Einar, slapp av litt, protesterte Synnøve. Jeg snakker om at dere faktisk kan klare dere i en ettromsleilighet
Hvem får det enklere? han gikk inn i stuen, kastet den store reisevesken i et hjørne med et brak. Jeg med foreldrene i en ettroms leilighet? Eller du med våre penger?
Ikke rop så høyt, gutten, prøvde far å roe ham ned. La oss snakke rolig.
Hva er det å snakke om? Einar begynte å gå frem og tilbake. For fem år siden solgte vi hytta, gav den til mor. Nå skal vi også selge leiligheten? Vet du hva? Kjøp leiligheten til den eldste søsteren, og la henne bo der. erklærte han.
Jeg får jo tredje barn snart! hevet Synnøve stemmen. Vi trenger mer plass. Det blir trangt i en treroms nå!
Hva skal jeg da gjøre? vendte Einar blikket mot søsteren. Jeg er tretti to år gammel, og har fortsatt ikke mitt eget sted fordi alle familiens penger har gått til deg! Til din treroms!
Nettopp, snorket Synnøve. Jeg har i det minste oppnådd noe. Mannen min er grei, har egen virksomhet, barn, leilighet
Grei? brølte Einar. Den mannen som lukker butikker en etter en? Hele byen vet at Eirik er hundrevis av kroner i minus.
Synnøve ble blekt.
Hva i all verden snakker du om?
Slutt med spill, søster. Jeg er lastebilsjåfør, kjører rundt i hele fylket. Vet du hvor mange ryktespredninger jeg hører? I nabobyen har allerede to butikker gått konkurs, her sliter tre å holde seg åpne. Leverandører nekter å levere fordi gamle regninger ikke er betalt. Så hvorfor trenger du egentlig foreldrenes penger?
En tung stillhet sank over rommet. Mor så forskrekket mellom datteren og sønnen:
Synnøve, si at det ikke er sant. Det kan vel ikke være sant?
Synnøve brast i gråt på sofaen:
Jeg ville ikke si det Eirik har virkelig problemer. Store problemer. Butikkene gir ikke overskudd, to av dem måtte lukkes. Leverandørene krever innbetaling. Hvis vi ikke finner penger med en gang
Så du vil la foreldrene stå uten tak over hodet? ristet Einar på hodet. At vi skal klynge oss i en ettromsleilighet mens du dekker opp mannens gjeld?
Hva skal jeg gjøre? reiste Synnøve seg, øynene røde. Jeg har to små barn! Det tredje kommer snart! Vi kan miste alt!
Løs problemene dine selv! brølte Einar. Slutt å sitte på foreldrenes skuldre! De har gitt deg alt hytta, sparemidler og nå vil du ta det siste?
Du er bare misunnelig! hoppet Synnøve opp, nesten velte koppen. Misunnelig fordi jeg har klart meg, giftet meg med en anstendig mann, i motsetning til deg Hvem er du egentlig? En sjåfør!
Ja, du fikk det til, humret Einar. Så du nå vil rane foreldrene? Kanskje du kan ta dem inn hos deg? De ga deg jo alt hytta, pengene la dem bo hos deg!
Hva? sprang Synnøve tilbake. Nei! Jeg har min egen familie, små barn
Å, så du vil ta fra dem, men ikke hjelpe? Bare dra!
Du forstår ingenting! greide Synnøve å holde vesken, mens hendene skalv. Vi er i krise Eirik kan miste alt!
Så vi blir hjemløse? Einar gikk ett steg nærmere. Gå vekk. Slutt å melke foreldrene. Ordne problemene selv.
Synnøve stormet ut, slo døren så hardt at glasset i vitrineskapet klirret. Mor sank ned i en stol, dekket ansiktet med hendene:
Hvorfor gjør du så mot søsteren? Hun er jo gravid
Og hvordan vil du hjelpe henne? satte Einar seg foran, gned nakken. Den lange turen hadde gjort vondt i hele kroppen. Dere ser det, hun bryr seg ikke om dere. Bare penger.
Men situasjonen hennes er virkelig vanskelig
Og vår da? han kastet et blikk på den slitte leiligheten med avskrapte tapeter og sprekker i vindusutene. Pappa, du får pensjon om et år. Mamma, blodtrykket ditt hopper. Hun vil at dere skal flytte til en ettromsleilighet i en ny bydel, langt fra legevakten
Kanskje hun ombestemmer seg, sa far lavt.
Uken etter hørte ingen fra Synnøve. Mor prøvde å ringe Synnøve avviste samtalene. Så kom overraskelsen: Eirik dukket opp.
Einar var i ferd med å dra på ny rute, da døren ble banket. På dørstokken sto svigeren en sliten mann i knekt dress, med tomme øyne.
Kan jeg få komme inn? stemmen hans var hes og sliten. Jeg trenger å snakke.
Mor førte ham stille inn i kjøkkenet. Einar ville gå, men far stoppet ham:
Sett deg, gut. Hør her. Dette gjelder hele familien.
Eirik satt lenge i stillhet, snurret på en kopp kald te. Så snakket han:
Jeg er her for å be om unnskyldning. For meg, for Synnøve. Vi skulle aldri ha dratt dere inn i dette.
Hva har skjedd? spurte mor forsiktig.
Alt. Bedriften er i ruiner, han smålo bittert. I går lukket vi den siste butikken. Kreditorene kom, tok varer, utstyr, lastebilen. Jeg trodde jeg kunne redde det, lånte, lånte mer Synnøve trodde på meg, kom til dere og håpet på at dere skulle selge leiligheten
Og dere tenkte på foreldrene? På at dere ber om det siste fra pensjonistene? brøt Einar inn.
Du har rett, løftet Eirik blikket. Jeg ble for grådig. Jeg prøvde å spille stor forretningsmann, tok opp kreditter, og da alt falt sammen, hadde jeg ingen anelse. Jeg er skamfull.
Hvordan har Synnøve det? spurte mor bekymret.
Hun gråter nonstop. Hun vet ikke hvordan hun skal bygge livet videre. Skamfull over å komme til dere etter dette. Hun er så stolt
Klarer dere å holde ut? Barna er små
Vi prøver, nikket Eirik. Jeg har fått meg en jobb som ekspedisjonssjåfør i et grossistfirma. Synnøve har funnet arbeid som butikkadministrator, starter etter fødselen. Vi skal leve som alle andre. Bare han svelget, tilgi oss, virkelig. Vi skulle aldri ha trukket dere inn.
Da Eirik gikk, senket en tung stillhet kjøkkenet. Einar så ut av vinduet på det grå høstlandskapet, tanker om søsteren tumlet i hodet. Hvordan hadde hun forandret seg? Fra en livlig jente til en arrogant, rik kone.
Vet du, sønn, brøt far plutselig inn. Du gjorde rett da du ikke lot oss selge leiligheten. Vi har alltid skjemt bort Synnøve, tilgitt alt. Men hun
En måned senere sto Synnøve igjen i dørkarmen. Hun var tynn, magen stakk fortsatt frem under en enkel kjole, uten sminke eller smykker. Hun satte seg i gangen og brast i gråt:
Unnskyld meg. Jeg har vært så dum Dere har gjort så mye for meg, og jeg
Mor kastet armene rundt henne:
Det går nok. Vi får oss gjennom dette.
Einar så på søsteren og kjente knapt igjen den stolte kvinnen. Hun satt nå i slitte sko, uten sminke, med tårevåte øyne.
Greit, sa han til slutt. La oss gå videre. Du skal leve som alle andre, uten skryt.
Tusen takk, svarte Synnøve med tårer i blikket. At du ikke lot leiligheten bli solgt. Du hadde rett vi må klare oss selv.
Den kvelden satt de lenge ved kjøkkenbordet. Synnøve fortalte hvordan alt falt sammen den første butikken lukket, så den andre. Eirik løp rundt i byen på jakt etter penger, hun våknet hver natt og tenkte på hva hun skulle gjøre.
Vet du, sa hun til broren, jeg trodde vi var best. At penger gjorde oss spesielle. Nå er alt snudd. Eirik leverer varer med lastebilen, jeg starter i kjøpesenteret som administrator.
Det er bra, nikket Einar. Ingenting er så farlig. Jeg svinger også ruter, men jeg klager ikke.
Et år gikk. Synnøve fikk sin tredje en gutt. Eirik fortsatte som ekspedisjonssjåfør, kom alltid hjem med matvarer. Synnøve begynte å jobbe hjemmefra som tekstforfatter, fikk raskt en premie for første kvartal.
En kveld kom Einar på besøk etter en lang rute. Synnøve stod på kjøkkenet med barna:
Hei, bror! Kom inn, jeg får deg suppe.
Jeg er bare et minutt, svarte han og trakk frem en pose med godteri og små leker fra vesken.
De eldre barna løp mot onkelen med jubel. Synnøve smilte:
Du skjemmer dem alltid.
Hvorfor ikke? kastet Einar en liten leke til nevøen. De vokser opp som flinke gutter.
Senere, da barna løp inn på rommet, helte Synnøve te til broren:
Jeg har noe jeg vil spørre om. Kjenner du firmaet “TransOil”? De vil ha Eirik, høyere lønn.
En god bedrift, svarte Einar. Jeg samarbeider ofte med dem, betaler til rette tid.
Jeg har sagt til ham at han skal takke ja. Men han er redd for forandring.
Etter eget foretak? lo Einar. Forstår. Men lønnen er bra.
Synnøve sank litt i stolen, så sa hun:
Jeg gikk forbi de gamle butikkene våre i dag. Der er nå et apotekkjede. Det gjør meg trist, som om alt er i en annen verden.
Sånn er livet, sa Einar og drakk teen. Dere har jobb, barna vokser.
Neste dag kjørte Einar inn til foreldrene. Faren leste avisen, mor stod med potteplanter på vinduskarmen.
Einar, kom og sett deg, sa far og la fra seg avisen. Vi har snakket med mor.
Ingen omveier, pappa.
Kort fortalt: Vi vil gi deg penger til første innskudd på et boliglån. Vi har spart litt.
Hva? reiste Einar seg. Hvorfor skal dere gi meg penger?
Ikke krangle med far, avbrøt mor. Vi ser du sparer, og pensjonen din er i ferd med å starte.
Nei, jeg klarer meg selv, mumlet han. La pengene bli til dere.
Vi vet hvordan du takler ting, mumlet far. Du tar ekstra ruter, jobber hardt. Ta dem, ikke protester. Du har alltid vært vår støtte.
Einar tenkte seg om. Hvor mange år kunne han fortsette å leie? Til slutt takket han.
To uker senere fant han en egnet ettromsleilighet, ikke i sentrum, men nær arbeidsplassen. Foreldrene bidro med første innskudd, resten lånes gjennom boliglån.
Nå har du ditt eget hjørne, sa mor mens hun hjalp til med flyttingen. Ikke lenger i leie.
Alt i orden, mamma. Jeg klarte det.
Synnøve kom også for å hjelpe, bar med nye gardiner og kjeler:
Dette er fra oss, med Eirik. En ny innflytting.
Jeg har alt jeg trenger.
Ta det du vil, fortsatte hun og pakket. Jeg tenkte Du hadde rett da du ropte på meg. Jeg var altfor arrogant.
Glem det, avbrøt Einar. Det viktigste er at du forsto.
Om kvelden, da alle hadde gått sin vei, satt Einar i sin nye leilighet. Byen bruste utenfor, vannkokeren suste på komfyren. Han smilte for seg selv han hadde endelig fått sin egen bolig, forsonet seg med søsteren, og foreldrene beholdt sin toSlik stod Einar ved vinduet, så ut over den stille byen, og visste at familien endelig hadde funnet balansen mellom drømmer og virkelighet.
