En gammel buss hostet ut en sky av eksos før den forsvant videre, og etterlot meg alene. Jeg kikket meg rundt det var ikke mye som hadde forandret seg her. Den humpete bygdeveien var like sølete og svart, grøftekantene skjult under skittent smeltevann. I det fjerne lå bygda strukket ut som et perlebånd langs skogkanten, vinduene lyste gult i skumringen, bjeff fra hunder og kaklende gjess hørtes i bakgrunnen.
«Ja, ingenting har endret seg på seks år,» tenkte jeg, «nesten ingenting.» Bare oppe på høyden til høyre savnet jeg den tidligere raden av traktorer og redskap under matte lamper. Nå gapte bare mørket mot meg gården til Børre var borte, arvingene hadde sikkert solgt alt.
Jeg gikk ut på bygdas hovedvei, ville ikke bli overrasket om noen plutselig kastet en stein etter meg rundt et hushjørne. Det føltes som om hvert eneste vindu var et par dømmende øyne rettet mot meg. Jeg dro sjalet godt ned i panna i håp om å gå ubemerket. Hva ventet meg egentlig her? Fantes huset mitt fortsatt? Men jeg hadde ikke noe annet sted å dra enn hjem selv om innbyggerne fortsatt hatet meg.
Det var jo på grunn av meg, at halve bygda mistet jobbene sine den gangen. Jeg var så forandret nå, både utenpå og inni. Den lette, leende jenta med åpne blå øyne som hadde sjarmert den steile Børre, fantes knapt lengre. Før hadde jeg ingen, bodde alene i det lille huset ved ravinen. Børre var mannen folk i bygda nesten tilba, de fleste var ansatt på bruket hans.
Da jeg flyttet inn hos ham, trodde jeg at jeg hadde trukket et lykkelodd.
Men det viste seg å være mer komplisert. Børre så på seg selv som en slags bygdas herremann en skikkelig tyrann og jeg ble hans tjenestejente. Han blendet meg med all oppmerksomheten, så jeg skjønte ikke før etterpå hva han egentlig var. Først fjernet han venninnene mine, så forbød han meg altfor fargerike klær og sminke. Livet mitt krympet, forbud på forbud. Jeg satt hjemme, ventet på ham, lagde ertesuppe og vasket gulv. Jobb kunne jeg bare glemme. Børre trodde alltid jeg skjulte noe forestilte seg ting, og ble mer og mer mistenksom.
Jeg forsøkte desperat å vise ham at jeg var trofast, men forstod raskt at det var håpløst. Problemet lå ikke hos meg. Uansett hvor mye jeg tilpasset meg, var det aldri godt nok. Da han endelig ble voldelig, flyktet jeg hjem til huset på kanten av ravinen og håpet å glemme alt som et forferdelig mareritt. Men det verste ventet meg fortsatt.
Børre kom dagen etter at jeg dro. Jeg vasket gulvet og hadde terrassedøra åpen frisk luft og duft av såpe. Jeg fant ro i å skrubbe gulvet. Han sparket til bøtta så vannet fløt utover gulvet, forsto da at neste spark ville treffe meg.
Hva som skjer videre forsvant ut av minnet, som en uskarp film rullet over av nervesystemet mitt. Da jeg endelig kom til meg selv, var låven full av politifolk, spørsmål fløy rundt mens de vinket med en pose det lå et kjøkkenkniv i den. Utenfor sto nysgjerrige naboer, på kjøkkenet var alt snudd på hodet, gardinen revet, Børre lå langstrakt midt på gulvet.
«Stakkars mann!» hørte jeg gjennom vinduet. «Hun skulle ikke har viftet så mye med hoftene, så kunne han levd!» «Hva mer kunne hun ha ønsket seg? Hun hadde det jo som plommen i egget!» «Hun ødela et godt menneske!» «Hva skal det bli med oss nå? Hele bygda levde av gården!» Folk summet, opprørte og sinte. «Hva skal vi leve av nå?»
Seks år i fengsel ble min skjebne å sone i åpen avdeling. Tøffe år, men ikke så forferdelige som fryktet. Fordi jeg ikke søkte bråk, og alltid lyttet, fikk jeg gode venninner bak murene det hjalp gjennom årene. Men utseende forandret seg, ingen fryktløs, blåøyd jente igjen der jeg ble tyngre, håret inneholdt grå striper, forsvant gjorde lysten til å pynte seg. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle ende på innsiden. Man tror bura er for folk på livets bunn, men som man sier: Man skal aldri si aldri. Livet kan snus på hodet på et blunk. Nå er jeg en tidligere innsatt.
Jeg skjulte ansiktet under sjalet og hjertet hamret. Finnes huset mitt i det hele tatt? Kanskje alt var revet og brukt til ved… Men ytterst på ravinen, mellom to svære bjørker, sto fortsatt veggene av barndomshjemmet mitt. Kulden krøp opp fra bekken i bunnen, og froskene kvekket kjent som før. Så mange ganger hadde jeg drømt om dette øyeblikket, sett for meg småskogen som bugner av steinsopp, skrubb og kantareller jeg fikk nesten lyst til å løpe ut med kurv med én gang.
Jeg snek meg inn gjennom porten, fant nøkkelen der jeg husket den. Da jeg åpnet, ventet jeg å møtes av muggen lukt, men i stedet bredte varmt lys seg utover kjøkkenet. Alt så ryddig ut, pelargoniaen sto frodig med rosa blomster i vinduet. Jeg stirret på blomsten, forstod ingenting, gikk gjennom rommene ingenting var rørt, alt på plass. Noen måtte ha passet huset mens jeg var borte.
«Vera! Veera!» ropte en stemme ute i gangen nabokona, Aud, kom inn, uten å vente på svar. «Oi,» sa hun, «du har virkelig forandret deg. Jeg så det lyste og kom løpende. Her har jeg med litt mat, tenkte du var sulten etter reisen.» Hun satte melk og et kjøkkenhåndkle med brød på bordet. «Tusen takk,» sa jeg med et forsiktig smil, «var det du som så til huset?» «Ja visst, en kan jo ikke la et hus stå ubevoktet,» humret hun. Jeg kjente en klump i halsen av takknemlighet. «Takk. Det betyr så mye!» Øynene fyltes av tårer. «Nå går jeg, jeg mannen min liker ikke at vi besøker deg, du veit…»
Det lettet, å kjenne at én i det minste støttet meg. Jeg drakk fersk melk, og i samme stund banket det forsiktig på døra. På trappa sto en gutt rundt tretten, han rakte meg et sammenrullet papir. «Mamma ba meg gi deg dette,» stotret han, og forsvant før jeg fikk spurt hvem han var seks år, da endrer noen seg! Pølsa i pakka luktet godt jeg fikk nesten vann i munnen.
Sigrid raste inn uten å banke, slengte armene rundt meg. Vi hadde vært bestevenninner før Børre. Jeg begynte å gråte. «Jeg trodde ingen ville snakke til meg!» hulket jeg. «Slutt og tull!» lo Sigrid, «søstersolidaritet finnes da! Alt det der var selvforsvar, uansett hva mannfolka tror. Det er våres sak, ikke deres, så de skal være stille! Aud sa at du var tilbake, så jeg stakk innom har med litt grønnsaker og niste. Nå hviler du, vi kan prate mer i morgen!»
Så rørt har jeg knapt vært brødbiten ville ikke ned. Endelig skjønte jeg at jeg hadde tatt feil om bygdefolket. Kvinnene forstod, og ville støtte. Trøtt, men lykkelig la jeg meg i rein oppredd seng. Jeg hadde ikke fått lukket øynene før det banket på vinduet. Selv i mørket kjente jeg igjen Olav bygdas naturlige leder, respektert av alle.
«Ikke gå ut,» sa han. «Vi tar det gjennom vinduet. Gutta i bygda har snakka sammen og konkludert med at det er dumt å holde nag. Noen ting er ikke din feil. Ja, det har vært vanskelig uten arbeid, men Børre skal vi ikke snakke stygt om. Kremt, ikke foran deg i alle fall. Vi har samlet sammen noen kroner ta dem, vi håper det hjelper litt!» Jeg nølte, men Olav slapp bare pengene inn gjennom vinduet og forsvant i natten.
Forfatter: Anni ReitanJeg satt lenge i mørket etter at Olav forsvant, kjente pengesedlene glatte i handa og kunne ikke annet enn å gråte og le om hverandre. Foran meg, på kjøkkenbordet, lå brød og melk, grønnsaker og hjemmelaget pålegg små gaver jeg aldri hadde forventet. Utenfor spredte bygda sitt gylne lys, dørene like lukkede, men kanskje ikke for evig.
En svak vind flyttet gardinen, og en tung ro la seg over meg for første gang på årevis. Jeg skjønte at fortiden ikke slipper taket over natten, og at tilgivelse ikke alltid roper høyt noen ganger lusker den inn i kjøkkensol, i brødduft, i et vennlig blikk bak gardina. Kanskje det er sant det gamle ordtaket om at man må hjem for å finne ut hvem man blitt.
Jeg reiste meg, åpnet vinduet på vidt gap og dro inn kald kveldsluft. Skogen bredte seg mørk og beskyttende, og fra et sted langt borte blåste noen myke toner fra trekkspill kjent, vemodig, likevel håpefull.
I natten, i det lille huset ved ravinen, slo hjertet mitt rolige slag. Jeg fantes fremdeles. Gjenfødt, med arr men levende, blant mine egne.
