Mens jeg jobbet, traff jeg Ingrid. Vi giftet oss her i Oslo, og da Ingrid ble gravid, tok jeg henne med hjem til foreldrene mine på Lillehammer. De var ikke akkurat overbegeistrede over nyheten.
Hun fikk et enormt ansvar: Hun laget mat til hele familien, vasket klær, holdt huset rent, melket kua, renset fjøset og til og med hugg ved av og til. Jeg må innrømme at Ingrid ofte gjorde arbeid som vanligvis var forbeholdt oss mannfolk, men det tøffeste var når foreldrene mine fikk besøk. Det var som regel minst sju stykker rundt bordet, og Ingrid måtte servere og stelle alle sammen.
Da sto hun på kjøkkenet og lagde hauger av retter, men etter en drøy time var bordet nesten tomt. Sliten satte hun seg ned på enden av bordet og la en kotelett på tallerkenen sin. Svigermor så skeptisk på henne og sa:
Ingrid, du spiser da voldsomt mye i dag. Så liten du er hvor får du plass til alt dette? Og så lo hun høyt, så det runget i hele huset.
De andre gjestene fulgte etter og lo de også. Ingrid reiste seg rolig opp og gikk inn på kjøkkenet. Hun gråt stille, for hun hadde ikke fått i seg mat hele dagen. Selv satt jeg der, stum, og hørte på hvordan kona mi ble gjort narr av. Fra kjøkkenet hørte jeg plutselig svigermor si:
I går traff jeg forresten eks-svigerdattera mi på torget. Åh, så godt det gjør når hun fortsatt kaller meg mor! Hun var en ordentlig bra jente, ikke som denne her!
Da alle hadde dratt hjem, samlet Ingrid sammen kopper og fat og gikk ut på kjøkkenet for å vaske opp. Svigerfar kom etter.
Hun stod stille ved vasken, mens svigerfar så på henne lenge. Etter noen minutter sa han rolig:
Ingrid, vet du at jeg misliker deg?
Det traff henne hardt; hun sa ingenting. Svigerfar spurte på nytt, og denne gangen svarte hun lavt:
Jeg vet.
Det er virkelig merkelig. Du gjør alt her på gården, hjelper alle, du har aldri sagt et vondt ord til noen, men jeg klarer likevel ikke å like deg. Det er merkelig, ikke sant?
Jo… det er det vel.
Ingrid forstod godt at ingenting kom til å forandre seg. Familien min ville fortsette å plage henne, og hun skjønte egentlig ikke hvorfor hun tålte det.
Ville du selv vært sammen med en mann som lar deg bli ydmyket på den måten? Jeg tenker ofte på det nå, hvor feig jeg var som ikke tok henne i forsvar. Av og til lærer man best av sine egne feil og den viktigste lærdommen, den fikk jeg først da det var for sent.
