16. februar
Jeg kom hjem fra jobben i dag uten tomme hender, slik jeg pleier. Jeg liker å stoppe innom butikken og kjøpe en liten flaske vin som jeg kan nyte til middagen. Da jeg kom inn døra, møtte jeg et uventet syn mannen min, Eirik, sto og pakket kofferten.
«Har du funnet deg en jobb? Skal du på nattevakt?» spurte jeg mens jeg prøvde å forstå hva som foregikk.
«Nei, jeg drar. Nå,» svarte han kort.
«Hvor skal du? Klokka er jo ti på kvelden!»
«Hører du dårlig? Jeg sa: Jeg drar. Jeg forlater deg, din tulling.»
Beina sviktet under meg, og jeg satte meg tungt ned på en stol. Er det virkelig slik det ender? Vi har to små barn sammen. «Eirik, er du blitt gal? Jeg har født dine barn. Jeg tok deg inn da du ikke hadde noen ting, fant deg på det gamle bilvaskeri nede i byen. Jeg vasket deg, matet deg, åpnet hjemmet mitt for deg og gjorde deg til en ny mann. Hele tiden har du vært hjemme, mens jeg har jobbet og tatt ansvar for alt.»
Men det var ikke nok. «Jeg kommer aldri til å forlate barna, men deg ja. Jeg orker ikke mer av at du drar på butikken hver kveld og kjøper en flaske vin til deg selv, som om det er et voksengodteri. Men Liv, hun er ikke sånn. Liv lukter ikke alkohol, bare søtt og behagelig.»
Så det var altså dit Eirik skulle, til Liv. Vet du egentlig hvem hun er? Hun kom flyktende hit til Oslo fra Bergen, og ingen vet egentlig hva hun flykter fra. Du er så naiv, Eirik du roter deg bort i noe du ikke forstår. Han gadd ikke høre mer fra meg, sparket i døra og forsvant.
Det knuste meg fullstendig. Jeg begynte å drikke mer enn før. Jeg kom bakfull på systua, og fingrene ville ikke lystre på symaskinen. Ukene gikk sånn. Hver kveld gikk det ned noen glass, jeg glemte å lage middag til barna heldigvis fikk de mat i barnehagen.
Hjemmet mitt forfalt, alt luktet røyk og muggen suppe. Barna fløy rundt med skitne klær. Til slutt stod barnevernet på døra, og tok barna fra meg. De ga meg én sjanse til jeg hadde både jobb og leilighet, jeg måtte bare skjerpe meg.
Jeg tok en kort permisjon fra jobben. Lå på senga i flere dager, helt utmattet og uten krefter til å stå opp. Men jeg nektet å drikke mer. Femte dagen, da jeg kjente sulten igjen og samvittigheten verket, begynte jeg å rydde i leiligheten, og jeg dro tilbake til syjobben min. Jeg jobbet hardt, og for å holde tankene borte fra vinen, fortsatte jeg å vaske og rydde hjemme.
Etter noen måneder fikk jeg barna tilbake. Barnevernet kom fortsatt på kontroller, men jeg holdt stand. Jeg sluttet å drikke, og barna kom først. Ikke engang da jeg fikk høre at Eirik hadde fridd til Liv, ga jeg etter. Det var tøft, for jeg hadde båret hans barn, vi hadde vært sammen i åtte år, uten noen gang å gifte oss ordentlig.
Et par måneder senere dukket Eirik opp igjen på døra, blåøyd og sliten. «Unnskyld, Anna… Det viste seg at Liv flyktet fra mannen sin i Bergen. Han fant henne her, kom etter, banket meg opp og dro Liv med seg i bilen.»
Men jeg var ferdig. «Takk for barna, Eirik. Og for lærepengen du ga meg. Men tilbake får du ikke komme. Nå må du gå.»Eirik sto i døråpningen, fremdeles ventende på et bittelite håp, men jeg bare så ham i øynene, fant en styrke jeg aldri visste at jeg hadde, og lukket døren varsomt bak ham.
Vi var alene igjen, jeg og barna. Leiligheten var stille, men ikke lenger tom. Jeg satt meg på gulvet med dem, lot dem leke med trådsneller og fargerike stoffer fra jobben. Vi lo. Den kvelden, da jeg la dem i senga og leste om Bjørnen som ikke ville sove, skjønte jeg at hjertet mitt plutselig kjentes lettere.
Jeg ryddet bort flaskene og støvet av livet mitt. Et frø av selvrespekt vokste i meg. For første gang på lenge kunne jeg se meg selv i speilet og tenke: Nå er det oss. Det holder. Det er nok.
Etter at jeg slukket lyset og huset lå mørkt og rolig, hørte jeg barna puste jevnt. Ute på kjøkkenet, mellom halvferdige puter og kaffekopper, la jeg meg til å sove på sofaen. Jeg hadde fått så mye tilbake friheten min, barna mine, styrken min og jeg visste nå at hver eneste dag herfra skulle være min egen. Og plutselig gled jeg inn i en drøm uten skam eller frykt, bare lettelse. Og bak øyelokkene visste jeg, et sted dypt inne: Vi klarer oss, vi klarte oss og det er mer enn nok.
