Jeg husker det som om det var i går, selv om det er mange år siden. Da Viggo bare var tre år gammel, mistet han moren sin. Hun døde rett foran ham, etter å ha dyttet ham bort fra en brølende motorsykkel som kom for hardt på dem. Det røde kjolene hennes flakket i luften som flammer, før alt ble svart og stille.
Legene gjorde alt de kunne, og etter en lang tid åpnet Viggo øynene igjen. Ingen våget å spørre ham om moren, men gutten holdt tyst. Han var stille i et halvt år, helt til en natt da han våknet med et skrik: «Mamma!»
I drømmen kom minnene tilbake, og de røde flammene brant i øynene hans. På den tiden bodde han på et barnehjem i Oslo, uten å forstå hvorfor han ble lagt der. Han fikk en vane: han stod ofte ved det store vinduet som så ut mot hovedveien og den brede alléen, og stirret inn i horisonten.
Hvorfor står du her hele tiden? spurte den eldre barnepiken Maren, mens hun feide gulvet med en gammel mopp.
Jeg venter på mor. Hun kommer for å hente meg.
Åh, du da, sukket Maren. Du står bare og ventar for ingenting. Skal vi heller gå og drikke litt te?
Greit, nikket Viggo, men så kom han tilbake til vinduet, og skvatt hver gang noen nærmet seg barnehjemmet.
Dag etter dag, måned etter måned, stod han ved vinduet og ventet på at det røde kjolene skulle dukke opp i den grå hverdagen, og at moren skulle strekke ut hånden og si: «Endelig fant jeg deg, gutten min!»
Maren så på den lille gutten med medfølelse, men hun kunne ikke hjelpe ham. Leger, psykologer og andre forklarte at han ikke skulle vente så lenge på mor, at han burde finne andre aktiviteter, leke og være med venner. Viggo nikket høflig, men så snart de gikk, gikk han tilbake til vinduet. Maren kunne ikke telle hvor mange ganger hun så silhuetten hans gjennom glasset før hun måtte gå.
En dag bestemte Maren seg for å gå hjem, men hun måtte krysse den gamle jernbanebruen over elven. Der sto en ung kvinne, helt alene, og så ned i mørket. Plutselig gjorde hun en umerkelig bevegelse, og Maren skjønte hva hun hadde tenkt.
Din dumme deg, sa hun og gikk nærmere.
Hva? Hva sa du? spurte den ukjente kvinnen, med trøtte øyne.
Din dumme! Hva er du på vei til, din skøyer? Vet du ikke at det er en stor synd å fraråde seg livet? Du har ikke valgt det selv, og du kan ikke holde på det!
Men hvis jeg ikke klarer mer? ropte kvinnen med et brøl. Hvis jeg ikke har krefter igjen, og ser ingen mening i alt dette?
Da kan du komme til meg. Jeg bor like ved overgangen. Vi kan snakke der. Her er ingen grunn til å stå og vente.
Maren gikk i stillhet, uten å snu seg, og holdt pusten. Bak henne hørte hun kvinnens skritt og pustet lettet ut.
Hva heter du, du tåpe?
Ingrid.
Ingrid Det var min datter. Hun døde for fem år siden av en alvorlig sykdom, og etter et år brant alt i henne. Jeg ble alene ingen barn, ingen barnebarn, ingen mann. Jeg heter Maren. Kom inn, dette er mitt lille hjem. Ikke et slott, men det er mitt. Jeg skal skifte klær og sette på bordet, så kan vi spise og drikke te. Alt blir bra. Ingrid så takknemlig på den eldre kvinnen og smilte.
Tusen takk, tante Maren.
Det er ingenting Takk, lille Ingrid. Å være kvinne på denne jord er hardt. Så mange tårer, så mye lidelse. Men å kaste seg i ytterligheter er siste utvei.
Ikke tro meg feil, sa Ingrid mens hun varmet hendene over en kopp med aromatisk te. Jeg er ellers sterk. Men noe har tatt over meg.
Ingrid vokste opp i en liten bygdegd på vestkysten av Norge, og før hun var sju år hadde hun aldri kjent sorg. Foreldrene elsket henne, for hun var eneste barnet. Så brøt alt sammen. Faren dro fra hjemmet og viste seg å ha en annen familie med egne barn. Moren, knust av smerten, begynte å drikke kraftig og rant ut sin frustrasjon på datteren.
Som hevn mot ektemannen, som hun aldri fikk skilt seg fra, begynte hun å ta inn fremmede menn i huset. Hun satte seg til side fra husarbeidet, og alt falt på den unge datterens skuldre. Snart rauset morens drankegjenger bort alt som gjensto av fars eiendom.
Ingrid måtte jobbe for naboene luke ugress, hjelpe på gården og fikk mat i bytte. Hun matet sin urolige mor, men fikk ingen takk. Hun hadde ikke lenger noe håp om en normal familie.
Faren hadde aldri ringt, aldri spurt hvordan de hadde det. Noen sa at han hadde flyttet til Sverige, og Ingrid skjønte at hun aldri ville se ham igjen. Hun bar på mange fornærmelser og ydmykelser, men ingen andre enn hun selv visste det. Pengenes knappehet hindret henne i å få venner, og guttene holdt seg unna den ulykkelige datteren til den lokale alkoholisten. Dermed ble hun en ensom sjel i en ellers velstående landsby, og ble sett på som en utanfor.
En kveld, da Ingrid lå i den lille rommet sitt, brøt morens berusede venn inn. Bare ved et heldig unnslippelse klarte hun å kaste seg ut av vinduet og unnslippe en forferdelig skjebne. Hun tilbrakte natten i den skråningsaktige låven, og da roen senket seg, snek hun seg inn på rommet, tok med seg sine papirer, noen penger fra en liten skjult kiste, og forlot huset uten å se seg tilbake.
Kort tid etter kom faren, Einar, for å møte datteren. Han ble knust av synet og lette etter Ingrid ved å snakke med naboene, men ingen visste hvor hun befant seg. Når han endelig fikk vite hvordan hun hadde levd, gråt han i sin dyre lastebil og sverget at han hadde forstått alt for sent.
Einar hadde i mange år jobbet som langtransportør, og under en tur hadde han møtt den velstående ugifte kvinnen Guri. Hun hadde flere ganger brukt transportfirmaet hans og krevde at det alltid var han som kom. Hun likte både hans utseende og karakter, og gjorde alt for å få ham. Etter noen år hadde hun fått to sønner, men fortalte Einar at hun skulle forlate Norge.
Vil du bo med oss? Da kan vi dra sammen. Hvis du ikke vil, kan du gå tilbake til din kone. Jeg elsker deg, Vemund, og det vil bli tungt uten deg, men jeg vil ikke tvinge deg. Ta valget selv.
Einar valgte henne. Han var lei av å dele seg mellom to familier, og Ingrids mor hadde blitt en konstant kilde til krav og sjalusi. Hun hadde også blitt mer avhengig av sprit, som bare forverret humøret hennes.
En dag, mens Ingrid var på skolen, kom Einar hjem og fant kona med en annen mann. Det var siste spiker. Da hun kom hjem, møtte hun bare den berusede moren, som sa at faren hadde forlatt dem for alltid. Ingrid ville ikke returnere til hjemmet, så hun dro til byen for å finne arbeid. Hun fikk husly hos den snille enkemoren Synnøve, som ga henne et lite rom. Ingrid betalte tre måneders leie på forhånd. Når leieperioden var over, tilbød Synnøve at Ingrid kunne bli som hushjelp, og bo gratis.
Fem år jobbet Ingrid for sin nye husvert, og de siste to årene ble Synnøve liggende i sengen. Da Synnøve døde, ble Ingrid arving til den lille leiligheten på utkanten av Oslo, selv om den var beskjeden.
En dag møtte Ingrid den unge banken ansatt Yngve. De likte hverandre, og et to år langt lykkelig ekteskap endte da Ingrid oppdaget ham med en annen kvinne. Yngve unnlot å be om unnskyldning, jaget bort elskerinnen og slo Ingrid så hardt at hun endte på sykehuset.
Ingrid fikk aldri fortelle Yngve at hun var gravid. Hun mistet barnet, og legene sa at hun sannsynligvis ikke kunne bli gravid igjen. Hun stod igjen uten familie, uten mann, uten hjem. Yngve solgte leiligheten Ingrid hadde arvet og kjøpte en fin bil. Ingrid protesterte ikke, for hun elsket ham og trodde de skulle leve sammen for resten av livet.
Etter utskrivning vandret Ingrid uten mål, og føttene førte henne til en jernbanebro. Maren lyttet tålmodig til gjesten, uten å avbryte, og da hun endelig rolig snakket:
Det er ikke så ille. Du må fortsatt leve, skjønner du? Du er ung, alt ligger foran deg kjærlighet, lykke. Du vil se. Bo hos meg en stund, jeg er på jobb hele dagen og kommer hjem om kvelden.
Ingrid bodde to uker hos Maren. En ny politimann, grev Gorm, kom for å bli kjent med beboerne i området. Maren var ikke hjemme, så han snakket med Ingrid og lovet å komme tilbake når hun kom. Gorm kom flere ganger og ble en god venn av Ingrid.
En dag ringte Gorm til Ingrid og spurte om hun kjente Ivan Savelyev.
Ja, han er faren min.
Ingrid, han har lett etter deg i mange år.
Da ble hun gjenforent med faren, som kjøpte henne en fin leilighet, åpnet en solid konto i banken og hjalp henne med en god jobb. Han lovet å komme på besøk oftere.
Ingrid bestemte seg for å besøke Maren med noen gjestebud, men da hun kom, lå Maren med høy feber, svak og hjelpeløs.
Jeg er redd jeg ikke kommer meg igjen, Ingrid! Jeg tror jeg holder på å dø.
Nei, tante Maren. Jeg har ringt etter ambulansen, de kommer snart, alt blir bra. Stol på meg.
Maren svarte:
Jeg jobber på barnehjemmet, og det er en gutt der, Viggo. Han er fem år gammel. Jeg vil gi ham min leilighet, så han får et hjem. La testamentet ligge hos deg.
Hvem er den gutten? Hvordan kjenner jeg ham?
Du vil se. Han har stått ved vinduet i to år, ventende på sin mor i en rød kjole
Ambulansen tok Maren til sykehuset. Hun ble liggende der en stund, før hun ble overført til et sanatorium, og Ingrid betalte for både behandling og opphold. Da Maren kom tilbake på jobb, så hun bare et tomt vindu Viggo var blitt adoptert.
Alle barn i barnehjemmet fortalte at noen dag kom moren hans. En morgen, rett etter at Viggo sto ved vinduet, dukket en kvinne i en rød kjole opp på veien. Gutten ropte og holdt hånden mot det raske hjertet: kvinnen så rett på ham og vinket.
Mamma!
Viggo løp mot henne, redd for at hun skulle gå bort. Men hun strakte ut armene, og løp mot ham.
Mamma! Mammina! Jeg visste det, jeg trodde du kom! Jeg har ventet på deg så lenge
Ingrid gråt mens hun holdt den lille, tynne kroppen, og visste at hun måtte gjøre alt for at dette barnet aldri skulle kjenne sorg igjen. Siden den dagen har livet gått videre. Ingrid og grev Gorm bor i et stort hus, oppfostrer Viggo, som snart skal starte på skolen og håper på en lillebror. Med dem bor også Maren, som er takknemlig for alt Ingrid og Gorm har gjort. Den stille lykken i familien ligger i den kjærligheten de gir hverandre hver eneste dag.
