Ville ikke, men gjorde det
Det var en annen tid, et annet liv, da Ingrid bodde alene i huset hun hadde arvet etter sin avdøde bestemor, et lite hus på utkanten av bygda. Foreldrene hennes holdt til i nabobygda, syv kilometer unna. Ingrid var bare 23 år og hadde bestemt seg for å klare seg selv. Hun jobbet på postkontoret og trivdes med friheten, men bekymringene hadde blitt mange.
Røyking hadde hun aldri lært ordentlig, men hun var overbevist om at det roet nervene. Hun stod ute på tunet og så utover den stille bygdeveien, tankene mørke og urofulle. Livet var blitt tungt.
Hun trakk på sigaretten, men kunne ikke fullføre den. Hun knipset den ned i grøfta:
Jeg liker ikke å røyke, ikke som Wera, som alltid har ei sigarett på lur. Det var hun som mente det roet nervene, men det gjør det slett ikke, tenkte Ingrid.
Akkurat da kjørte den nye lensmannen, Anton, forbi huset hennes. Han var flyttet fra nabokommunen, og Ingrid hadde hørt om ham via kollegaene på posten. Hun fulgte bilen med blikket og gikk inn mørket var i ferd med å senke seg, og hun hadde et farlig oppdrag foran seg denne kvelden…
Dagen før hadde det vært stille på postkontoret, selv om bygdefolket kom og gikk.
I morgen blir det fullt hus her, sa Anna, som hadde jobbet på posten siden hun var ung, men i dag er det rolig før pensjonen kommer.
Anna var en institusjon, ingen i bygda kunne huske at hun ikke hadde vært der.
Tretti år har jeg holdt på her, alle kjenner meg, og jeg kan ikke tenke meg å jobbe noe annet sted, sa hun.
Ja, tante Anna, svarte den unge Wera og lo, mamma sier at uten deg ville ikke posten holdt sammen!
Nå nå, alt kan byttes ut, men jeg pensjonerer meg snart…
Da kom også Maren inn, en kraftig kvinne på 42. Uff, så varmt det er i dag. Jeg kom fordi naboen min, Gjertrud, vil ordne abonnement på et blad. Hun leser så mye nå, klarer nesten ikke gå ut. Og vi reiser til Syden i morgen… Til Tyrkia!
Tør du virkelig fly så langt? spurte Anna. Det blir sikkert deilig, på solsenga, sa hun med et smil som om hun selv nettopp var reist.
Klart jeg tør. Og jeg legger ut bilder første dagen kjøpt meg ny badedrakt også, lo Maren og gikk ut.
Det må jo koste en formue å ta med familien til Tyrkia, himlet Wera med øynene.
De har nok penger, mannen hennes driver gården, sa Anna bestemt.
Ingrid satt stille og lyttet, hun tenkte på sitt.
Så kom Anton inn på posten og hilste:
God dag! Jeg skulle hatt en beskjed, sa han til Wera, men så fikk han øye på Ingrid og ble stående.
Visste ikke at det jobbet så vakre damer her… men hun ser trist ut.
Anna fulgte blikket hans.
Åh, Ingrid. Hun mistet forloveden sin nylig.
Jeg skjønner, sa Anton, og Wera fortalte at det ikke var noe brev til ham.
Tre uker tidligere var forloveden til Ingrid, Daniel, funnet drept på industriområdet i nabobyen. Han hadde vært spiller og hadde hemmelige gjeld til et ulovlig spillmiljø. Ingrid visste ingenting. Politiet fant aldri noen skyldige, men en kveld kom to unge menn fra byen til henne. Hun hadde sett Daniel sammen med dem før.
Forloveden din skylder oss mange penger, sa den ene, Leif.
Han er død, svarte Ingrid, skjelvende.
Men gjeld dør aldri. Du må gjøre opp for ham. Du jobber jo på posten du vet hvem som har penger her. Om to uker kommer vi. Ikke våg å gå til politiet gjør du det, så tar vi deg. Her, ta disse dirkene. Du klarer å åpne hva som helst, sa Leif og ga henne noen verktøy.
De gikk. Ingrid låste døra. Hjertet hamret, huset var stille, og natten mørk. Etter et døgn bestemte hun seg. Da natten kom, listet hun seg til Marens hus de var jo reist til Syden. Hun visste bare porten var stengt, men klatret over. Ingen hund inne, heldigvis.
Med dirken åpnet hun døra slik Leif hadde sagt. Hjertet banket. Dette var galt. Hun ble akkurat som dem.
Hun lette lenge etter penger, gatelyset skinte gjennom vinduet.
Gud, hva gjør jeg? ville bare leve… Hva har du gjort, Daniel nå ligger du der og jeg må ta straffen, tenkte hun.
Ingrid visste hun burde kontakte politiet, men frykten for Leif var sterkere. Hun fant bare 15 000 kroner i en skuff, og et gullring og armbånd. Den bærbare pc-en lot hun også forsvinne ned i veska.
Hun listet seg ut, kastet seg over porten igjen, og forsvant. Ulvene sov, bare noen få hunder bjeffet dovent i natten. Hun skalv av frykt.
Hjemme gjemte hun byttet i bestemorens gamle kiste under klærne. Den natten sov hun ikke, og dagen etter dro hun på jobb med hodepine. Rundt lunsj gikk hun ned til den lokale kaféen.
God dag, hilste Anton og skremte henne, han smilte, slapp av, jeg skal bare ha lunsj!
Hei, svarte hun forsiktig, og lurte på om han visste alt. Ventet du på meg?
Ja visst, jeg ventet på deg, sa han med glimt i øyet.
Hun roet seg. Fra den dagen spiste de ofte lunsj sammen, og Anton begynte å følge henne hjem og ble etter hvert hos henne.
Snart gikk ryktene over bygda:
Ingrid har fått seg lensmann, flirte Tamara. Anton var jo min datters førstevalg men der kom hun Ingrid og tok ham!
Nåja, de passer jo sammen. Han er jo så forelsket, sa noen.
Kjærligheten blomstret, men enkelte ristet på hodet.
Hun har nettopp mistet forloveden og finner seg en ny med én gang?
Skal hun leve som enke resten av livet kanskje? svarte de mer forståelsesfulle.
Men dagen nærmet seg dagen da de fra byen skulle komme for pengene. Ingrid var redd de skulle treffe på Anton. Hun ville så gjerne fortelle ham alt, men tiden svant fort. To dager før, klarte hun ikke mer:
Anton, jeg må tilstå noe, sa hun. Han lo og sa:
Jeg vet jeg elsker deg!
Nei, ikke det…
Anton hørte etter, alvorlig. Han kunne ikke tro at denne vakre, lille jenta, hans eget hjerte, hadde gjort dette. Samtidig forsto han henne.
Ingrid… Dette må få konsekvenser. Hvor er det du har tatt?
Hun hentet veska og ga ham alt. Han snakket med henne, lovet å støtte henne. To dager senere banket det på døra. Med frykt åpnet Ingrid, og der stod Leif med sin venn.
Har du pengene eller ikke? gi oss det nå!
Leif grep henne hardt i skulderen.
Ikke mer tid, nå gir du oss pengene, ellers… Han rev henne i genseren, men i det samme falt vennen hans, og der lå også Leif, før Anton klikket på håndjernene. Den andre politimannen tok med Leifs venn.
Det er over nå, sa Anton stille. Kom til stasjonen i morgen, vi må rydde opp.
Ingrid fortalte alt til etterforskeren. Maren kom hjem med familien fra Tyrkia og fikk tilbake alt hun hadde mistet, men Anton ba om at Ingrid skulle slippe offentlig skam. Saken fikk ligge. Ingen trodde at stille Ingrid kunne gjøre noe slikt. Alle mente det var Leif og hans venn, som nå satt inne. Det var faktisk de som hadde tatt livet av Daniel.
Anton fridde, og det ble bryllup. Hans kjærlighet vasket bort hennes gamle synder og helbredet sårene hennes. Nå, mange år etter, har de datteren Olaug sammen.
