Det hele føltes som en merkelig, svevende drøm som skjedde for femten år siden. En liten jente på barnehjemmet så på meg med store grønne øyne blikket hennes hang fast i meg i flere minutter, uvirkelig intenst, før hun plutselig spurte:
Har du en datter?
Nei, svarte jeg, nesten forfjamset.
Hun sukket tungt, og så på meg med et vemodig blikk:
Kunne du ikke tenkt deg det, da? Mens ordene hennes sank inn i meg, tok drømmen en vending, og hun sa igjen: Jeg kan bli datteren din. Hvis du har lyst
Hodet mitt snurret. Jeg har jo en sønn på tjue år hvorfor skulle jeg trenge et barn til? Men det hun sa Det er aldri feil med en datter, og de svære, nysgjerrige øynene hennes forhekset meg.
Hele livet har jeg hatt en hemmelig lengsel etter ei jente. Jeg har drømt om en liten prinsesse jeg kunne kjøpe kjoler, smykker og leker til; noen jeg kunne sminke meg sammen med, leke puslespill og synge barnesanger med. Men livet ga meg en gutt, ikke en liten jente. Og jeg torde aldri følge drømmen om et barn til. Så jeg tenkte, nesten svevende: Jeg er jo voksen nå, kan jeg virkelig oppdra ei lita jente særlig en jeg bare har drømt om? Men da svarte jeg plutselig:
Ja, selvfølgelig!
Og med ett kastet hun seg rundt halsen min. Klemmen sugde alt det savnet og kjærligheten hun hadde samlet opp fra barnehjemsliv over i meg.
Den lille jentas navn var Ingrid. Hun var fem år, hadde kommet til barnehjemmet da hun var halvannet etter at foreldrene hennes døde i en bisarr bilulykke hvor sju mennesker forsvant fra virkelighetens gate. Siden den dagen hadde Ingrid drømt uendelig om en familie, men fordi mange barnehjem tar til seg barn, ble hennes ventetid stadig utsatt.
Det er ikke mulig å forestille seg gleden hun følte da hun fikk nye slektninger hun lærte de nye familiemedlemmene navn utenat på kun et par øyeblikk. Hele familien forelsket seg i henne med én gang, for hun var så varm og kjærlig. Mannen min, som først nølte, overga seg straks for Ingrids sære sjarm. Hun kalte oss mamma og pappa fra den første dagen, og mannen min kunne aldri ha tenkt seg å sende henne fra seg igjen.
Alt kom lett til Ingrid, også å følge med jevnaldrende. Da hun begynte i første klasse, var det som hun allerede hadde vært der lenge hun skilte seg straks ut med sitt kloke blikk og drømmende logikk. Nå i det siste har hun fått en slags ny lidenskap; Ingrid har begynt å skrive dikt. Hun har blitt alles lille yndling, og hver natt takker jeg en underlig skjebne for at jeg den drømmende dagen stakk innom akkurat det barnehjemmet på Aker Brygge for å hilse på henne.
Noen ganger, i halvsvime, virker det hele fortsatt bare som en merkelig drøm men da kjenner jeg Ingrids hender i mine og vet at hun er virkelig.
