Ola satt godt tilbakelent ved skrivebordet, foran den gamle bærbare datamaskinen, med en kopp kaffe som sto og duftet ved hans albue. Han hadde egentlig noen saker som måtte gjøres ferdig, men dagen var likevel myk i kantene, og tankene fløt langsomt, slik de gjør i drømmer. Uten forvarsel ble stillheten revet i stykker av en telefon som ringte med en fremmed, skurrete melodi. Ukjent nummer blinket som et rødt lys på skjermen.
Hallo? Ja, det er Ola, sa han, stemmen litt rusten.
Er det Ola Evensen? sa en eldre mannsstemme i røret, mørk og langsom, nesten hviskende. Det er fra fødeavdelingen på Rikshospitalet. Kjenner du til Margrete Karlsen?
Ola rynket pannen, som om navnet burde hatt en plass i bevisstheten hans.
Nei, jeg kjenner ingen Margrete Karlsen. Hva gjelder det? undret han med et snev av uro tolke på stemmen.
Margrete døde dessverre i går under fødselen, pustet stemmen. Vi har kontaktet hennes mor. Hun sier du er faren til barnet.
Ola kjente et stikk av kald luft som gled gjennom kroppen hans; alt føltes plutselig like meningsløst som krakelert is.
Hvilket barn? Hva mener du? Dette må være en feil! Olas hjerte begynte å slå i feil takt.
Margrete fødte ei jente. I går. Og vi har fått beskjed om at du er faren, hvis du altså er Ola Torgeir Evensen. Du må komme til Rikshospitalet i morgen. Dette må løses på et vis…
Hva skal løses? stemmen hans var hul.
Kom til fødeavdelingen i morgen og spør etter Per Arne. Det er meg. Så tar vi alt derfra.
Telefonen døde. Ola satt igjen i drømmelandskapet sitt, med koppen i hånden. Han stirret ut i rommet, hvor veggene var myke og bølgende som tåkebanker.
Margrete … Hvem er Margrete? gjentok han, som en barnerim med ulogisk klang. Han gikk rundt i rommet, mens tankene danset omkring seg selv som snøflak i lav vintersol. Ni måneder, hvor lenge går egentlig en graviditet? Det må ha begynt i september, det er mai nå…
Han prøvde å huske september, men alt gikk i løsemiddel et fjernt minnebilde, et svakt smil og lyset på en sommerhytte i Lofoten. Margrete var der; han husket plutselig håret hennes, så lyst mot himmelen og latteren som klirret over svaberget da han snublet i en måse.
Han hadde aldri giftet seg, aldri ønsket barn. Ola hadde sitt liv: rutiner, ro og fisketurer langs fjorden. Hvorfor skulle noen som Margrete forandre det?
“Men hun er jo død nå…” Tenkte han med en ugjenkallelig kulde som ruslet rundt i brysthulen som en forfrossen katt.
Hvordan kan en så ung dø? Hun var kanskje knapt tjue, stemmen til Ola hvisket mot taket, der skyformede flekker gled over malingen. Han innså at han trengte noe sterkere enn kaffe, men ingenting lå for hånden.
En følelse som var fremmed som et ukjent dyr listet seg inn: sorg? Forvirring? Skyld?
Barnet … la heller moren til Margrete ta seg av barnet, hun er jo bestemor, resonnerte Ola høyt, og hvem vet, barnet er sikkert ikke mitt.
Han hadde allerede bestemt seg: møte legen, skrive under, fortsette livet i fuglefarger og sjøsprøyt, som om ingenting hadde skjedd.
Allikevel lå natten krøkt over ham som et tungt teppe. Tankene var levende, som sild i stim. En klump vokste opp fra halsen og lå som en floke av vener og tråder; han tenkte på Margrete, husket latteren. Hennes stemme i vinden fra havet og blikket som var fylt av undrende lys over alt han sa og gjorde. En jente glemt på toget hjem til Oslo, men nå var hun kulde på et metallbord.
Neste dag ruslet Ola gjennom korridorene på Rikshospitalet som om gulvet var laget av dyner, og lyset kom fra innsiden av skjell. Han ba legen, Per Arne, om et øyeblikk, løp ut og tigget til seg en sigarett fra første beste, men den smakte salt og uvirkelig. Så gikk han inn til overlegen igjen.
Vil du se datteren din? spurte Per Arne.
Nei. Først vil jeg snakke med Margretes mor. Hvor er hun? Ola kikket søkende rundt.
Hun sitter der ute. Du gikk nettopp forbi henne.
Den lille kvinnen så ut som et stykke sorg, kledd i svart skaut, sittende noen meter unna. Tre steg og han sto foran henne.
God dag … fikk han hvisket.
Hun så opp, og de mørke øynene slo mot ham, dype og ruvende av sorg.
“Så lik Margrete hun er,” tenkte Ola.
Jeg heter Sigrid. Sigrid Kristiansen. Jeg er moren til Margrete, sa hun stille.
Jeg er Ola. Evensen.
Sigrid nikket sakte.
Margrete snakket om deg. Nå blir det aldri mer prat, og så brast tårene løs, som små skjell mot stranda.
Ola visste ikke hvor han skulle se. Hva skal jeg gjøre nå?
Sigrid tørket tårene, stemmens røtter var nesten borte.
Ikke gi fra deg barnet, vær så snill, tryglet hun. Jeg kan ikke la mitt barnebarn vokse opp på barnehjem. Forstår du?
Men hvorfor barnehjem? Du er moren bestemor de vil sikkert la deg få jenta? prøvde Ola usikkert, og tenkte: “Hun er min jevnaldrende, nesten…”
De gjør ikke det … Jeg er ufør, hjertet mitt … Bare skriv henne inn! Jeg tar hånd om henne. Vi skal ikke plage deg, bare si ja!
Ola nikket, lot seg trekke inn til kontoret igjen.
Per Arne lo mildt mot dem fra papirhaugen.
Hva må til for å anerkjenne farskapet? spurte Ola, som om han leste fra en bok han drømte han hadde skrevet selv.
DNA-test, svarte overlegen og stirret gjennom Olas søvndrukne øyne. Og har dere vurdert navn?
Navn? Sa du? Ola rynket brynene.
Hva skal jenta hete? Vil du ikke se på henne? Per Arne kikket mot døren.
Nei … det kan vente, svarte Ola lavt.
De nødvendige formalitetene smeltet bort i regntåken over Oslo-fjorden. DNA-testen bekreftet alt. Ola ante ikke hva han skulle gjøre nå, men han visste bare at han ikke klarte å forsvinne helt ut av Margretes liv som forsvant inn i drømmen. Han tenkte: “Jeg får hjelpe til så godt jeg kan, sende penger, kjøpe vogn, kanskje det er nok.”
Dagen barnet skulle ut fra fødeavdelingen, gikk en sykepleier med et lyserosa, blondeinnpakket bylte bortover. Olas hals ble tørr som sand.
Sigrid tok i mot barnet med varsomme hender og blottet et lite ansikt.
Vil du se på henne? sa hun mildt.
Før Ola rakk å svare, ble Sigrid kalt inn til overlegens kontor igjen. Sigrid ga bylten til Ola.
Han ble stående stiv, hendene ble til trestokker. Bylten var lunken, stoffet luktet søtere enn marengs. Plutselig pep bylten, og et lite ansikt, likt hans eget, så rett opp på ham. Hun lignet ham på en måte bare drømmer tillater et speilbilde fra en annen virkelighet.
Han sank ned på stolen, vugget forsiktig bylten. Jenta ble stille, åpnet øynene mot ham og han kunne sverge på at hun smilte.
Sigrid var tilbake.
Gi henne til meg, sa hun lavt og rakte armene ut.
Nei … svarte Ola overraskende. Hun smilte til meg! Så trakk han på smilebåndet, som glinset av den grøtete melkelykken. Vi drar hjem sammen, Sigrid, sa han stille. Vi drar alle sammen hjem.
