Vi var så utrolig nære da vi giftet oss, vet du. Vi gjorde alt sammen sov tett inntil hverandre, koste oss med TV på soverommet, gikk turer på søndager, lo sammen av de rareste ting. Nærheten mellom oss var en del av hverdagen, og ofte skjedde det helt spontant, ikke noe som måtte planlegges. Jeg følte meg elsket, ønsket, valgt av ham.
Så gikk årene, og vi forble nære, men på en litt annen måte. De lange kyssene forsvant, ble til raske, nesten umerkelige kyss før vi skulle finne på noe annet. Kjærtegnet ble byttet ut med vanlige berøringer; ikke noe spesielt, bare rutine. Begge begynte å legge oss tidlig, slitne etter dagen, og han snudde seg bare bort når vi la oss. Før i tiden nærmet jeg meg alltid litt, strakte hånda bort til ryggen hans, lette etter hånda hans. Han sa han var trøtt, at vi kunne ta det i morgen, at det ikke passet nå. Jeg forstod det jo.
Tiden gikk, og ingenting endret seg. Middagen spiste vi fortsatt sammen, snakket masse om dagen og delte seng, men det stoppet der. Jeg havnet i en slags ventemodus, håpet alltid at han skulle ta initiativet, men det skjedde aldri. Først gjorde det vondt, etter hvert skammet jeg meg over å prøve. Begynte å lure på om det var noe galt med meg, om jeg overdrev alt sammen.
Rutinen vår var tett, men så nøytral. Vi startet morgenen sammen, drakk kaffe ved kjøkkenbordet, dro i bursdager og familieselskaper som et team. Han fortalte om sitt, jeg om mitt. Når vi sov, lå vi rygg mot rygg. Etter hvert sluttet jeg å kle meg litt pent foran ham, dro bare på meg pysj fort, sluttet bry meg hvordan jeg så ut for han. Fine pysjer ble bytta ut med utslitte t-skjorter. Sluttet å se på kroppen min som noe noen kunne ønske seg.
Snakket med ham om det, flere ganger faktisk. Spurte om han ikke ville ha meg lenger. Han ristet på hodet og sa det ikke var sånn, at det bare ikke ble så viktig lenger, at sånn ble det ofte etter mange år, og at kjærlighet handlet mer om vennskap og respekt. Jeg nikket, selv om det alltid var en rar tomhet inni meg, noe stort som manglet, uten at jeg helt kunne forklare det uten å føle skyld.
Etter hvert ble alt det her normalt for meg. Sa til meg selv at det finnes folk som lever sånn. At så lenge vi ikke krangler, er det sikkert greit. Vant meg til at han bare holdt rundt meg ute blant folk aldri hjemme, aldri alene. Lærte meg å slutte å forvente noe. Slutte å håpe. Stenge av hele den delen av meg selv for å slippe å bli avvist enda en gang.
Årene gikk, og alle rundt oss trodde vi hadde det så fint sammen, alltid sammen og alltid «nære». Det var aldri noen som forstod at vi levde uten intimitet i over femten år. Jeg tror kanskje jeg selv glemte hvordan det var å føle seg som en kvinne ved siden av noen. Jeg følte meg som et møbel, en vane, en klippe, ikke et begjær.
Så, den dagen han sa han skulle dra at det var en annen kvinne, jeg skjønte ingenting. Han sa at med henne følte han seg levende, ønsket, forbundet. Jeg gråt ikke, kranglet ikke. Han sa det bare, rolig, og da innså jeg noe viktig: han hadde ikke sluttet å føle. Han hadde bare sluttet å føle sammen med meg.
Og nå, når jeg ser tilbake på alt, er det ikke det at han dro som sårer mest. Det verste er at jeg over så mange år lærte å leve med en mann som sluttet å se på meg som kvinne og klarte å overbevise meg om at det var normaltDet som gjør vondest, er alt jeg sluttet å håpe på før jeg visste at jeg måtte. Alle øyeblikkene jeg fortalte meg selv at det gikk bra, alle dørene jeg lukket i meg for å klare hverdagen. Det er dette tomrommet jeg må lære meg å fylle nå, sakte, med noe mitt. Jeg kjenner på en underlig lettelse, et forsiktig sug i magen som betyr at en dør står åpen endelig. At jeg kanskje, en dag, kan legge meg til å sove og strekke hånden ut mot min egen rygg, og vite at det finnes varme igjen; ikke andres, men min. For første gang på veldig mange år føler jeg noe som likner på forventning. Som om det finnes mer enn rutine, at livet kan vibrere i meg igjen. Og det begynner med meg.
