Jeg og mannen min er på ferie ved sjøen. I flere år har vi reist til kysten sammen med vennene våre, i våre egne biler. Vi liker å campe i naturen. Vi finner oss et område ved sjøen og setter opp teltene våre. På dagtid bader vi, soler oss og ordner småting sammen. Etter mørkets frembrudd sitter vi rundt bålet, spiller gitar, synger sanger og nyter et glass tørr vin.
I år har svigerinnen min, Hilde, blitt med oss. Hun har med seg sønnen sin på to og et halvt år. De har fått plass i teltet sammen med oss to og svigermor enten hun ville eller ikke.
Vi lot oss dessverre overtale. Sett i ettertid kan jeg si at det ikke var gutten som skapte problemer, men svigerinnen min. Problemene begynte allerede på veien. Hilde ba oss stoppe bilen hver time. Hun var visst sliten og trengte å strekke på seg. Derfor ankom vi først når vennene våre allerede hadde slått leir og til og med rukket å bade. Greit nok. Vi kom oss frem. Så begynte del to av ferien. Svigerinnen min fikk et utbrudd: Jeg nekter å overnatte her!
Hvorfor det? Vi fortalte jo at vi skulle campe!
Jeg trodde dere mente vi bare skulle ordne bolig selv, ikke at vi måtte leie hotellrom gjennom noen tredjepart.
Hvorfor tror du vi tok med soveposer og telt, da? brummet mannen min.
Jeg trodde det bare betydde at dere skulle sove i telt.
Vi måtte til slutt leie et rom til henne. Broren min måtte også hente og bringe henne mellom oss og rommet hennes hver dag, både hit og tilbake på kvelden. I tillegg måtte han ta henne til kafé og marked, og passe barnet mens Hilde hvilte seg etter slitet sitt.
Forresten, alle hjalp til med å se etter gutten. Han var ikke vanskelig i det hele tatt lydig, løp rundt, badet i sjøen, spiste alt uten å klage og sov rolig i teltet på dagen. I motsetning til moren sin. Neste år skal vi definitivt ikke ta med oss Hilde. Men om foreldrene hans spør oss, har vi faktisk lyst til å ta med nevøen vår. Han er virkelig en skikkelig fin fyr.
