Mannen min og jeg drar på ferie til kysten. I flere år har vi reist til sjøen sammen med vennegjengen vår, hver med vår egen bil. Vi er litt villmarksmennesker. Vi velger oss ut en bit kyst og slår opp teltene våre. På dagtid bader vi i havet, soler oss og tar oss av små praktiske oppgaver. Når kvelden kommer, sitter vi rundt bålet, klimprer på gitar og synger mens vi tar et glass tørr hvitvin.
I år har min svigerinne Ingrid blitt med oss. Hun kom sammen med sin to og et halvt år gamle sønn. De presset seg inn i teltet med oss og svigermor enten det eller ingenting.
Dessverre lot vi oss overtale. Allerede nå kan jeg si at det slett ikke var gutten som var problemet, men Ingrid. Trøbbelet startet allerede på vei dit. Ingrid krevde at vi måtte stoppe bilen hver time. Hun påsto hun var sliten og måtte strekke på kroppen. Dermed ankom vi først etter at vennene våre hadde slått leir, rukket å bade og var godt i gang med ferien. Vel, vi kom oss nå frem til slutt. Så begynte neste etappe. Søsteren til mannen min fikk et raserianfall: “Jeg har ikke tenkt å bo her!”
Hvorfor det? Vi sa jo fra at vi skulle dra på villmarkstur! Jeg trodde villmark betydde at vi ordnet oss selv, ikke at vi skulle bo på hotell eller være på campingplass, svarte hun. Hvorfor tror du ellers vi tok med soveposer og telt?, snerret mannen min. Jeg trodde bare dere likte å campe.
Til slutt måtte vi leie et rom til henne. Broren min måtte hente henne, bringe henne til oss, og kjøre henne tilbake om kvelden. Ikke nok med det han måtte også ta henne med på kafé og på marked, og han måtte passe på barnet mens Ingrid hvilte seg fra sine tunge plikter.
Alle sammen tok seg litt av ungen. Men gutten var bare enkel og grei, han var flink til å høre etter, løp rundt i strandkanten, badet, spiste uten å kny og sovnet rolig i teltet i løpet av dagen. Helt forskjellig fra moren sin. Neste år tar vi garantert ikke med oss Ingrid. Men kanskje blir det med nevøen vår, om foreldrene hans spør oss. Han er virkelig en trivelig gutt.
