For omtrent et år siden bestemte jeg og kona mi oss for å dele oss opp og ha hvert vårt rom, slik at vi ikke skulle gå hverandre på nervene eller bli lei hverandre. Tross alt har vi begge våre egne interesser og ting vi liker å gjøre.
For eksempel elsker kona mi, Ingrid, å høre på høy musikk og hun nekter konsekvent å bruke hodetelefoner. Jeg derimot, trives best med å lese bøker i stillhet, eller å se på norske dramaserier. Av og til må jeg ta litt jobb med hjem, og da må jeg prate i telefonen med kunder. Da kan jeg fort forstyrre henne. Derfor ble vi enige om å bo adskilt. Leiligheten har bare to rom, men begge er møblert. Jeg vil gjerne dele litt om hvordan det har vært å bo hver for oss under samme tak.
Det å ikke gå inn til hverandre uten å banke på døren først, har vært den beste løsningen for oss. Det gir en utrolig frihet du sitter der på rommet ditt, holder på med ditt eget, og ingen kommer inn og avbryter deg med små bagateller. Kanskje tenker du: Hvorfor er det så viktig å banke på døren?
Sannheten er at jeg riktignok hadde mitt eget rom da jeg var barn, men døren sto alltid oppe. Foreldrene mine pleide å stikke hodet inn nå og da og spørre hva jeg holdt på med. Det spilte ingen rolle om jeg leste, sov, så på TV eller lekte. Jeg måtte finne opp unnskyldninger hele tiden. De mente ikke noe vondt med det, men jeg følte meg aldri helt fri eller uforstyrret.
Nå sier jeg, gjennom en lukket dør, til Ingrid at jeg er opptatt. Og vil jeg ikke snakke med henne akkurat da, så slipper hun inn. Hun stormer ikke inn, hun lar meg holde på i fred. Hun bryr seg om sitt. Det føles fantastisk!
Å ha personlig rom og frihet føles som en luksus mange kanskje bare drømmer om. Jeg kan gå inn på rommet mitt og gjøre akkurat det jeg vil uten å ta hensyn til noen, uten å spørre om lov eller planlegge noe sammen med noen andre. Jeg har mine egne ting i mitt rom, jeg kan rote eller rydde som jeg ønsker. Eller bare slappe av i kaoset.
Det er også noe spennende med det… Det går klare grenser mellom mitt og hennes. Jeg respekterer hennes område og gir oss begge muligheten til å savne hverandre litt. Jeg bryter meg ikke inn på hennes domene, men spør om lov før jeg kommer inn. Får jeg et “ja”, føles det som et lite høydepunkt. Når man kan gå inn til hverandre når som helst, forsvinner litt av spenningen.
Det er nesten som når man prøver å bli kjent med ei jente man liker. Man vet aldri helt hvordan det kommer til å gå det er alltid noe usikkert og pirrende ved det.
Mange menn vil kanskje kjenne seg igjen: Når man flytter sammen, forsvinner en del av spenningen, alt endrer seg. Tilgjengeligheten gjør det hverdagslig. Ved å ha hvert vårt rom, slipper vi mange hverdagsproblemer.
Så, hva har jeg lært?
Det er klart at for folk som har en stor villa på Bygdøy med ti rom og flere bad, så er dette helt vanlig. Men for helt vanlige folk, så føles det som en velsignelse fra oven.
Jeg vet at mange her i Oslo har én eller to rom i leiligheten, og fortsetter å bo tett sammen på ett rom. Kanskje fordi barna har det andre, eller fordi stua må brukes til sammenkomster. Men hvorfor ikke la både mannen og kona få sitt eget sted å trekke seg tilbake? Selv i en helt vanlig blokkleilighet i Oslo eller Trondheim alle trenger et eget pusterom.
