For omtrent et år siden tok kona mi og jeg en avgjørelse som kanskje høres noe dramatisk ut: vi skilte lag bare inne i leiligheten altså og bestemte oss for å bo på hvert vårt rom. Dette for å unngå å irritere eller kjede livet av hverandre. Helt ærlig, vi har jo begge vårt å holde på med.
Kona mi, som for øvrig heter Ingrid, elsker å spille høy musikk. Ikke snakk om å ta på seg hodetelefoner heller, nei! Selv derimot nyter jeg å lese romaner i absolutt stillhet. Eller å glane på norsk såpeserie uten forstyrrende diskolys og dunkende bass. Noen ganger må jeg til og med dra med meg jobben hjem, og da hender det at jeg må prate i telefonen med kunder som forventer hyggelige samtaler og ikke bakgrunnsstøy. Da vet jeg at jeg kan gå henne på nervene. Vi så derfor ingen annen løsning enn å bosette oss i hvert vårt lille rike. Leiligheten har bare to rom, begge med god, norsk IKEA-innredning, så det går helt fint.
La meg bare få dele de erfaringene jeg har gjort meg som «separert samboer»! Første bud: Altså, ikke gå inn uten å banke på døra! Det er utrolig deilig, man har sin egen sone, lever sitt eget lille liv inne på sitt rom, og ingen stormer inn for å mase om middag eller søppelkasser eller whatever. Kanskje du lurer på hvorfor det er så viktig å banke?
Vel, det handler om følelsen. Da jeg var liten hadde jeg eget rom, riktignok, men døra sto stort sett alltid åpen. Mamma og pappa følte det som sin borgerplikt å titte inn med jevne mellomrom for å sjekke at jeg, ja, levde uansett om jeg leste, sov, så på TV, eller bygget Legoslott. Stort sett måtte jeg stadig dikte opp artige bortforklaringer for hva jeg egentlig holdt på med. Ingen klagde direkte, men ubehaget var påtagelig.
Nå sier jeg rett og slett til Ingrid, gjennom en godt lukket dør, at jeg er opptatt. Og vil jeg ikke snakke, slipper jeg å gjøre det. Hun braser ikke inn og jeg trenger ikke å utlevere verdenshistoriens minst interessante detaljer om arbeidsdagen. Hun styrer med sitt; det er himmelsk!
Personlig rom er den ultimate luksus! Jeg tusler inn på mitt værelse og gjør akkurat som jeg vil, uten å koordinere hver lille bevegelse med noen annen. Jeg plasserer ting mine som jeg vil, og hvis jeg vil leve i et kaos som kun jeg forstår, så gjør jeg det med god samvittighet.
Og ja Det finnes nå en slags spenning Skarpe grenser mellom mitt og hennes. Akkurat dette er overraskende viktig. Jeg respekterer plassen hennes og venter på en invitasjon før jeg trer inn. Og når jeg først får et ja, da føles det nesten romantisk. Ikke det samme som når man kan gå rett inn når det måtte passe. Litt mystikk, rett og slett.
Det er nesten som å flørte med noen man ikke helt vet hvor man har. Man vet jo aldri helt sikkert om døren åpnes eller ikke, før i siste liten.
Mange menn sier at så fort man begynner å bo sammen, så dabber spenningen av. Alt blir bare småbarnsliv og rutiner. Når kona alltid er tilgjengelig, så forsvinner litt av piffen. Litt egen plass kan altså løse mange hverdagsproblemer.
Mine konklusjoner? Altså, det er åpenbart at rikfolk i svære villaer med ti soverom og like mange bad alltid har levd sånn det er gammelt nytt for dem. Men for oss vanlige dødelige nordmenn er det faktisk en gave fra oven.
Jeg vet det finnes folk med bare ett eller to rom som fortsatt klorer seg fast i én og samme stue hele livet. Som om det bare er slik det skal være. Barna får ofte det andre rommet, og skulle man ha en tredje, blir den stue, selvfølgelig. Men hvorfor det? Både mann og kone har faktisk krav på litt aleneplass, selv om man bor i en helt ordinær Oslo-leilighet og ikke på Skaugum.
Kort oppsummert: Eget rom. Eget liv. Lykkeligere ekteskap hver for oss, sammen!
