Siden det var jeg som forlot familien min for en annen mann og ødela ekteskapet, mente Henrik at jeg skyldte ham å gjøre opp for det knuste hjertet hans. Han lot meg ikke ta med sønnen vår, og gutten ville heller bo hos faren enn sammen med meg. Og selv om det gjorde vondt, klarte jeg ikke å overtale ham eller tvinge ham med meg. Alt ble ordnet raskt, de lot meg gå min vei, og i bytte sendte jeg dem penger en eller to ganger i måneden. Min eksmann hadde jobb og tjente bra på den tiden, men da han forstod at jeg hadde godt med penger, og den nye mannen min også bidro for at sønnen min ikke skulle mangle noe, sa han opp jobben og levde heller på våre penger.
Etter hvert som gutten vokste opp, ble han veldig bortskjemt av faren de spiste ute på restaurant, han fikk være hjemme fra skolen når det passet ham, ferieturer og nytt, dyrt elektronisk utstyr. Med tiden utviklet sønnen min en temmelig likegyldig holdning, og han ville sjeldnere og sjeldnere møte meg. Uansett hva jeg kjøpte eller gjorde for ham, gjorde pappa det bedre, selv om det var for mine penger. Da gutten var elleve, stilte han aldri spørsmål om hvordan faren hans plutselig var blitt så velstående, selv om han alltid var hjemme.
Min nåværende ektemann foreslo at det kanskje skyldtes at jeg sendte dem for mye penger. I tillegg begynte vi å tenke på sønnens utdanning og fant ut at det var smartere å spare penger til studiene hans enn at eksmannen min brukte alt på unødvendigheter. Jeg tok selv en samtale med eksmannen min i Oslo og fortalte ham at det holdt nå, at jeg hadde forsørget dem lenge nok, og at tiden var inne for at han tok ansvar samtidig som jeg skulle sikre sønnens framtid. Han svarte med å fortelle meg hvor dårlig mor og kone jeg hadde vært, og truet med å gå til retten for å kreve barnebidrag fordi jeg egentlig aldri hadde betalt noe.
Jeg forhørte meg hos advokater, og de sa jeg ikke skulle være redd for truslene hans og bare overse dem, for han hadde ikke noe å stille opp med. Han har jo ikke hatt jobb på flere år, og levd på pengene mine hele tiden. Likevel føler jeg det er jeg som taper. Sønnen min hater meg enda mer nå, fordi han tror jeg ikke vil hjelpe faren hans.
