Vi prøvde å levere sakene dine til hittegodskontoret, sa politibetjenten, men katten din er skikkelig rampete. Ingen turte å gå nær. Du får nesten hente både tingene dine og katten. Vi har mer enn nok å gjøre fra før
Alle togstasjoner har en ventesal. Noen er store, lyse og med polstrede stoler, mens andre er små og trange, kanskje med harde benker. Men alle har én ting til felles det uunngåelige ventet.
Nesten alle som reiser med tog, har minst én gang kommet litt for tidlig, i frykt for å komme for sent, og ender opp med å sitte der og vente. Kofferter og bager stabler seg opp ved beina, tiden sneiler seg av sted, og tankene kverner: Hvorfor måtte jeg være så sykt tidlig ute?
Akkurat sånn var det den dagen. Folk satt i ventesalen og unngikk hverandres blikk. Noen bladde i en avis, andre hadde forsvunnet inn i en bok, og de fleste satt bøyd over mobilen. Noen spiste nistepakker med brødskiver de hadde tatt med hjemmefra. Og det var gjerne de han siktet seg inn på
Ventesalen lå i første etasje, med egen inngang rett ut fra gata. Kanskje var det matlukten fra poser og bager som trakk ham inn.
Det var en stor, lurvete, grå katt. Han hadde et halsbånd med et telefonnummer på.
Folk prøvde å vifte ham vekk. Særlig mødre med småbarn var ikke nådige:
Kom deg vekk, din møkkete pus! Bærer sikkert på lopper og alt mulig. Skal ikke ha deg nær ungen min.
Katten sukket tungt og trakk seg unna. Han tigde egentlig ikke. Satt bare ved siden av, kikket intenst og ventet.
Han var sulten. Veldig sulten. Men han kunne ikke be om mat.
For bare et par dager siden ble han satt av på stasjonen. Eieren døde brått, og slektningene skulle selge leiligheten. Én av dem fant “løsningen” tok katten med til togstasjonen, satte ham på fortauet og sa:
Her slipper du i hvert fall å sulte, og så gikk hun.
Men hvordan skal man be? Hvordan forklare mennesker at man er sulten? Det visste ikke denne katten.
Så han satt bare stille og så folk rett i øynene, luktet på de deilige matluktene som fikk magen til å rumle.
Folk på stasjonen ville jo bare reise, tenkte ikke over en hjemløs katt. De ville få toget sitt og glemme hele ventesalen så fort som mulig
En mann ankom stasjonen i god tid. Han skulle på jobbreise en natt på tog, jobb dagen etter, så hjem. Det var førti minutter til toget gikk. Av kjedsomhet fulgte han med på folkemengden og la merke til katten akkurat idet en mamma freste til ham og løftet hånden for å jage.
Katten bøyde bare hodet og trakk seg litt unna. Slike utfall var han vant til.
Mannen la merke til halsbåndet og tenkte at katten må ha rømt hjemmefra, eller blitt borte, og eieren måtte være bekymret. Han åpnet vesken, tok ut noen karbonader kona hadde smurt til ham, og ble stående å snuse:
Mmmm det lukter godt, altså, sa han og så mot katten. Kom her, pus. Du skal få litt.
Katten tråkket usikkert fra pote til pote. Han orket ikke bli sparket bort igjen.
Ikke vær redd, lokket mannen. Jeg skal ikke gjøre deg noe.
Katten listet seg likevel sakte frem, stirret på mannen med store øyne. Mannen la karbonaden på et papir. Katten mjauet lavt og begynte å spise sakte, med forsiktige jafs, lot ikke en brødsmule gå til spille.
Du er nok vant til hjemmeliv, du, sa mannen.
Han tastet inn nummeret på halsbåndet, men fikk bare beskjed om at nummeret var utkoblet.
Han bannet lavt for seg selv bare tjue minutter til toget gikk, og nå satt han plutselig med et problem han ikke hadde forutsett.
Hva i all verden skal jeg gjøre nå? hvisket han, så seg forvirret omkring.
Avmakt skyllet over ham. Han ringte kona og forklarte fort og rotete hva som hadde skjedd:
Hva gjør jeg? Han er tydelig tam, men telefonen er død, og folk bare jager ham.
Du altså! sukk, svarte hun. Alltid skal du rote deg borti sånne ting. Hvorfor akkurat den katten?
Du skjønner det ingen vil ha noe med ham å gjøre. Han klarer ikke engang å be om mat.
Ok ventesalen, sa hun.
Ja! svarte han lettet.
Og gi meg nummeret.
Før han gikk ut på perrongen, ledet han katten bort, satte igjen plastboksen med alle karbonadene hvor katten kunne finne dem.
Vent her. Kona mi kommer og finner deg, sa han og strøk over kattens hode.
Katten så opp på ham verdens eneste snille menneske på lenge som ga ham mat, klapp, og rolige ord. Han lente hodet mot mannens hånd og mjauet.
Sånn, vent på henne. Hun tar hånd om deg
Neste dag fikk mannen ikke ringt kona før på kvelden.
Har du funnet eieren? Fikk du gitt ham mat? spurte han.
Jeg lette etter ham i flere timer, svarte hun. Fant ut at eieren døde, og arvingene dumpet katten på stasjonen
Han ble stille.
Jeg drar ned og leter igjen i morgen tidlig, la hun til.
Jeg stresser jo ikke, svarte han. Jeg vet du fikser det her.
Joda, jeg hører “hvor lite” du stresser, svarte hun indignert. Ikke tøyset! Hjertet ditt tåler ikke mer bekymringer. Slapp av, jeg finner den pusen. Skal ringe datter og svigersønn, så leter vi sammen.
Han la på og prøvde å tenke at det er masse katter uten hjem. Man kan jo ikke hjelpe alle Men uroen ville ikke slippe taket. Akkurat denne grå katten betydde plutselig noe.
Han sov urolig den natten, drømte at han klappet katten, forklarte den ting, og pusen bare nikket og så på ham.
Neste morgen ringte kona: De hadde sjekket hele stasjonen og snakket med renholderne katten var borte.
Skyldfølelsen begynte å gnage. Han kunne ikke bli kvitt den.
Han skyndte seg hjemover
Samme kveld var han endelig i sin egen by igjen. I stedet for å dra rett hjem, la han fra seg bagasjen hos en passasjer og begynte å lete etter katten.
Det han fryktet mest var at enten finne katten for sent eller ikke finne ham i det hele tatt.
I halvannen time søkte han gjennom stasjon, ved søppelkassene, under buskene.
Litt før midnatt dukket kona opp, forbannet over hele situasjonen.
Etter to på natten var de utslitte og sank ned på en benk utenfor inngangen, tente hver sin sigarett.
Beina mine verker, sukket hun.
Mmm. Hva skal vi gjøre nå?
La oss hvile litt, og så ta en ny runde. Hvor la du sakene dine?
Han slo hånda mot panna:
På stasjonen ved siden av en fyr. Men han har jo reist for lengst!
Da må vi hente bagasjen først. Om den ikke er borte, tar vi den med til bilen. Så fortsetter vi letingen.
De gikk inn i ventesalen. Ved kofferten stoppet en patrulje dem.
Er det deres bagasje? spurte konstabelen.
Ja, i kor.
Hvorfor har dere latt den stå?
Vi leter etter en katt, sa de igjen i kor.
En katt? konstabelen så forundret ut og nikket mot bagasjen. Den der, eller?
Oppå kofferten lå den store grå katten.
Vi skulle levere tingene på hittegodskontoret, sa politimannen. Men katten er som en liten villhund. Ingen får komme nær.
Den stakk ikke av. Han tok seg bare en liten pause, ser det ut til. Ta med dere både katt og bagasje. Vi har mer enn nok annet å styre med.
Mannen bøyde seg forsiktig ned. Katten kjente ham straks igjen han med maten, hånda og de gode ordene og mjauet høyt, strakte seg ut mot ham.
Mannen satte seg på benken, strøk pusen over ryggen og sukket lettet ut. Kona satt seg ved siden av.
Du altså, det er alltid drama, sa hun og kysset ham på venstre kinn. Kom, ta sakene, nå går vi hjem.
Han tok kofferten og bagen, hun løftet opp den slitne, skitne grå pusen. Katten mjauet og dyttet hodet sitt mot henne, malte så høyt han kunne, prøvde til og med å slikke henne på kinnet.
Kona lo, slo forsiktig vekk labbene hans.
Hjemme fikk han straks et varmt bad, ble gnidd tørr med et digert håndkle, halsbåndet tatt av og en bolle rykende kyllingsuppe til kveldsmat.
Om natten smøg katten seg inn på soverommet, la seg varsomt tett inntil henne. Han dyttet henne lett med potene, klorte så vidt, som om han måtte forsikre seg om hun fortsatt var der.
Hun la hånda over ryggen hans og hvisket:
Sov, pusen min, sov. Nå er du hjemme
Katten malte stille og sovnet.
Og mannen sov nettere enn på lenge. Han drømte at han og kona lette etter katten rundt på stasjonen.
Og katten drømte at han, hele denne tiden, hadde vært på leting etter akkurat disse menneskene.
Samtidig løp en liten rød kattunge rundt på stasjonen, tittet engstelig folk i øynene og ba om hjelp men ingen stoppet for henne. Folk hastet videre, tenkte at ingen kan redde alle katter i verden.
Sånn er det.
