Vi planlegger å feire nyttår på hytta di, sier jeg mens jeg holder nøklene i hånden, sier Lise, søsteren til mannen min. Hvorfor skal du dra til hytta? Dere kan feire fint hjemme, bare dere to. Men vi har en stor familie: tre barn som må holdes opptatt i ferien! roper Lise, tydelig irritert. Har du noen gang tenkt på hvordan det er å leve med tre barn?
Nei, har jeg ikke, svarer jeg rolig. Vi har ikke begynt å tenke på barn enda. Først må vi skaffe oss en leilighet og en stabil jobb, så kan vi planlegge familien.
Å nei! Vi har ikke planlagt noe med Gustav! protesterer Lise.
Da lever dere på barnetrygd, påpeker jeg. Går Gustav fra én jobb til en annen uten stabilitet. Jeg vil ikke ha sånn usikker tilværelse!
Det er vår sak. Ikke bland deg i andres penger! skriker Lise. Så, gir du meg nøklene til hytta?
Nei, svarer jeg bestemt. Vi har allerede avtalt å feire nyttår der med venner.
Da må du endre planene! Hvis du ikke gir meg nøklene, ringer jeg til Marius og forteller ham hvordan du er så grov, truer Lise.
Bare gjør det så mye du vil, ler jeg.
Lise gjør et misfornøyd ansiktsuttrykk og går ut av leiligheten.
Hytta som søsteren har fått øye på, er arvet fra bestemor Valborg. Hun er en eldre dame, så foreldrene mine insisterer på at Valborg skal bo i byen hele året, under deres tilsyn.
Hytta er egentlig et tradisjonelt tømmerhus med alle moderne fasiliteter. For fem år siden bygde foreldrene mine påbygning for å lage et bad til bestemor Valborg og installerte også luftkondisjon.
Bestemor Valborg nekter absolutt å flytte til byen, men når hun begynner å føle seg svakere, tenker hun mer på å bytte. Hun har påbudt at huset ikke skal selges og at hagen må tas vare på, så ingen trær blir skadet av frost.
Jeg ber foreldrene la meg passe på hytta. Jeg husker hvordan jeg som barn tilbrakte sommerferier hos bestemor, og de minnene er blant de vakreste i livet mitt.
Etter å ha overtalt mannen, bestemmer jeg meg for å gjøre noen kosmetiske oppussinger: legge nye tapeter, male tak, bytte ut lampene og erstatte litt av møblene med moderne ting.
Det krever både krefter og penger, men nå kan vi nyte helgene i hytta uansett årstid. Så uten nøling inviterer vi venner til nyttårsfeiring.
Plutselig dukker Lise opp og krever at jeg skal gi fra meg hytta. Hva er dette for uhøflighet! Hun mener at Marius, som er yngre, må gi etter for eldre søster. Jeg forstår ikke hvordan bestemorens hytte blir relevant, og jeg føler meg ikke skyldig i å avslå.
Lise blir rød av sinne og frustrasjon. I stedet for å ringe vår lillebror, bestemmer hun seg for å møte ham på jobben. Marius forstår ikke helt hva som skjer da søsteren stormer inn på kontoret midt i arbeidsdagen.
Marius! roper hun høyt, og tiltrekker seg kollegenes oppmerksomhet. Vi må snakke umiddelbart!
Rolig! avbryter han. Det er folk som jobber her. Gå med meg til røykekammeret.
Marius tenner en sigarett og merker at søsterens besøk ikke lover noe godt.
Hva vil du? spør han kort.
Jeg krever nøklene til hytta! fortsetter Lise.
Hvilken hytte? spør Marius forvirret. Å ja, du mener den lille tømmerhytta?
Ja, akkurat den, svarer Lise med en sur mine. Jeg har allerede planlagt nyttår. Så du må snakke med kona di og ta nøklene fra henne.
Selv om jeg kunne, ville jeg ikke gjort det. Hvordan våger du å kreve sånt? spør Marius oppbrakt. I dag er det 25. desember, og folk gir vanligvis beskjed om planene sine i god tid!
Ikke lær meg livet, småtteri! skriker søsteren.
Det er bare fem år mellom oss. Hvis det var merkbart da vi var barn, er det det ikke nå, prøver Marius å forklare. Jeg har pause nå, du bør gå hjem.
Lise går bort mer misfornøyd enn da hun kom, men gir seg ikke.
Om morgenen den 31. desember haster jeg gjennom butikkene mens Marius avslutter arbeidsdagen før årsskiftet. Han lover at han er fri etter lunsj, og vi skal rekke alt, men jeg er fortsatt bekymret.
Alt går etter planen, og klokken seks om kvelden er vi i hytta. Vi må bruke litt tid på å tette opp vannrørene. Klokken ni begynner gjestene å samle seg for å sette på bordet, grille pølser og feire året som går.
Marius, ser du noen komme? spør jeg. Kanskje Irene og Petter har kommet tidlig for å hjelpe. De er alltid punktlige! svarer jeg med et smil.
Jeg skal møte dem og hjelpe med bagasjen, sier Marius.
Så bra, svarer jeg, og følelsene mine bobler. Endelig får jeg feire nyttår slik jeg alltid har drømt: ute i frisk luft med de jeg er glad i.
Marius tar på seg en dunjakke og går ut i gårdsplassen. Når han åpner porten, blir han helt målløs.
Hei, bror! roper Lise og klemmer ham på kinnene. Godt nytt år!
Marius trenger et øyeblikk for å samle seg etter sjokket. Mens Gustav tar ut ting fra bilen, snakker Lise om festen, men Marius hører ikke på henne, han prøver fortsatt å forstå hvorfor søsteren plutselig står der.
Til slutt rister han på hodet og sier:
Hva gjør dere her? Vi avtalte alt for en uke siden!
Vel, du bestemte det, og jeg sa aldri at jeg var enig, svarer Lise med hevede øyenbryn.
Marius, hva gjør dere? spør jeg da jeg ser Lise, den eldre søsteren til mannen min.
Ja! svarer hun stolt. Ikke alt går etter dine ønsker, sier Lise fornøyd.
Når Gustav prøver å bære inn den første pakken, griper Marius ham hardt i armen.
Du får ikke gå inn, sier han kraftig.
Lise hjelper barna med å løsne sikkerhetsbeltene, og da hun hører den harde tonen mot mannen, stormer hun mot broren.
Slipp Gustav med en gang! skriker hun.
Jeg slipper ikke. Pakker sammen og dra tilbake! roper Marius.
Hva sa du? spør Lise med forakt.
Du hørte det! svarer Marius.
Vi drar ikke, sier Lise arrogant. Vi har en hel bil med barn.
Jeg elsker niese- og nevøbarna, men de må feire nyttår et annet sted i år, forklarer Marius. Dere får ikke gå inn, sier han truende.
Skal du ringe politiet? spør Lise sarkastisk.
Jeg ville gjort det, men det er jo nyårsaften, innskyter jeg. Du bør gå bort på en høflig måte, ellers kommer vennen min med sin boksermann, og han vil ikke la dere gå, ler jeg.
Truer du meg? spør Lise.
Nei, men jeg truer. Dra dere! befaler jeg.
Marius og jeg låser porten og lar de uvelkomne gjestene gå. Lise og Gustav må kjøre hjem, og på veien gjør Lise en skikkelig omveltning på Gustav.
Kunne du ikke bare dyttet ham? roper hun. For en taper!
De vender hjem der de har bodd i flere år. Der bor også Lises og Marius mor, Egiliane, som ikke har hatt kontakt med sønnen siden han giftet seg.
Jeg kommer også til å kutte kontakten med Marius, sier Lise og kaster kåpen i hjørnet.
Hva? spør Egiliane med sammenknepne øyne.
Du kastet oss ut av hytta. Forstår du? protesterer hun. Dette er helt uakseptabelt! Og kona hans er enda verre! Hun ville tilkalle politiet som om vi var tyver.
Derfor snakker jeg ikke med ham. Husker du da jeg ville flytte inn hos dem, men de protesterte? svarer Egiliane. De sa vi bare hadde en ettroms leilighet, for lite plass.
Å nei, si ikke så, mamma! Lise har ødelagt vår Marius helt.
Barna leker fortsatt, mens Lise og Egiliane nyter champagne og ser på «Ironi av skjebnen». Gustav stresset seg på kjøkkenet.
Samtidig venter vi gjestene, og forbereder nyttårsfeiringen. Stemningen er full av latter og smil. Jeg trekker Marius litt til side fra mengden og hvisker:
Jeg må fortelle deg noe.
Jeg viser ham et ultralydbilde.
Seriøst? spør han overrasket. Vi får barn?
Ja, svarer jeg glad.
Marius klemmer meg og kysser.
Det er den beste gaven! sier han med et smil.
