Ikke alle vi møter er de rette, og vi gifter oss ofte ikke med dem vi burde
Livets vei er aldri lett, og skjebnen kan ingen flykte fra. Hver og en har sin egen vei å gå, sin egen sannhet å leve med. Ingrid vokste opp i en kvinnestyrt familie. Man kan kanskje ikke kalle det et rike, men de bodde nå i sitt eget hus, med hage, vedfyring, vann fra brønnen, dyr og stadig arbeid som aldri tok slutt.
Bestemor Gerd hadde bodd alene på gården i bygda i mange år etter at hun ble enke tidlig. Datteren hennes, Marit, var også alene mannen hadde forlatt henne da Ingrid var to år gammel. Dermed var det et ordentlig kvinnefellesskap hjemme hos dem. Ingrid lærte fra hun var lita å melke kyrne, luke i åkeren, og etter hvert å lage enkel mat.
Gerd var allerede godt over femti da hun en dag kom sliten hjem fra fjøset og sukket:
Marit, jente, nå er jeg lei alt sammen
Hva er det, mamma? spurte Marit, og barnebarnet Ingrid så straks bekymret opp.
Skjønner du? Jeg er lei av å slite, lempe møkk, alltid streve. Har vi ikke også rett til å leve på en annen måte? sa hun, og la de grove, arbeidsvante hendene i fanget.
Men mamma, hva foreslår du da?
La oss flytte til byen. Vi selger alt her og kjøper oss en leilighet. Jeg har spart litt opp gjennom årene.
Bestemor, det høres så spennende ut! Jeg vil til byen, jeg! jublet Ingrid.
Slik ble det. Gerd hadde en eldre bror, Johan, som bodde i Oslo. De flyttet inn der i første omgang.
Dere kan få bo på et rom hos oss, foreslo kona hans, så finner vi dere en leilighet etter hvert.
Slektningene tok dem godt imot. Marit lette etter leilighet, og Johan hjalp til. Til slutt fant de noe eget.
Egentlig burde vi ha pusset opp, men alle sparepengene gikk med til å kjøpe stedet, sa Gerd. Men vi får ta det etter hvert.
Jeg har forresten fått jobb på bakeriet, sa Marit. I morgen er første dag. Ingrid må begynne på skolen her også, sommerferien er snart over. Det er en skole like ved.
Ja, ja, jeg og Ingrid skal gå ned og melde henne inn, svarte Gerd vennlig.
De fikk meldt Ingrid inn i sjette klasse. Skolen lå virkelig bare et lite steinkast unna, og Ingrid gledet seg.
Bestemor, jeg lover å være flink i byskolen, sa hun opprømt.
Neste ettermiddag hadde Marit sine første inntrykk fra jobben, mens Gerd kom med nyheter:
Nå har jeg fått jobb som renholder på skolen din, Ingrid. Det trengs penger, og jeg klarer noen år til.
Men mamma, slapp av hjemme, du får jo pensjon, sukket Marit.
Nei, så lenge helsa holder, og jeg kan samtidig holde et øye med jenta vår, svarte Gerd.
Årene gikk. Gerd jobbet som renholder, Marit på bakeriet, og Ingrid gjorde sitt beste på skolen. Etter åttende klasse sluttet Ingrid på skolen og begynte å jobbe for å hjelpe mor og bestemor. Hun gikk forbi en kafé og så at de søkte oppvaskhjelp. Uten å tenke seg om gikk hun inn, og fikk jobben.
Ingrid tok arbeidsoppgavene på alvor, hjalp til på kjøkkenet og vennet seg til rutinen. Hun fikk venner blant jentene der, og begynte å gå sammen med dem på dans.
Mamma, jeg skal på klubb i kveld, kommer hjem litt senere, sa hun.
Pass deg nå, Ingrid, svarte bestemor bak henne, spesielt med guttene. Ikke stol på dem uten videre.
Jeg er da stor jente, bestemor, svarte Ingrid leende.
Det var på dans hun møtte Per Arne. Han ba henne opp, og fulgte henne hjem etterpå. Slik ble de kjent, og ganske snart sa Per Arne:
Ingrid, nå skal jeg inn i forsvaret. Men jeg skal skrive til deg, lover du å skrive tilbake?
Selvfølgelig, svarte Ingrid, og holdt løftet sitt.
Hun skrev jevnlig til Per Arne, og han svarte. Etter et år kom han hjem på perm, og Ingrid gledet seg.
Hei, Ingrid, har du giftet deg mens jeg var borte? spøkte han.
Jeg lovte å vente, og det har jeg gjort!
Men han virket fjern, svarte kort, og så henne knapt i øynene. Permen gikk fort, og etterpå ble brevene sjeldnere og mindre innholdsrike. Så sluttet de å komme.
Hun ventet på ham, visste omtrent når han skulle komme hjem, men han gav aldri lyd. En dag sa en venninne spisst:
Gå og hils på kona hans, du da. Per Arne giftet seg i militæret og har tatt med seg kona hjem. Du er for godtroende, Ingrid.
Det kan ikke stemme, jeg ventet jo!
Du ventet, men det gjorde ikke han.
En tid etter møttes de tilfeldig i parken. Per Arne reiste seg straks fra benken og prøvde å få henne til å stoppe.
Ingrid, vent litt! Tilgi meg. Jeg gjorde en dum feil, tenker på deg hele tiden, kona mi betyr ingenting. Det var et uhell hun venter barn. Jeg savner deg.
Hun stoppet og så ham rett inn i øynene.
Hva vil du med meg nå? At jeg skal være elskeren din mens du lever med henne? Svaret er nei, Per Arne. Du løy for meg ta ansvar for livet du har valgt. Ha det bra, og lykke til.
Ingrid jobbet fremdeles på kaféen, og etter hvert fikk sjefen øye på hvor flink hun var, og tilbød henne å ta kokkekurs i Trondheim.
Endelig! Det vil jeg gjerne, svarte Ingrid.
Hun reiste med toget, kledd pent, og gledet seg. I avgangshallen sto en flokk gutter som sang og tok farvel med en kompis hjem fra førstegangstjeneste. En av dem Erik kom bort til henne:
Hei! Jeg heter Erik. Hva heter du da?
Ingrid, svarte hun.
Før hun rakk å si mer kom toget, og Erik måtte løpe etter kameratene sine. Men til Ingrids undring dukket han opp i hennes vogn.
Jeg lette etter deg! Jeg skal hjem på perm, men jeg kunne ikke la være å prøve å finne deg. Kan vi utveksle adresser og skrive sammen? Hvor er du på vei?
På kokkekurs, svarte Ingrid.
De snakket hele veien og utvekslet adresser før de sa farvel på stasjonen. Ingrid trodde ikke det skulle bli noe mer hun visste jo hvordan det gikk med Per Arne. Men Erik var annerledes; han var ærlig og jordnær. Og å skrive brev var enkelt.
Bestemor Gerd sa alltid: Vi møter feil folk og gifter oss feil, tenkte Ingrid, jeg tviler på at det går med Erik heller.
De brevvekslet et helt år, og da Erik var ferdig i Forsvaret, kom han rett til henne, akkurat som han hadde lovet. De ble fort kjærester, og Ingrid skjønte at denne kunne hun stole på.
Tiden gikk. Ingrid giftet seg med Erik, jobbet som kokk på restaurant, mens Erik var ansatt på fabrikken. Hun var nøye med hus og orden, alt var på stell. De fikk tvillinggutter som gikk i barnehage, og livet gikk sin gang.
Men hjemme måtte hun stadig mase på mannen sin; rot låg strødd der han feta seg til. Til slutt tenkte hun: Jeg må prøve en annen strategi. Ingrid begynte å rose ham hver gang han ryddet etter seg, og etter hvert kom kjeledressen i gangen, verktøyet ble lagt i garasjen, og selv i boden var det orden. Erik gjorde sin del, og Ingrid smilte fornøyd.
Jeg traff virkelig den rette, tross alt, tenkte Ingrid.
Slik levde de godt sammen i mange år, men så en dag kom Erik aldri hjem fra jobb. Hjertet stanset, og det som ikke skulle skje, skjedde. Sorg tyngde henne.
Nå sitter Ingrid alene, som både hennes bestemor Gerd og moren Marit endte opp alene. Barna og barnebarna kommer på besøk, men sånn ble det. Skjebnen slapp vi ikke unna.
Livet har lært meg at vi nok ofte møter feil folk på veien, men noen ganger treffer vi likevel rett bare vi tør tro igjen og ikke gir opp håpet.
