– Vi kommer til å bo hos deg en stund, for vi har ikke penger til å leie leilighet! – sa min venninne til meg. Jeg er en svært aktiv kvinne, og selv om jeg er 65 år gammel, reiser jeg fortsatt mye rundt og møter mange interessante mennesker. Jeg ser både med glede og vemod tilbake på ungdomstiden, da man kunne tilbringe ferien hvor man ville – dra til sjøen, dra på telttur med venner og kollegaer, eller ta båtcruise på en hvilken som helst elv – alt sammen for en billig penge. Dessverre er det nå fortid. Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, enten det var på stranden eller i teateret, og mange av dem har jeg beholdt vennskapet med i flere år. En dag møtte jeg en kvinne som het Sara. Vi tilbrakte sommeren sammen på samme pensjonat og skiltes som gode venninner. Årene gikk, og vi skrev av og til brev til hverandre. En dag fikk jeg telegram. Det var uten signatur og lød bare: «Toget kommer klokka tre om natta. Møt meg!» Jeg skjønte ingenting og vi dro ingen steder den natten, men klokken fire på morgenen ringte det på døren. Jeg åpnet og ble målløs – på trappen sto Sara, to tenåringsjenter, en bestemor og en mann. De hadde med seg en masse bagasje. Min mann og jeg var forbløffet, men slapp inn de uventede gjestene. Så sa Sara: – Hvorfor møtte du oss ikke? Jeg sendte jo telegram! Forresten, det kostet penger! – Beklager, vi visste ikke hvem det var fra. – Vel, du ga meg adressen din – og her er jeg. – Jeg trodde vi skulle skrive brev – ikke noe mer enn det. Sara forklarte at en av jentene hadde fullført videregående og skulle begynne på studier, og resten av familien hadde kommet for å støtte henne. – Vi skal bo hos deg! Vi har ikke råd til å leie leilighet eller hotell! Jeg var paff – vi er jo ikke engang i slekt, så hvorfor skulle de bo hos oss? Vi måtte lage mat til gjestene tre ganger om dagen. De hadde med seg litt mat, men de lagde ikke noe selv – bare spiste vårt. Og jeg måtte ta meg av dem alle sammen. Til slutt orket jeg ikke mer, og ba Sara og familien pakke sakene og flytte ut. Jeg brydde meg ikke om hvor de dro. Det endte med krangel. Sara begynte å knuse fat og skrike hysterisk. Jeg var sjokkert over oppførselen hennes. Da de pakket sakene sine, stjal de til og med morgenkåpen min, noen håndklær og utrolig nok en stor gryte. Jeg skjønner ikke hvordan de klarte å få den med seg – den bare forsvant! Slik endte vennskapet vårt – heldigvis! Jeg hørte aldri noe mer fra Sara eller familien hennes. Hvordan kan man være så frekk! Etter det ble jeg mye mer forsiktig når jeg blir kjent med nye mennesker.

Vi blir boende hos deg en stund, for vi har ikke råd til å leie leilighet! sa min gamle venninne til meg.

Jeg er ei svært sosial dame. Selv om jeg har passert 65, klarer jeg fortsatt å reise rundt og møte interessante folk. Med både glede og vemod tenker jeg tilbake til ungdomsårene. Da kunne man nyte sommerferien akkurat hvor man ville! Man kunne ta toget til sørlandet, dra på campingtur med venner, eller reise på cruise langs en av de vakre norske elvene. Alt dette kunne man gjøre for et par hundrelapper.

Men nå er den tiden forbi. Jeg har bestandig likt å bli kjent med nye mennesker. Jeg traff folk på stranda, og jeg kunne til og med møte noen på Nationaltheatret. Mange av vennene fra den tiden beholdt jeg kontakten med i flere år.

En sommer ble jeg kjent med ei dame som het Ingrid. Vi bodde på samme pensjonat i Lillesand. Da ferien var slutt, reiste vi hjem som gode venninner. Årene gikk, og vi sendte brev til hverandre, nå og da.

En dag fikk jeg plutselig et telegram. Det stod ikke hvem det var fra, bare: “Toget kommer klokka tre i natt. Møt meg på stasjonen!”

Jeg skjønte ikke hvem som hadde sendt det. Mannen min og jeg dro selvfølgelig ikke noe sted. Men klokka fire ringte det på døra. Jeg åpnet og ble helt paff. På trappa stod Ingrid, to tenåringsjenter, hennes mor og en mann. De hadde med seg haugevis med bagasje. Mannen min og jeg visste ikke helt hva vi skulle gjøre, men vi lot dem komme inn. Ingrid sa:

Hvorfor møtte du oss ikke? Jeg sendte deg jo telegram! Det kostet jo til og med penger.
Beklager, men vi visste ikke hvem det var fra!
Ja, du gav meg jo adressen din. Nå er jeg her.
Men jeg trodde vi bare skulle holde kontakten på brev, ikke mer enn det!

Senere fortalte Ingrid at den ene jenta var ferdig på videregående og skulle begynne på universitetet i Oslo. Hele familien dro med henne for å støtte henne.

Vi må bo hos dere! Vi har ikke penger til å leie leilighet eller hotell!

Jeg ble helt satt ut. Vi er jo ikke i slekt engang, hvorfor skulle vi la dem bo hos oss? Dessuten måtte vi lage mat til dem tre ganger om dagen. De hadde tatt med litt mat, men de lagde aldri noen ting selv de bare satte seg til bords og spiste av det vi serverte. Og alt måtte jeg ordne.

Etter tre dager orket jeg ikke mer og ba Ingrid og familien hennes om å flytte ut. Jeg brydde meg ikke hvor de gikk.

Da ble det baluba. Ingrid begynte å knuse kopper og skrek så hysterisk at jeg ble helt sjokkert.

Til slutt pakket de sammen og dro. De rakk til og med å stjele morgenkåpen min, noen håndklær og, på merkelig vis, klarte de å stjele den største gryta mi. Jeg aner ikke hvordan de fikk den med seg, men gryta forsvant!

Slik endte det vennskapet. Takk og lov! Jeg har aldri hørt fra dem igjen. Hvordan kan noen være så frekke?
Jeg er mye mer forsiktig nå når jeg møter nye folk.