Jeg gikk rundt i leiligheten som en galning, åpnet og lukket skapdørene uten mål og mening.
«Dersom du tror jeg bare skal sitte her og se på deg mens du dømmer alle med blikket ditt, tar du feil!» ropte Synnøve, kastet vesken sin på sofaen og fortsatte: «Skilsmisse og deling av eiendeler! Samle penga dine og forsvinn. Dette er min leilighet.»
«Leilighet kan være din, men alt som er i den er mitt. Jeg har kjøpt alt selv,» svarte jeg.
«Stopp, du løper!» skrek Synnøve, rev av seg en hårstripe fra pannen. «Gå din vei, jeg vil ikke se deg igjen!»
Synnøve og jeg giftet oss for et år siden av dyp kjærlighet. Vi kunne ikke få nok av hverandre.
Vi møttes på en solfylt gate. Vi gikk mot hverandre på fortauet, fanget blikket, gikk forbi hverandre og snudde oss samtidig. Vi lo, stoppet opp og begynte å snakke.
Jeg fulgte henne til hun kom hjem. Vi ble ute til mørket, møttes igjen neste morgen, og så var vi aldri fra hverandre.
Alt var fint helt til i går da Synnøve plutselig ble sjalu på en klassekamerat vi tilfeldigvis støtte på i kjøpesenteret.
Synnøve så nesten ikke igjen sin gamle skolevenn, en dame med oppblåste lepper.
«Mener du at du er forelsket?» tok hun tak i ermet på Ingrid. «Eller gjenkjenner du meg ikke? Jeg så deg fra avstand, du har ikke endret deg, alt er fortsatt grått»
«Ingrid? Unnskyld, jeg kjente deg ikke,» svarte Synnøve forvirret, redd for å såre. Hun følte at det var Ingrid som hadde kopiert frisyren hennes, men så eldre ut, som om hun var femten år eldre enn sin egen mor.
«Skal vi ta en kaffestund?» foreslo Ingrid. «Benken blir sliten, jeg løper fra morgen til kveld og handler inn. Faren min har bursdag, så jeg har fått en liste med ting jeg må finne, men jeg klarer ikke engang halve.»
«Hvorfor ikke ta en pause?», svarte jeg ivrig. «Jeg kan lage noe å spise, jeg er sulten.»
Synnøve var også med på det. Hun og Ingrid hadde ikke sett hverandre siden eksamen for nesten ti år siden. Nå ville hun vite mer om klassekameratene som hadde spredt seg over landet.
Jeg bestilte en kotelett med grønnsaker, mens damene fikk iskrem.
«Husker du Kjell?», spurte Ingrid Synnøve og kastet et blikk mot meg. «Den fyren som alltid løp etter meg.»
«Ja, jeg husker ham. Men du var vel den som holdt øye med ham i garderoben?»
«Du vet ingenting. Han fulgte meg i to år. Nå har han flyttet til Bergen, har slekt der, har fått en bra jobb. Hvem skulle tro det?»
«Jeg har sett bildene hans i gruppa. Tenkte han bare var på en tur. Hva med Jorun Viken, vet du noe om henne?»
«Ingen anelse, alt er rotet. Hun fikk barn, og han forsvant. Jenter har alltid vært på jakt etter ham. Husker du Vebjørn Olsen? På avslutningsfesten inviterte han meg til danseflooren?», fortsatte Ingrid mens hun så på meg. «Han giftet seg, ble skilt. Lager han hjertelige kommentarer under bildene sine? Ikke min greie. Og din Karianne? Gift, blir bonde!»
«Hvorfor tror du han er min?»
«Tror du du har løpt etter ham?», lo Ingrid og så på meg.
Jeg fortsatte å spise koteletten, uten å bry meg om damenes prat.
Men Synnøve begynte å bli opphetet.
«Jeg jaget ikke Karianne, du blander deg,» sa hun, tok frem et lite speil og leppestift fra vesken, påførte på leppene. «Stig, er du ferdig? Vi har så mye å gjøre.»
Vi reiste oss og tok farvel, men Ingrid ville ikke gå med en gang:
«Kommer dere i bil? Kan dere gi meg en skyss? Jeg har ikke lyst til å slite meg med bagasjen i offentlig transport.»
Hun satte seg på forsetet ved siden av meg, la vesken på fanget og ordnet håret lekent.
«Jeg trodde dere hadde en fin bil, men den er en liten skrap. Får dere ikke lån til en ordentlig en? Jeg kunne ha hjulpet min mann med å kjøpe noe bedre.»
«Hør her, kjære,» snudde jeg meg mot Synnøve og lo. «Hva kloke folk sier. Jeg ville gjerne, men du er dyr, vi kommer til å gå på limpinnen.»
«Nei, helt klart, vi må ha en pålitelig bil, ellers blir det farlig å kjøre utenfor byen. Broren min fra Sverige leverte en bil. Det er jo ikke sammenlignbart! Jeg kan gi dere telefonnummeret hans, han kan finne noe bra.»
«Man ser med en gang når noen er en forretningskvinne,» lo Synnøve. «Hjelper du broren din i firmaet? Greit, gi meg nummeret, kan komme til nytte en dag.»
Synnøve gnidde seg i fanget bak Ingrid og prøvde å holde seg rolig, men hun var på kanten.
Akkurat da vi kom hjem, spratt hun opp:
«Er jeg den gode, og du den dårlige? Du lot gutten ikke kjøpe en bil? Sparte du penger? Så gå til den leppete! Farvel!»
«Er du gal?», spurte jeg. «Du forstår ikke spøken, og er sjalu som en katt.»
«Hva da? Kom igjen, fortell meg om du så oss kaste blikk på hverandre. Hvis jeg ikke var i bilen nå, ville du allerede ha gjort noe! Hun ydmyker meg, og du nikker.»
«Nok er nok. Jeg er lei av dette tomme kranglet. Jeg er sliten.»
«Er du lei av meg? Jeg er lei av deg. Jeg er klar for å gå. Skilsmisse! Jeg tviler ikke lenger.»
«Hva har du med?»
«Jeg har sagt alt.»
«Hvis du lager drama over sånne småting, så er kanskje vi virkelig har hastet med dette.»
«Akkurat!»
Hun hadde egentlig bare tenkt å skremme meg, trodde jeg skulle be om tilgivelse. Hun hadde ikke forventet at krangelen skulle gå så langt. Men hun ga seg ikke.
«Skilsmisse betyr skilsmisse,» sa jeg og stoppet i midten av rommet, så meg rundt. «Vi deler eiendelene som vanlig ved en skilsmisse.»
«Du er en gjerrig, uærlig fyr,» ropte svigermoren min.
«Hvis jeg krever rettferdighet, er jeg da uærlig? Jeg er ikke en tulling som gir alt til en bortskjemt dukke. Jeg tar møblene, du får leiligheten.»
«Det er ikke så. Vi kjøpte møblene sammen. Så deler vi likt. Jeg vil ha skapet, du får kommoden, jeg får sofaen, du får bordet»
«Stopp! Ditt «likt» er merkelig. Jeg tar sofaen med meg, jeg kjøpte den med egne penger.»
«Jeg ser at forhandling er umulig. Sofaen får du ikke. Jeg ringer foreldrene mine.»
«Å, så blir tungt artilleri i gang. Jeg ringer også mine.»
Foreldrene kom med storm. Først prøvde de å megle, men så de at begge var fast bestemte. De begynte å legge fram regnskapet:
«Dere har jo gitt oss et lite, men greit, hjem, men vi betalte bryllupet. Vi har også hjulpet til med møbler, biler og renovering. Stig tjener ti ganger mer enn Synnøve. Han har forsørget henne i ett år mat, klær, sko. Så hvis man ser rettferdig, bør Synnøve gi opp alt og gå.»
Svigerfaren satt stille, tørket svetten fra pannen med en papirlommeklut, ble rød og blek mens han lyttet. Svigermoren pustet tungt, klarte nesten ikke å si mer, men Stig la en hånd på skulderen hennes:
«Det er nok, Aina. Vi trenger advokat. Vi går til retten. Ikke mer tid til å kaste bort på krangling.»
Han reiste seg, gikk mot døra, og markerte at samtalen var over.
«Synnøve, er du med?»
«Nei,» svarte hun, tok en kamplignende posisjon, «jeg skal vokte leiligheten så ingen sniker seg bort noe.»
«Gjennom retten, så gjennom retten,» erklærte svigermoren høyt. «Vi samler kvitteringer, bankutskrifter. Alt skal betales. Du, Stig, passer på at verken skje eller tallerken forsvinner. Kom, Hans, samla dokumentene.»
«Ja vel,» mumlet Synnøve, da de ble alene. «Moren din er jo Jeg ser nå hva du egentlig er.»
«Hva, er du uenig?»
«Herregud, hvem har jeg kastet meg inn i! Dere kan fortsette med kvitteringene, men leiligheten er min, og dere får ingenting. Jeg gir deg ikke sofaen, ikke tro på det. Den er min! Alt annet kan dere ta, men den er min!»
«Vi valgte sofaen sammen, den er like mye din som min. Men lønnen min er mye høyere, vi har kjøpt alt med den. Slutt å late som om du er gal. Hva er greia?»
«Er jeg gal? Jeg har arbeidet for deg ett år! Som kokk, renholder, vaskeris, oppvaskhjelp! Og du lot meg ikke sove i sengen!»
«Det får du betalt for? Fantastisk,» lo jeg høyt.
«Trodde du du hadde funnet en gratis slave? Jeg kjøpte alt, jeg var en godgjører!»
«Men det er sant, jeg kjøpte. Mine foreldre har alltid hjulpet meg økonomisk. Moren din hadde rett. Sofaen er min, jeg går ikke uten den. Jeg kjøpte skapet, teppet, PCen, til og med vesken din.»
«Jeg kjøpte også genseren, hanskene, undertøyet! Ta det av!»
Jeg snublet i rommet, så på henne med spørsmålsøye og gikk mot henne med et lurt smil:
«Hold deg fast, så tar jeg den av»
Sofaen var så behagelig, med gode fjærer
Om morgenen våknet hun av mitt lurt blikk.
«Hva ler du av?»
«Jeg tenker bare at jeg ikke vil miste den kule sofaen.»
«Å, sofaen!»
«Med hvem ellers?»
«Sverger du at du aldri skal kaste blikk på noen med store lepper igjen!», krevde Synnøve, tok meg i ørene og så rett i øynene.
«Jeg sverger, med store lepper aldri mer,» lo jeg. «Jeg gjør alt for sofaen»
