Hei, du! Jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd med oss da vi var barn, så du får litt innsikt i den rare, men nå så kjære, Synnøve som kom inn i livet vårt.
Vi fikk umiddelbart en slags avsky for Synnøve så snart hun trådte over dørstokken til huset vårt. Hun var krøllete, høy og tynn. Jakken hun hadde på seg var helt grei, men hendene hennes så ikke helt like ut som mamma sine. Fingrene var kortere og tykkere, og hun holdt dem alltid samlet som om hun hadde en lås på dem. Bena var enda slankere enn mammas, og føttene hennes var merkbart lengre.
Jeg og lillebror Eirik, som var sju, mens jeg var ni, satt i stua og kastet små fornærmelser på henne. «Den lange Synnøve er jo bare en kilometer lang, ikke en liten lita!» ropte jeg. Pappa la merke til vår uhøflighet og kom inn med et strengt: Vær seg selv verdig, gutta! Hvorfor oppfører dere dere som uoppdragne? spurte han. Eirik, som alltid er litt på kant med spørsmål, pilte inn: Skal hun bli boende hos oss lenge? Det kan han spørre. Han er jo bare en gutt. For alltid, svarte pappa.
Det var tydelig at han begynte å bli irritert. Jeg tenkte: Hvis han mister besinnelsen, får vi det ikke så bra. Så vi holdt oss unna å irritere ham for mye.
Etter en time bestemte Synnøve seg for å gå hjem. Hun tok på seg skoene og var i ferd med å gå ut da Eirik lurte på å gi henne en liten tripp. Hun nesten falt rett inn i trappen. Pappa reagerte med et hjerte som banket raskere: Hva skjedde? spurte han. Jeg snublet på en annen sko, svarte Synnøve uten å se på Eirik. Alt er i orden. Jeg rydder opp! lovte han med et bredt smil.
Da forsto vi at pappa faktisk brydde seg om henne. Vi klarte aldri helt å holde henne ute av livet vårt, uansett hvor hardt vi prøvde.
En gang, da Synnøve var alene hjemme med oss uten pappa, sa hun med en rolig stemme: Mammaen deres er død. Dessverre skjer sånt noen ganger. Hun sitter nå på himmelen og ser alt. Jeg tror hun ikke liker måten dere oppfører dere på. Hun skjønner at dere gjør dette bare for å være slemme. Dere «beskytter» henne på en feil måte. Det fikk oss til å stoppe opp.
Eirik, Solveig og jeg, vi er jo flinke barn! Hvorfor skulle vi «beskytte» mammaens minne på den måten? En god person viser seg gjennom handlinger, ikke ved å være som en tornete pinnsvin! Skrivlig så demper Synnøve vår trang til å være slemme.
En gang hjalp jeg henne med å pakke varene fra butikken. Synnøve smilte og klappet meg på ryggen. Selv om fingrene hennes ikke var som mammas, føltes det fortsatt bra. Eirik ble litt sjalu. Jeg ordnet også noen rene kaffekopper på hyllen, og Synnøve roste begge to. Senere fortalte hun pappa med stor iver hvor flinke vi var, og han ble så glad.
Synnøves annerledeshet gjorde at vi ikke lot oss slappe helt av. Vi ville gjerne slippe henne inn i hjertet vårt, men det var vanskelig. Ikke en vanlig mamma, men likevel! Etter et år hadde vi glemt hvordan livet var uten henne. Så en dag ble vi helt forelsket i Synnøve, akkurat som pappa.
Da Eirik var i syvende klasse, ble det ikke lett for ham. En gutt fra klassen, Vebjørn Nilsen, plaget ham stadig. Vebjørn var like høy som Eirik, men langt mer frekk. Familien Nilsen var solid, og faren hans ga ham rådet: «Du er en gutt, slå tilbake. Ikke vent på at de skal tråkke på deg.» Det gjorde Vebjørn til en enkel målskive for Eirik.
Vebjørn kom hjem og sa ingenting til meg, lillesøsteren hans. Jeg ventet på at alt skulle løse seg av seg selv, men sånn skjer det sjelden. Tilsidesetting blir bare verre når ingen blir straffet. Vebjørn begynte å slå Eirik åpent. Hver gang han gikk forbi, fikk Eirik et slag i skulderen. Jeg klarte å trekke frem all informasjon fra Eirik etter at jeg så blåmerker på ham. Han trodde menn ikke skulle legge problemer på søstre, selv om de er eldre.
Uten at vi visste det, sto Synnøve bak døren og lyttet nøye til samtalen vår.
Eirik ba meg om å holde dette hemmelig for pappa, ellers ville det blitt verre. Han ropte også på meg om ikke å gå og slå Vebjørn i ansiktet akkurat nå selv om jeg så lysten på å beskytte broren min! Å involvere pappa hadde ingen vits; han kunne ende opp i en krangel med Vebjørns far, og det kunne ende i fengsel.
Neste dag var det fredag. Synnøve, som hadde forklart at hun måtte i butikken, tok oss med til skolen og ba om å få se Vebjørn. Jeg viste ham veien og sa: «La ham få se hvem som er sjefen!»
Det hele ble helt kaotisk. I norsk timen kom Synnøve inn i klasserommet med en fin frisyre og ny neglelakk, og med en vennlig stemme ba hun Vebjørn om å komme ut av rommet fordi hun trengte ham til noe. Læreren ga tillatelse uten å ane noe. Vebjørn gikk rolig ut og trodde Synnøve var en ny arrangør. Synnøve grep ham i brystet, løftet ham fra gulvet og sa: Hva vil du ha av sønnen min? spurte hun. Hvilken sønn? mumlet han forvirret. Av Eirik Rybak! svarte hun. Ingenting stotret han. Jeg vil ha ingenting! For hvis du rører Eirik igjen, eller ser ham på en annen måte, så vil jeg knuse deg, din bølle! ropte Synnøve. Vebjørn ropte: Slipp meg, tante! og prøvde å flykte. Gå vekk! sa hun, og truet med å sette ham i fengsel for å ha utnyttet en ung gutt. Læreren trodde hun var en nabo som trengte nøkkelen sin. Etter timen beklaget Vebjørn og holdt seg langt unna Eirik. Han unngikk ham helt.
Synnøve ba oss: Ikke si noe til pappa, men vi klarte ikke å holde det inne, så vi fortalte alt. Han ble imponert. På et tidspunkt viste hun meg også den rette veien. Jeg ble forelsket i en intens, usunn kjærlighet som bare tenåringshormoner kan skape og som føles forbudt.
Jeg er litt flau over å si det, men jeg ble med en arbeidsledig, alltid litt beruset pianist. Jeg merket ikke den åpenbare forskjellen. Han fortalte meg at jeg var hans muse, og jeg smeltet i hans armer som voks. Det var min første opplevelse med en mann. Moren min spurte pianisten: Blir han noen gang edru, og hva skal vi leve av? Når han har en klar livsplan, lovet hun å vurdere et forhold, men kun hvis han tok ansvar for meg. En leilighet alene var ikke nok til å vise seriøse intensjoner.
Pianisten var fem år yngre enn Synnøve, mens jeg var tjuefem år eldre enn ham. Hun lot være sånn. Jeg vil ikke gjenta pianisten sine svar, men jeg har aldri vært så flau for moren min. Spesielt da hun sa: Jeg trodde du var smartere.
Der sluttet min kjærlighetshistorie på en rar og stygg måte men verken pianisten eller pappa endte i fengsel. Synnøve greide å gripe inn i riktig tid.
Det er mange år siden da, og nå har Eirik og jeg hver vår familie med de viktigste verdiene: kjærlighet, respekt og omtanke, spesielt når noen er på villspor. Alt dette har Synnøve lært oss.
Det finnes ingen kvinne i denne verden som kunne gjort mer for meg og broren min enn Synnøve. Pappa er lykkelig med henne, tatt vare på og elsket.
En gang hadde hun en familietragedie som vi aldri fikk vite om. Pappa hadde aldri snakket om det med oss. Synnøve forelsket seg i pappa og forlot mannen sin. Hun hadde en sønn før, men han døde på grunn av ektemannen. Hun klarte aldri å tilgi ham.
Vi håper vi har lettet smerten hennes litt. Hennes enorme rolle i oppdragelsen vår har aldri, og vil aldri, bli undervurdert. Runden rundt bordet samler alltid hele familien vår rundt henne. Vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre henne glad, hvilke tøfler som passer best på føttene hennes. Vi verdsetter henne og passer på henne.
For ekte mødre, uansett hindringer som andres harde føtter, snubler aldri.
Håper du likte historien, kompis! Vi snakkes.
