Vi har to barn, men vi elsker bare ett.
Jeg har alltid følt at foreldrene mine foretrakk søsteren min, Synnøve, fremfor meg. Det ble tydeligere da far Kjell og mor Liv pakket inn Synnøve, hennes to små unger, Maja og Jakob, i vårt familiegodt og beordret meg til å flytte ut med en gang: «Med ditt hjemmekontor kan du jo klare deg med en leilighet i Oslo».
Da hun studerte ved Universitetet i Oslo, fulgte foreldrene hennes henne som en liten jente, sto i kø for dekanen, ordnet alt fra innlevering av oppgaver til å hente melk, og passet nå på barnebarna. Jeg fikk aldri en håndsrekning, og nå blir jeg kastet ut av huset.
Far insisterer på at jeg som mann skal klare å forsørge meg selv, men av en eller annen grunn trenger ikke søsterens mann, Tor, som er eldre enn meg, å forsørge familien.
I krangel om utflytting var jeg dum nok til å si at jeg har like stor rett til leiligheten som Synnøve, og at jeg også har krav på en del av den. Da svarte mor: «Vi bor fortsatt her, du er en svin som snakker om deling av eiendom», mens Synnøve ropte: «Du prøver å kaste meg og barna ut av leiligheten!»
Juridisk sett ser det ikke ut til å finnes noen løsning jeg er sikker på at Kjell og Liv snart skriver et testament og kutter meg helt av.
Kan en familie virkelig sprekke over en leilighet? Jeg er også barn av foreldrene mine, men de behandler meg som en fremmed. Så hvorfor ha to barn, spør jeg meg selv, når jeg nå virker helt overflødig?
