Vi drømmer i et slitent Osloleilighetskompleks, hvor jeg Anders vandrer gjennom korridorer som blekner og lyser opp som neonreflekser. Jeg har to barn, men i drømmens tåke føles det som om jeg kun har ett.
Jeg har alltid forstått at foreldre mine, Harald og Liv, foretrakk søsteren min, Sigrid, over meg. De bekreftet dette da de flyttet Sigrid, hennes to små barn Maja og Lars inn i deres gamle trehus, mens de pekte på meg med en håndfull kr og sa: «Med fjernarbeidet ditt kan du klare å skaffe deg en leilighet, så flytt ut nå.»
Mens Sigrid studerte ved Universitetet i Oslo, fulgte foreldrene hennes henne som en liten pige på en sølvtråd, hentet papirer fra fakultetet, ordnet hver eneste innkjøpsliste for henne, og passet på barna når hun satt fast i lange møter. Jeg har aldri fått en slik hånd, og nå blir jeg kastet ut av deres hjem som en bortkastet dråpe i et hav av stille vind.
Harald sier: «Du er en mann, du skal kunne forsørge deg selv», men på en merkelig måte virker det som om Eirik, Sigrids mann, som er eldre enn meg, ikke får lov til å bære familiens økonomi.
I den stormfulle diskusjonen om flytting, talte jeg i en tåke av dumhet og erklærte at jeg også hadde like stor rett til leiligheten som Sigrid, at jeg hadde krav på en del av den. Liv vendte seg mot meg med et glødende blikk og ropte: «Dere lever fortsatt her, og du er en gris som taler om deling av eiendom!» Sigrid, med et glimt i øyet som et skarlagens måltid, svarte: «Du prøver å kaste meg og mine barn ut av leiligheten.»
Det finnes ingen juridisk vei ut av denne labyrinten, for jeg kan se hvordan Liv og Harald snart vil skrive et testamente som kutter meg helt ut, som om de river et blad fra en drømmeaktig bok.
Kan en familie virkelig gå i stykker over en leilighet? Jeg er også deres barn, men de behandler meg som en fremmed skyggespill. Så hvorfor ha to barn, tenker jeg, når jeg nå virker like overflødig som en ensom stjerne i en mørk vinterhimmel?
