Vi har bodd sammen under samme tak i førti år, og nå, i en alder av sekstitre, har du bestemt deg for å endre livet ditt?
Inger sitter i favorittstolen sin, stirrer ut vinduet og prøver å glemme dagens hendelser. For bare noen timer siden stresset hun med middagen, ventet på Odd fra fisketuren. Odd kom hjem, ikke med dagens fangst, men med nyheter han hadde gruet seg lenge for å dele.
Jeg vil skilles, og håper du kan møte det med forståelse, sier Odd plutselig mens han ser bort. Barna er voksne, de forstår, barnebarna bryr seg ikke, og vi kan sette et punktum uten krangel.
Vi har bodd sammen i førti år, og nå vil du forandre livet ditt? spør Inger uforstående. Jeg har rett til å vite hva framtiden bringer.
Du får bo i leiligheten vår her i Oslo, jeg flytter ut på hytta i Holmenkollen, sier Odd, som tydelig har planlagt det hele. Vi har ingenting å dele, og alt blir uansett igjen til døtrene våre.
Hva heter hun? spør Inger oppgitt.
Odd rødmer, blir urolig og later som han ikke hørte spørsmålet. Inger er ikke i tvil om at det finnes en annen kvinne. Da hun var yngre, hadde slike problemer aldri streifet tankene; hun trodde ikke hun skulle tilbringe alderdommen alene, mens mannen gikk til en annen.
Kanskje alt ordner seg, kanskje det blir bra, prøver døtrene, Sigrid og Lise, å trøste moren. Ikke bry deg om far.
Det blir ikke bra, sukker Inger. Men det er heller ingen vits i å endre noe, jeg får leve livet ut og glede meg over deres lykke.
Sigrid og Lise drar til hytta for å snakke med Odd. Da de kommer hjem, er de tydelig nedtrykte, men lar være å fortelle Inger sannheten. Isteden begynner de å overbevise henne om at det kan være bedre å leve alene, uten å måtte ta vare på andre. Inger forstår, men spør ikke mer og prøver bare å leve livet videre. Det er vanskelig, for slekt og venner spør og viser nysgjerrighet.
Tenk, så mange år sammen, så stikker mannen til en annen i alderdommen, sier naboene, ikke særlig taktfulle. Er hun yngre eller rikere?
Inger vet ikke hva hun skal svare, men hun tenker stadig mer på hvem rivalen egentlig er, og ønsker å møte henne. Derfor drar hun til hytta under dekke av å hente konserver hun laget i sommer. Hun gir ikke beskjed, for å sikre møte med den andre kvinnen og det er nettopp henne hun støter på.
Odd, du har ikke sagt at ekskona skulle komme hit, klager den ekstravagante damen med altfor sterkt sminke. Jeg trodde dere var ferdige med alt, og hun har ingenting her å gjøre.
Bytter du meg virkelig ut med dette? spør Inger, som betrakter den påtrengende personen.
Skal du bare stå der og la henne fornærme meg? roper damen. Forresten, jeg er bare noen få år yngre enn dere, men ser mye bedre ut.
Om hun i denne alderen virkelig tror at utseende er den viktigste verdien, sier Inger, og prøver å få øye på Odds forlegne blikk.
Hele veien til busstoppet hører Inger den fargerike, aldrende Barbie rope etter seg og prøver å ikke gråte. Hjemme gir hun endelig følelsene fri og ringer søsteren sin, Berit, og ber henne komme på besøk.
Slapp av, sier Berit mens hun lager mynte-te. Du har jo sagt at Odds nye kjæreste hverken er pen eller særlig smart.
Kanskje hun har rett, og jeg ser ut som en gammel dame, tviler Inger.
Du ser bra ut for alderen din, sier Berit ærlig. Men jeg synes det er en stor feil å kle seg i leopardtights eller miniskjørt i syttiårene. En kvinne er vakker uansett alder, om hun bare kan stå for det og kler seg riktig.
Inger betrakter seg i speilet og innser at søsteren har rett. Hun har god helse, kler seg pent, og døtrene gir henne sminke. Hun har aldri vært påtrengende, og har heller ikke villet være papagøye; derfor kan hun ikke forestille seg å oppføre seg som rivalen hun møtte.
Nå er du fri kvinne, sier Berit videre. Barna klarer seg selv, og det finnes så mange muligheter for personlig utvikling og kultur i vår alder, så jeg skal ikke la deg gi opp.
Berit holder sitt ord og drar Inger med på teater, turer og konserter. Snart får de en liten vennegjeng av jevnaldrende, hvor det til og med er en mann som viser Inger oppmerksomhet, men hun avviser det og sier nei til private møter.
Har hørt du nå løper på teater og har fått nye venner, kanskje du gifter deg igjen? spør Odd når de tilfeldigvis møtes i butikken.
Hva gjør du her, det finnes jo butikker nærmere hytta, eller lager ikke din nye kjæreste mat? spør Inger.
Jeg har alltid handlet her, det er vanskelig å endre vaner i vår alder, mumler Odd.
Inger utvikler ikke temaet, men drar hjem. Odd kjenner plutselig et sterkt savn etter henne og vil løpe etter og fortelle hvor mye han angrer på skilsmissen. Hele livet har han vært hos Inger og barna, men ble fascinert av den livlige Tone, som dro ham med i et virvel av nye følelser.
Livet med Tone oppleves først som spennende, men snart blir det klart at hun ikke liker å ta ansvar for hjemmet og foretrekker sladder, sirkler rundt menn og fester med mye bråk.
Odd lengter stadig mer tilbake til huset i byen, og etter møtet med Inger blir dette enda sterkere. Hun skaper ingen scener, ingen krangler, ingen oppgjør hun takler bare omstendighetene med stolthet og verdighet. Odd innser at det er freden og roen ved Inger han savner.
Du kjøpte aprikos igjen, jeg ba om svisker, og osten har feil fettinnhold, og du glemte majonesen, klager Tone når hun ser på handleposene.
Før handlet Inger, eller vi sammen, men du overlater alt til meg, slår Odd fast.
Jeg orker ikke flere sammenligninger med ekskona, roper Tone. Skal du si du angrer på at du gikk fra henne?
Odd angrer oppriktig, men vet det er meningsløst å snakke om det. Inger har ikke gjort noe for å møte ham igjen; hun fortsetter bare å være seg selv, og Odd er fortvilet og drømmer om å fortjene hennes tilgivelse.
Han forstår godt at Inger aldri kommer til å stole på ham igjen, aldri ta ham tilbake. Flere ganger vurderer han å ringe henne, og etter nok en krangel drar han for første gang til leiligheten han engang bodde i.
Trenger du å hente noe? spør Inger uten å slippe Odd inn forbi døren.
Kan vi snakke? Har du tid? sier Odd, mens han kjenner duften av hans favoritt plommepai fra kjøkkenet.
Jeg har hverken tid, mulighet eller lyst, sier Inger rolig. Så ta det du vil, jeg venter gjester.
Odd har egentlig ingen ting å hente, han vil si masse, men finner ikke de rette ordene. Han drar tilbake til hytta og lager seg middag, for Tone løper rundt i nabolaget. Hun kommer hjem, godt fordelt på både latter og vin, og Odd gir henne tid til å pakke sakene sine.
Etter Tones oppgjør vil Odd ringe til Inger og fortelle, men lar være. Han kjenner Inger for godt til å tro på tilgivelse og glemsel.
En dag, langt der fremme, kunne han kanskje komme med en oppriktig beklagelse og snakke med henne. Det må til, ellers får Odd aldri ro. Selv om han håpet på tilgivelse, visste han at Inger ikke ville tilgi, ikke bare for å gjenopprette familien, men fordi sviket er for stort.
Nå har han sin tilværelse på hytta, Inger har livet sitt i byen, døtrene, barnebarna og teaterbesøk. Odd har ikke lenger noen plass i hennes liv.
