Er dette virkelig tiden du bestemmer deg for å endre hele livet ditt etter førti år under samme tak, og når du akkurat har fylt seksti-tre?
Synnøve satt i godstolen og stirret ut av vinduet, tålmodig som alltid, og forsøkte å glemme dagens hendelser. For noen timer siden hadde hun stått og hektisk laget middag, spent på at Øyvind skulle komme hjem fra fisketuren sin. Men Øyvind kom tilbake uten fangst, men med nyheter han tydelig hadde ruglet på lenge.
Jeg vil skilles, og jeg ber deg om å prøve å forstå, sa Øyvind plutselig, mens han skulte ut i rommet. Ungene er jo voksne og skjønner seg på ting, barnebarna har aldri brydd seg om vårt samliv, og vi kan faktisk bare sette et rolig punktum, uten krangling.
Vi har bodd sammen i førti år, og nå akkurat i seksti-tre årsalderen skal du vel plutselig snu livet opp-ned? Sier du at jeg har rett til å vite hva som skjer videre, eller?
Du får bli boende i leiligheten på Majorstua, jeg flytter ut på hytta, sa Øyvind, som tydelig hadde hatt et Excel-ark liggende klart med løsningen. Vi har ikke noe å dele på, og alt havner uansett hos døtrene våre.
Hva heter hun? spurte Synnøve dystert, nærmest resignert.
Øyvind ble rødere enn et ribbet juleskinke og begynte å surre rundt som om han hadde glemt tannlegen, og overraskende nok lot han som at han ikke hørte spørsmålet. Synnøve var altså ikke i tvil; det var selvsagt en annen dame i bildet. Dette var ikke problemer hun hadde strevd med som ung, og jammen hadde hun aldri trodd hun skulle bli sittende alene, mens gubben stakk til en annen når hårfargen helst skal være grå.
Kanskje det ordner seg, kanskje det blir bra, forsøkte Ingrid og Lone å trøste moren. Ikke heng deg opp i pappas innfall.
Vel, her blir det ikke mer å snu på, sukket Synnøve. Jeg får bare leve ferdig dagene mine og glede meg over deres lykke.
Ingrid og Lone tok bilen ut på hytta for å prate dypt med faren. Da de kom hjem var de like mutte og nedstemte, men å røpe sannheten til moren lot vente på seg. I stedet bøyde retorikken brått og de begynte å omfavne idéen om et bedre liv alene, at man slipper å bry seg om middager til folk man ikke selv har valgt. Synnøve skjønte det meste og lot være å mase, hun forsøkte bare å holde ut. Lett var det ikke, der slekt og venner vrimlet og maste nysgjerrig på skilsmissen, som om ikke folk hadde annet å bry seg om.
Tenk at han stikker til en annen dame etter så mange år, kviknet de lite diskrete naboene. Er hun yngre enn deg, eller har hun bare mer penger?
Synnøve visste ikke helt hva hun skulle svare, men hun funderte stadig på denne konkurrenten og fikk lyst til å se henne. Så hun tok mot til seg og dro til Øyvind på hytta, med sylteagurker i vesken som påskudd. Uanmeldt så klart, for da kunne hun få et glimt av denne kvinnelige rivjernet og jammen traff hun på henne.
Øyvind, du sa da ikke at eksen din skulle komme og virre rundt her, klaget en eventyrlig sminket kvinne. Jeg trodde dere hadde ordnet alt, og at hun var ute av hytta for alltid.
Seriøst, du bytta meg ut med dette? sa Synnøve og betraktet damen, som om hun var en løsblomstrende rød tulipan.
Skal du stå der og la henne fornærme meg? skrek den sminkede kvinnen. Jeg er bare noen år yngre enn dere, men ser da langt bedre ut!
Hvis hun virkelig tror at knall sminke er en investering på min alder, har hun glemt å følge med i timen, sa Synnøve, og prøvde å få øyekontakt med en forlegen Øyvind.
Hele veien til busstoppet hørte hun ekko av denne “gamle Barbie” og svelget tårene. Hjemme slo hun på trøstemodus og ringte søstra si med bønn om besøk.
Det går over, sa Nina rolig mens hun laget mynte-te. Du sier selv at Øyvinds nye flamme hverken er vakker eller særlig smart.
Kanskje hun har rett, kanskje jeg ser ut som en gammel dame, tvilte Synnøve selv.
Du ser flott ut for alderen, sa Nina oppriktig. Det er bare, og her holder jeg på mitt, ikke nødvendigvis stilig å trø rundt i leopardtights eller miniskjørt når man er nær pensjon, uansett hvor man bor på Oslo vest. En kvinne kan se utmerket ut i hvilken som helst alder, bare hun har stil som matcher livserfaring.
Synnøve granskede seg selv i speilet. Nina hadde jo rett kroppen var da god nok, helsa på stell. Klærne var fine, døtrene ga stadig vekk kosmetikk og hun hadde aldri vært typen som minnet om en papegøye.
Ja, ja, sa Nina. Nå som du er fri kvinne, kan du jo leve livet. Døtrene er voksne, det finnes kultur, turer, masse aktiviteter jeg nekter å se deg sitte hjemme og samle støv!
Nina holdt ord og dro med Synnøve på teater, konserter og spaserturer. Temmelig snart vokste det fram et krets av jevnaldrende interessenter. Der dukket det til og med opp en fyr som prøvde å sjarmere Synnøve, men hun satte grensen og holdt seg til gruppen.
Du driver og løper på teater og har skaffet deg et helt nytt liv, kanskje du gifter deg igjen? brøt Øyvind ut under en tilfeldig matbutikk-treff.
Og hvorfor kjøper du mat så langt unna hytta, kjøper ikke din “nye kone” mat, eller lager mat? spurte Synnøve og klarte ikke å dy seg.
Jeg har alltid handlet her, vanene sitter i, og det er ikke så lett å endre seg når man er blitt gammel, forklarte Øyvind mutt.
Synnøve lot temaet ligge, sa hun hadde det travelt og ruslet hjemover. Akkurat da fikk Øyvind et voldsomt behov for å løpe etter henne og si hvor mye han angret på alt. Hele livet hadde han vært gift og far, men plutselig hadde han latt seg snurre inn av den livlige Rita og blitt dratt inn i et dansende kaos.
Først føltes alt spennende, men etter hvert kom det for dagen; Rita likte ikke å lage mat, hun var mer interessert i sladder, menn og bråkete fester enn å lete etter kulemuseum eller koke fårikål.
Etter siste møte med Synnøve hadde Øyvind mer og mer lyst til å dra hjem igjen. Synnøve hadde ikke holdt noen scener, ikke maset eller surret, hun hadde bare vært rolig og akkurat det hadde han begynt å savne forferdelig.
Du kjøpte igjen aprikoser, jeg ba om svisker, mumlet Rita og bladde gjennom varene. Osten er ikke fet nok, og majones har du glemt helt!
Det var jo alltid Synnøve som handlet, eller vi sammen. Du prøver jo bare å skyve alt over på meg, sa Øyvind, litt for direkte.
Nå må du slutte å sammenligne oss, kjeftet Rita. Si det rett ut: Angrer du på at du bytta?
Øyvind angret selvsagt gjorde han det. Men han visste at det ikke nytter; Synnøve hadde aldri gjort noe slemt, hun var bare seg selv, og nå satt han der og drømte om tilgivelse fra en eks-kone som ikke hadde plass til ham lenger.
Han skjønte meget godt at eks-kona verken lot ham flytte tilbake eller stole på ham igjen. Han forsøkte flere ganger å ringe, men ga seg fort. Etter siste krangel med Rita måtte han bite i seg stoltheten og tusle bort til døra i leiligheten på Majorstua for første gang.
Skal du hente en genser, eller? sa Synnøve tørt, og slapp ham ikke inn.
Jeg vil prate, har du tid? mumlet Øyvind, mens duften av plommekake svevet ut fra gangen.
Jeg har hverken tid eller lyst, svarte hun. Hent det du skal, jeg får besøk.
Det var egentlig ingenting og hente, og så mye han hadde å si, satt fast som en sild på bunn av Oslofjorden. Så dro han tilbake til hytta og laget middag selv (potetmos og koteletter, ingen ekteskapsdrama der), for Rita var på fest med bygdefolket igjen. Da hun kom tilbake, festklare øyne og en latter som overdøvet NRK, var Øyvind egentlig klar for å legge hele hyttelivet bak seg. Han ba henne om å pakke sammen sakene.
Etter nok et Rita-dramashow, vurderte han å ringe Synnøve og fortelle alt men i det siste ga han opp, for han visste jo; tilgivelse og glemte sår, det finnes ikke i hennes vokabular.
Kanskje, en dag om lenge, kunne de snakke ut og han få litt ro. Han innså at dette burde han gjort tidligere, for han skulle få det bedre da. Kanskje hun kunne tilgi, men aldri ta ham tilbake det visste han da han slo seg sammen med Rita.
Nå satt han altså på hytta i Hvaler, mens Synnøve levde livet i byen, med døtrene, barnebarna og teaterbesøk. Det var ikke plass til gamle Øyvind i dette nye kapittelet og det måtte han pent leve med.
