«Vi elsker deg, sønn, men besøk oss ikke mer.»
Et eldre ektepar hadde tilbrakt hele sitt liv i et lite hus som var like gammelt som de selv. De hadde ingen planer om å flytte.
Om kvelden pleide de ofte å minnes tiden da, om alle de lykkelige øyeblikkene som hadde vært mange. Barna deres var lenge voksne og hadde sine egne familier. Datteren, Ingrid, bodde i nabolandsbyen og besøkte dem ofte, og barnebarna sørget for at det aldri ble kjedelig. Men sønnen, Magnus, hadde flyttet langt bort og hadde ikke vært på besøk på fem år. Han var opptatt av jobb og andre plikter og tilbrakte ofte feriene med sin kone i utlandet. Nylig ringte han og sa at han skulle komme på besøk.
Foreldrene ble så glade for nyheten. De begynte straks med forberedelsene: Faren syklet til butikken for å handle mat, og moren tenkte på hva hun kunne lage av god mat for å glede sønnen sin. De telte dagene til Magnus kom. Han hadde nylig giftet seg for andre gang den første konen hadde likt å reise, så de ble skilt. De hadde ingen barn sammen, og nå bygget han opp et nytt liv.
Magnus ankom med bilen sin om kvelden, spiste middag og la seg straks til å sove. Foreldrene satte seg stille ved siden av ham for å se på sønnen sin, for det var ikke mye snakk den lange reisen hadde tatt på ham.
Faren sa glad:
«Nå får sønnen vår sove godt, og i morgen kan han hjelpe til med å hakke ved. Vi må få gjødselen ut av fjøset, hente en juletre og pynte huset som før, for det er flere år siden vi hadde et juletre.»
Moren la til:
«Og gulvet i spiskammeret må repareres, ellers går vi snart gjennom det.»
Faren la seg, men moren kunne nesten ikke forlate gutten sin hun rettet på teppet og putene.
Faren sto tidlig opp neste morgen og tente i ovnen for at det skulle bli varmt til sønnen våknet. Moren også reiste seg fort og begynte å bake kaker. Magnus sto ikke opp før midt på dagen og sa han ikke hadde sovet så godt på lenge. Etter frokost slo han på TV-en og slappet av for å se en film.
Moren spurte:
«Magnus, kan du hjelpe faren din med å hakke ved?»
«Mamma, jeg er bare her noen dager, jeg rekker ikke alt. La pappa få fyrt i badstua.»
De eldre foreldrene hentet vann fra brønnen til badstua uten et ord.
Etter lunsj ba faren:
«Gjødselen i fjøset må ut. Du er ung og sterk, kan du ikke gjøre det?»
«Hva tror du, pappa? Tror du ikke jeg er sliten etter jobben i byen? Jeg kom hjem for å hvile, og nå skal jeg straks jobbe?»
Etter badstuen åt Magnus, åpnet spriten han hadde tatt med og begynte å klage på livet. Hele dagen fortalte han om den store leiligheten sin med dyre møbler, om sin rasehund, om at kvinnene var udugelige, og at jobben ikke gledet lenger.
Foreldrene orket ikke mer og la seg. Magnus følte seg såret og sa han skulle dra til søsteren i stedet hos dem var det kjedelig. Moren ba ham ikke kjøre, tok bilnøklene. Magnus truet nesten med å sparke inn døren, gikk tilbake til rommet, slo på TV-en og skrupte opp lyden til det uutholdelige.
De gamle lå våkne og kunne ikke sove. Faren gikk inn til sønnen, så at han alt snorket. Da slo han av TV-en og la seg til å sove.
Neste morgen gikk Magnus en tur i skogen. Der ble han kald, kom hjem og gledet seg over varmen og varm te mens han satt på sofaen. Han husket ingenting fra dagen før. Men moren hadde vondt i hodet hele dagen.
Foreldrene pakket en pose med hjemmelagde godbiter til sønnen, og Magnus takket ikke nei.
«Så mye dere har lagt inn! Kona mi blir glad, hun har aldri smakt så god kompott. Vi har selvsagt alt i byen, men jeg vil ikke såre dere, så jeg tar det med. Jeg glemte å ta med gaver til jul, men det gjør ikke noe neste gang tar jeg med.»
Moren tørket en tåre og sa:
«Ikke kom tilbake til oss, sønn. Vi elsker deg, vi bekymrer oss, men du kan like godt slappe av på sofaen din hjemme. Der har du en TV som er dyrere og bedre enn vår.»
Magnus skjønte at han hadde såret dem, men visste ikke hva han skulle si. Han vinket, satte seg i bilen og kjørte tilbake til byen, der det vanlige kaoset ventet på ham.
Noen ganger er kjærligheten sterkest når den sier nei.
