VI DØMTE HENNE ALLE SAMMEN
Milla sto i kirken og gråt. Det hadde hun gjort i minst femten minutter. For meg var det overraskende. Hva gjør denne snerpete dama her? tenkte jeg. Av alle mennesker, hun var kanskje den siste jeg hadde forventet å treffe her.
Jeg kjente ikke Milla personlig, men jeg hadde sett henne ofte. Vi bor i samme bygård og går tur i den samme parken. Jeg pleier å være der med mine fire barn, og hun med sine tre hunder.
Vi dømte henne alle, bestandig. Vi, det er oss mødrene med barna, gamle damer på benker, naboer, og sikkert en og annen tilfeldig forbipasserende.
Milla var pen. Hun kledde seg alltid trendy, og virket kanskje litt overfladisk og selvsikker.
Der bytter hun kjæreste igjen, mumlet gamle fru Nilsen på benken utenfor oppgangen.
Det er vel den tredje på kort tid, konstaterte venninnen hennes, fru Solhaug, mens hun småertende så bort på Milla som hoppet inn i en dyr bil sammen med en ny beiler.
Sønnen til fru Solhaug, 45 år gamle Vidar, hadde fortsatt ikke engang råd til en gammel bruktbil.
Hun burde heller få seg barn, hun er jo ikke ung for alltid, bemerket nabogubben Ole. Men når det gjaldt å fordømme Milla, var de alle enige.
Senere sitter benkegjengen og gnir seg i hendene over at også denne typen til Milla har stukket av. Hva annet kan man vente hun er sikkert helt umulig! Og det lukter vel hund hjemme hos henne også!, var det meningsfylte sluttordet.
Men mest mislikte vi mødrene henne.
Mens vi svettet og løp etter ungene våre opp og ned på lekeplasser, i busker og sølepytter og nærmest over alt hvor barna kunne bevege seg, gikk Milla rolig bortover med sine pelsdotter og brydde seg nesten ikke. Og noen ganger kastet hun blikk bort på oss var det ikke et aldri så lite smil der? Som om hun tenkte: Der får dere for å ha barn ingen ro! Mens jeg lever akkurat som jeg vil. Og dere må vel telle på kronene om dere har råd til regntøy eller vintersko til ungene.
Du ser tvert hvem som er frivillig barnløs. Alle er like, sa venninnen min Anne, mamma til tre gutter.
Rike folk har sine egne interesser, vovser og pus, fnyste Ludvig, som ventet tvillinger og akkurat prøvde å hale ned storesøsteren fra et tre.
Hun er bare egoistisk, vil ikke ta ansvar, drar nok bare på utenlandsturer. Tenk, jeg har ikke sett havet på syv år, sukket tobarnsmoren Ragnhild.
Ja, ja, ja, svarte jeg og nikket rett som det var, til både venninner og gamle damer. Så måtte jeg løpe og trøste Tiril som hadde ramlet og slo kneet så blodet rant på hele lekeplassen.
Hun har jo nesten et lite hundepensjonat, hadde vært bedre om hun fikk seg unge, sa plutselig en eldre frue med barnebarn.
Det har du ikke noe med! svarte Milla kjapt, snudde ryggen til og gikk avgårde med sine ekle hunder.
For en frekk dame, ropte bestemoren etter henne.
Jeg så på Milla som stod og gråt i kirken før jeg gikk ut.
Vent litt, hørte jeg bak meg. Kan jeg snakke med deg?
Milla tok meg igjen ute på kirkebakken.
Er det ikke du som alltid går tur med fire jenter i parken?
Jo og du har tre hunder.
Ja. Kan jeg få snakke litt med deg? Du vet, jeg har alltid sett på deg og døtrene dine og de andre mødrene. Det er så fint, sa hun og rødmet.
Du?!? utbrøt jeg overrasket. Jeg var nære på å si er ikke du bare egoist, barnløs og snobb! og husket blikkene hennes. Som jeg hadde tolket så feil
Slik ble vi kjent. Vi satt på en benk. Milla snakket og snakket og gråt. Jeg så det hun trengte bare å betro seg til noen.
Milla hadde vokst opp i en god, sammensveiset familie, og hun hadde alltid drømt om å få mange barn selv. Hun giftet seg med en hun elsket, men etter to spontanaborter og beskjeden du er barnløs fra legen, forsvant mannen hennes fort.
Det gjorde også nummer to, av samme grunn. Før han forsvant, prøvde Milla behandling, men det endte med at hun nesten døde etter en graviditet utenfor livmoren.
Så var det en tredje mann. Nytt håp, men igjen graviditet utenfor livmoren. Han forsvant allerede første gang muligheten for barn kom på tale. Han likte bilen hennes og at hun tjente godt, men unger gad han ikke høre snakk om.
Jeg ville gitt alt for å få et barn, sa hun stille.
Jeg trodde du elsket hunder, svarte jeg litt klønete.
Ja, jeg er glad i hunder, smilte Milla. Men det betyr ikke at jeg ikke liker barn.
Det ble så ensomt at hun fikk seg først Teppa. Så ba noen henne passe Max mens eierne pusset opp men han ble værende. Fenris, den siste, hadde Milla funnet på gata midt på vinteren. Hun syntes synd på både seg selv og bikkja.
Hun har jo nesten et hundepensjonat, hadde vært bedre med barn, husket jeg den gamle damen si. Og klokka går hadde Ole ropt etter henne.
Klokka gikk, ja hun var blitt førti en år, selv om hun ikke så ut til å være mer enn tredve.
Så bestemte Milla seg for å adoptere. Alder ikke viktig, bare et barn å elske. Først fant hun Nikolai, en gutt på seks. Egentlig var det han som fant Milla. Han kom bort til henne og spurte: Kan du være mamman min? Det vil jeg veldig gjerne, svarte Milla.
Men hun fikk ikke adoptere ham. Den psykisk syke moren hans hadde ikke mistet foreldreansvaret, og systemet nektet.
Det var et slag, fortalte Milla. Jeg forsto ikke hvordan det kunne være sånn Gutten trenger noen, men ingen gjør noe.
Så møtte hun fireårige Lena. Jenta hadde blitt adoptert og levert tilbake to ganger for viljesterk.
Noen i barnehjemmet hadde fortalt at sist gang hun ble levert tilbake, krabbet hun etter den nye mammaen og gråt: Mamma, ikke gi meg tilbake, jeg lover å oppføre meg!
Da Milla traff Lena, spurte jenta: Gir du meg også tilbake? Aldri! svarte Milla nesten lydløst gjennom tårene.
Men så oppstod det problemer også med Lenas adopsjon. Hva det var, ville ikke Milla gå inn på. Men Lena er min datter, og jeg skal kjempe for henne!
Den dagen hadde Milla gått i kirken for aller første gang. Jeg hadde bare ikke noe annet sted å gå, sa hun.
Presten kom ut til henne. Milla snakket lenge med ham og skrev ned noe fra det han sa.
Alt vil ordne seg, sa han. Gå med Gud!
Vi gikk hjemover sammen.
Du tror kanskje jeg er overlegen og arrogant, sa Milla. Jeg er bare så lei av å forklare meg hele tiden. Jeg har hørt nok.
Jeg svarte ikke.
Milla inviterte meg og jentene hjem en dag for å hilse på hundene. Jeg takket ja. Jeg skal gå senere.
Akkurat nå er jeg bare så flau.
Og jeg tenker hele tiden: Hvorfor bærer vi på så mye fordommer? Hvorfor er det så lett å tenke det verste om folk?
Jeg ønsker så sterkt at det skal gå bra for Milla, denne sterke kvinnen vi fordømte. At Lena skal klemme henne hardt og kalle henne mamma. At hun aldri igjen skal bli sendt vekk, men være trygg. Og at snille hunder Teppa, Max og Fenris løper glade rundt dem.
Kanskje kommer drømmemannen til Milla også, og kanskje får Lena en bror eller søster? Det må jo være lov å håpe.
Og at ingen noen gang sier eller tenker et stygt ord om dem igjen.
Så da lærte jeg noe i dag: Det er lett å dømme, men det krever mot å forstå.
