Jeg er en veldig aktiv kvinne. Selv om jeg er 65 år gammel, klarer jeg fortsatt å besøke ulike steder og møte mange interessante mennesker. Jeg husker ungdomstiden min både med glede og vemod. Den gangen kunne man dra på ferie hvor man ville! Man kunne reise til fjells eller til sjøen. Man kunne dra på telttur med venner og kollegaer, eller ta en båttur på fjorden. Og alt dette kunne man gjøre for lite penger.
Men nå er alt dette bare et minne.
Jeg har alltid likt å bli kjent med folk. Jeg har truffet mennesker på stranden og i teateret. Mange av bekjentskapene har jeg beholdt i flere år.
En gang fikk jeg en telegram, og jeg forsto ikke hvem som kunne ha sendt den. Selvfølgelig hadde både jeg og mannen min holdt oss hjemme. Men klokken fire om morgenen ringte det på døra. Jeg åpnet, og ble helt stum av overraskelse. Der sto Ingrid, to tenåringsjenter, en bestemor og en mann, alle med haugevis av bagasje. Mannen min og jeg var helt målløse. Etter noen sekunder slapp vi de ubudne gjestene inn i leiligheten. Ingrid spurte:
“Hvorfor dro dere ikke for oss? Vi sendte jo telegram! Og uansett, taxi koster jo penger!”
“Beklager, men vi visste ikke hvem som hadde sendt det!”
“Ja, men jeg hadde adressen din. Så her er jeg.”
“Jeg trodde egentlig vi bare skulle skrive brev til hverandre, ikke mer.”
Så fortalte Ingrid at den ene jenta nettopp hadde avsluttet videregående og skulle begynne på universitetet i Oslo. Hele familien kom for å støtte henne.
“Vi vil bo hos deg! Vi har ikke råd til leie, og dere bor nær sentrum!”
Jeg ble veldig overrasket. Vi er jo ikke i slekt, hvorfor skulle vi la dem bo hos oss? Vi måtte lage mat til alle tre ganger om dagen. De hadde tatt med litt mat, men ingen av dem lagde noe selv, så jeg måtte servere alle.
Etter tre dager orket jeg ikke mer, så jeg ba Ingrid og familien hennes om å finne seg et annet sted å bo. Jeg brydde meg ikke hvor. Det ble et stort oppstyr. Ingrid begynte å knuse servise og skrek hysterisk.
Jeg ble rett og slett sjokkert over oppførselen hennes. Etterpå dro de av gårde. De klarte å ta med seg morgenkåpen min, noen håndklær, og på mirakuløst vis fikk de med seg den store kasserollen med kål også. Jeg aner ikke hvordan de fikk den med seg. Men kasserollen var sporløst forsvunnet.
Noen ganger viser livet oss at det er viktig å sette grenser, også for folk vi gjerne vil hjelpe. Ekte vennskap og respekt handler ikke om å utnytte hverandre, men om å støtte hverandre når det trengs uten å ta mer enn man får.
