«Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Sønnen min står alltid på konas side selv når hun tar feil», sier den seksti år gamle Lise Andersen med en knust stemme. «Marius, gutten min, forsvarer alltid Kaja, uansett hva som skjer eller hva jeg sier. Han vifter bare med hånden og sier: «Mamma, slapp av, Kaja klarer seg selv. Hun er ikke dum». Han finner alltid en unnskyldning for henne, selv når hun er åpenbart feil!
Kaja er bare 28 år, den nye svigerdatteren til Lise. Hun og Marius har en ett og et halvt år gammel sønn sammen, og de har nettopp kjøpt en leilighet i Oslo med boliglån. Kaja er i foreldrepermisjon, mens Marius er den eneste som jobber. De lever sånn de kan, sparer og unngår unødvendige luksusgjøremål, men de har ikke mangel på det nødvendige.
Lise sitter derimot ikke så godt med Kaja.
«Da Marius først tok henne med hjem, ble jeg helt sjokkert», minnes Lise. «Korte, kunstige negler, tatovering på halsen, en kort skjørt og høye hæler som om hun skulle gå på catwalk. Og leppene det var tydelig at de var gjort. Jeg trodde han tullet. Jeg kan ikkje forestille meg at sønnen min seriøst går sammen med en så flørtete, sagt sånn mildt, type».
Et måned senere giftet de seg. Ifølge Lise så fremstod Kaja der også provoserende skinnende lærskjørt, glitrende topp, sminke som en sceneartist. Men Marius var lykkelig, og Lise bestemte seg for å holde seg i bakgrunnen, «ikke blande seg inn».
I starten snakket hun nesten aldri med svigerdatteren, ringte bare Marius noen få ganger i måneden for å høre hvordan det gikk. Alt endret seg for halvannet år siden da Kaja og Marius fikk sønnen barnebarnet Pål.
«Jeg kom på den andre dagen etter utskrivning, og hva ser jeg? Kaja har helt ny manikyr. Jeg sier: «Kaja, er du gal? Det er farlig for den lille!» Hun svarer: «Alt er under kontroll, jeg ordner opp». Jeg går bort til Marius, og han sier: «Mamma, ikke blande deg. Det er ikke din sak». Sånn er det hele tiden. Uansett hva jeg sier, får jeg svaret: «Hold deg unna».
Lise prøvde å «oppdra» svigerdatteren med råd, kommentarer og klager, men fikk bare likegyldighet tilbake. Kaja er ikke typen som vil forsvare seg.
«Når jeg kommer på besøk, er det rot i leiligheten. Jeg sier: «Kaja, lag suppe til gutten, han jobber jo». Hun svarer: «Marius spiser ikke suppe». Hvordan kan han ikke spise? Jeg har spist selv! Det er bare at hun er lat. Hvis hun lagde riktig mat, ville både suppe og lapskaus blitt spist».
Lise forsøkte å snakke med sønnen, men Marius stilte alltid opp for Kaja.
«Mamma, nok med kritikken. Alt er i orden. Kaja er en god mor».
«God?», reagerer Lise. «Hun har aldri sett deg fra mobilen! Jeg har ikke sett henne uten en skjerm på lenge. Hun scroller på Instagram hele tiden, selv når barnet er i nærheten».
Den siste dråpen falt på lekeplassen.
«Jeg gikk inn, banket på døren stillhet. Jeg tenkte at de kanskje var ute. Jeg gikk ut på lekeplassen ved bygget, og der var Pål i sandkassen, mens Kaja satt på benken med blikket festet til telefonen. Jeg kom nærmere, så at sønnen sto ved rekkverket. Plutselig løp han bort til meg, smilte og ropte på bestemor. Kaja snudde seg ikke. Han løp ut på veien! Det er sjelden biler der, men likevel kan det skje noe».
«Takk og lov», sier hun med skjelvende stemme, «det var ingen biler akkurat da. Jeg grep tak i barnet, løp mot henne, men hun satt der som i transe. Jeg gikk bort og sa: «Hvis du ikke slår av mobilen med en gang, kaster jeg den i asfalten! Er du mor eller hva?!»
Kaja sprang opp, tok tak i Pål og forsvant. Gutten gråt, strakte seg mot meg, men hun smalt igjen døren i ansiktet mitt og åpnet den aldri igjen.
«Jeg ringte Marius», fortsetter Lise, «fortalte alt som skjedde. Han sier: «Mamma, du har gått for langt. Ro deg ned. Kaja klarer seg». Hvordan kan han si det når jeg så alt med egne øyne? Han tror ikke på meg! Nå snakker ingen av dem med meg. De svarer ikke på samtaler, de åpner aldri døren. En måned har gått! Jeg vet ikke hva hun har sagt til ham, men jeg jeg vil bare at barnebarnet mitt skal være trygt».
Lise stiller seg selv spørsmålet:
«Kanskje han har rett? Kanskje jeg skulle ha vært stille? Men jeg kan ikke tie når det handler om barnet! Jeg er mamma. Jeg er bestemor.»
Nå sitter hun alene med en telefon som er slått av. Sønnen hun har oppdratt, står på konas side alltid.
