Vet du, Solveig, for å se så glitterende ut og gå i gull hver dag må jeg stå opp klokken fem om morgenen, melke kyrne, gi kalvene vann, dele fôret, og så bare gå på den vanlige jobben. Så ingen har noen grunn til å misunne meg. Hvis du bare forsto livet på bygda, hadde du aldri tenkt sånn.
Åh, Oline! Du stråler! Det er lett å tro du bor i byen, men se på deg gullkjeder, gullringer, til og med et lite gullarmbånd. sa Solveig, barnemorens bestevenninne, og sang uten stopp. Oline, du gjør en god jobb, og folk sier at livet på bygda er hardt. Men når man ser deg, ville enhver fra byen pakke kofferten og flytte hit. Det er jo så vakkert å bo på landet, kle seg elegant og glitre av gull!
Vet du, Solveig, for å se sånn ut og gå i gull hver dag våkner jeg klokken fem, melker kyrne, gir kalvene vann, deler ut fôr, og så drar jeg på den vanlige jobben. Så det er ingen grunn til misunnelse. Hadde du visst hvordan livet på gården er, hadde du aldri tenkt sånn.
Oline, jeg vet ingenting om bygda! Jeg, i motsetning til deg, har siden barndommen kjent både kyr og griser. Men hvordan du ble en «bygdelady» er fortsatt et mysterium. Vi var sikre på at du etter skolegangen aldri kom hjem igjen.
Ja, men nå er det som det er. I ungdommen tror vi at alt går etter planen, men virkeligheten blir helt annerledes.
Oline hadde en sta vilje; hun gjorde som hun sa. Helt fra barndommen påsto hun at jordbruk med poteter, kyr og kalver var for sløsing, at hun var så vakker og smart at hun fortjente det beste og at hun aldri skulle trenge de kyrne igjen.
Mamma, jeg kommer aldri tilbake til bygda. Når jeg er ferdig med skolen, drar jeg til Oslo, finner en rik forlovet, gifter meg og blir boende i byen. Jeg har nok av bygdelivet!
Greit, Oline, men hvem kan forutsi hva livet bringer? Bygda er ikke verre enn byen, folk lever også der. Du kunne gå for kyrne, datteren min, så blir alt lettere for meg, og jeg kan lage middag.
Tenk bare, at jeg skulle gå etter kyrne! Så ville hele bygda le av meg. Mamma, dine kyr er der ute, jeg vil ikke gå, og ikke kom igjen med den slags spørsmål.
Andre barn melker kyr, hjelper foreldrene. Hva gjør du bedre enn dem, datter?
Mamma, hvorfor skulle jeg se på andre? Jeg har min egen forstand
Moren, Ingrid, sukket stille mens hun gikk for å hente kyrne fra beite, mens datteren maste på ansiktet med lag på lag med sminke til den landlige diskoteket.
Venninnene til Oline så misunnelende på den lokale «dronningen» som aldri rørte en tallerken, aldri vasket opp, og aldri gikk i låven. Oline forsto ikke engang hvilken side hun skulle nærme seg kyrne fra. Hun var en senkommer, uventet og overraskende. Den eldste søsteren var gift og hadde barnebarn, mens Ingrid akkurat hadde fått vite at hun var gravid. De ble født nesten samtidig, med to måneders mellomrom. Hvor kunne man ikke skjemme bort den lille?
Årene gikk, barna vokste, foreldrene ble eldre. Oline avsluttet videregående med gjennomsnittlige karakterer mange treere, men drømmer om mer.
Hun bestemte seg for å bli førskolelærer. «Det er en ren jobb, med respekt», tenkte hun.
Ingrid sukket igjen, solgte to okser sammen med mannen, og betalte for et år med Olines utdanning.
Ingen forsto at Oline hadde en hemmelig plan. I det siste året på fagskolen kom hun ofte hjem. Hun stod foran speilet, pyntet seg, stirret ut av vinduet som om hun ventet på noen, mens klubben var tom.
Så begynte hun å vokse, bli pen. En helg kom svigerforeldrene på besøk og sa: «Vi har varer, vi har kjøpmenn.»
Foreldrene forsto ikke spøken. Oline sprang til sin kjære, uten å spørre foreldrene, og kastet seg i armene på ham. Den fire år eldre mannen, Nikolai, kom fra samme bygda, hadde blitt i byen etter fagskolen, og de falt for hverandre.
De giftet seg mens Oline fortsatt studerte, allerede gravid. Ryktene gikk om at hun hadde fått høyere karakterer på grunn av sin situasjon, men hun var ingen glitrende student.
De flyttet inn i en leilighet i Oslo og levde. Foreldrene sendte kun proviant, slik at de unge kunne forsørge seg selv. Oline ble gravid, fikk en datter som var like vakker som henne. Med to personer var lønnen fra Nikolai ikke nok; med tre var den akkurat passe. Nikolai ble sint:
Du kan gjøre som du vil, men jeg orker ikke lenger å leve på halv lønn og sende penger til onkelen for en leilighet. Vi flytter tilbake til bygda, til Løten, og så er det slutt.
De pakket noen få eiendeler og dro. Nikolais foreldre hadde kjøpt et annet hus, mens det gamle sto tomt. De bosatte seg i den nye gården. Nikolai fikk jobb på gården som maskinist en utdannet, høyt betalt fagarbeider. Lønnen var litt mindre enn i byen, men alt ble betalt med hånd, og de betalte ingen husleie. Oline var først motvillig: «Hvorfor tar du meg med til landet?», men roet seg. Med både mor og svigermor i nærheten, fikk de hjelp med barn, mat og så videre. Det føltes som et eventyr.
Snart ble eventyret brutalt avbrutt. Svigermoren og Ingrid begynte å krangle, fordi Oline brukte dagene foran speilet, mens de måtte jobbe i hagen. «La oss bytte på å sitte med barnebarnet», protesterte de. Oline ville heller jobbe i hagen. Nikolai så på henne med et blikk som sa: «Du forstår», og hun gikk for å plukke gulrøtter. Hele sommeren var hagen uberørt, ingen rot, bare vakre grønnsaker. Neste sommer bestemte Oline seg for å dyrke grønnsaker selv, i stedet for å be om hjelp til hver gulrot.
Nikolai begynte å avle okser, for det lønnet seg mer fôr og mer gjødsel. Der hvor okser, der også kyr. Olines foreldre flyttet til en større by i regionen og ga en ung ku til familien. Til å begynne med var det tungt for Oline å stå opp så tidlig, men etter hvert vant hun.
Fire år senere fikk hun en stilling i barnehagen da en ansatt gikk av med pensjon. De hadde nå et anstendig liv på gården.
Drømmen om byen ble skyggelagt av den uendelige arbeidsdagen, fra morgen til kveld. Når du er så opptatt med alt, har du ingen tid til å drømme.
Svigermoren hadde også flyttet til byområdet, datteren gikk på skole, men Oline ble på bygda. Hun rykket opp til avdelingsleder for barnehagen. Nikolai foreslo en tur til byen.
Hva, Nikolai? Hvorfor skulle vi dra? Vi har vårt hus, vår hage, vår gård. Vi har penger nok, og vi kjører ofte til Oslo. Jeg liker det her, jeg vil ikke forlate barnehagen. Når Løten går på videregående, så ser vi.
Tjue år gikk som én dag. Klassen samlet seg for første gang etter skoleavslutning. Oline så mange tidligere klassekamerater, men to gamle venner, Kari og Sigrid, fra barndommen, hadde hun ikke sett på femten år. De kom til møtet.
De ble overrasket over hvor annerledes livet hadde blitt. Mange av dem bodde i Oslo, noen i Bergen, ingen hadde forventet dette.
Kari hadde hele livet på gården, foreldrene jobbet på gården også. Hun fikk en plass på landbruksskolen som kjøkkenassistent, men endte med å gifte seg og flytte til byen, og nå er hun en sofistikert dame.
Sigrid giftet seg med Marius i avgangsklassen, flyttet til byen, kjøpte leilighet, har en bil, og mannen er forretningsmann. Sigrid jobber ikke, selv om hun alltid drømte om livet på gården.
De satte seg ned, delte telefonnumre, snakket om livets vendinger, og gikk hver til sitt.
Oline og Nikolai kom hjem, tenkte dypt, hver i sine tanker.
Beklager, Oline, at jeg tok deg med fra byen. Jeg visste at du ikke kunne tåle bygda. Du hadde kanskje bodd i byen nå.
Å, Nikolai! Jeg kjører bil likevel, og vi har det ikke verre enn andre. Byen har også sine sider. Jeg liker livet på bygda. Jeg er sliten av byens mas. Jeg har aldri jobbet hjemme som barn, fordi foreldrene mine skjemte meg. Jeg trodde det var pinlig å hjelpe til, men nå forstår jeg at ingenting er lett uten innsats. Vi ville fortsatt vært på leie eller betalt boliglån. Du husker jeg var redd for å rydde etter meg? Nå, på gården, med deg ved min side, har jeg lært at man må jobbe overalt. Vi er ikke så langt fra byen, og vi kan alltid flytte om vi vil. Vi har arbeid, et hjem hva mer behøver man for lykke?
Ja, Oline. Når begynte du å elske bygda?
Jeg har alltid elsket den, jeg forsto bare det ikke selv. Aldri si aldri. Husk du da jeg ropte at jeg aldri ville bo på landet? Se nå.
(Latter)
Gi en tommel opp, del tankene deres i kommentarfeltet!
Vennene, hvis dere vil lese flere historier legg igjen kommentarer og lik. Det gir oss motivasjon til å skrive mer!
