Kjære dagbok,
Vet du, Jan, hun er søsteren din, og jeg er kona. Jeg kan ikke lenger se på hvordan du alltid tar fra barna våre og gir alt til Synnøve.
Jan skjønte at jeg hadde rett, men han så ingen annen vei. Når søsteren trengte hjelp, var han den første som rakte hånden så har det alltid vært, helt fra barndommen.
Jan, kan du gi meg en spiker? ropte sju år gamle Synnøve mens hun sto på en krakk ved den gamle takstolen.
Hvorfor trenger du en spiker? spurte den ni år gamle broren forsiktig.
Jeg skal lage en kattungehytte.
Igjen?! Sist jeg hjalp deg med å bygge den, sov den ikke der, og du var sint i en uke.
Denne gangen blir den bra, for jeg vil dekke den med stoff.
Slik vokste de opp som to spirer fra samme rot. Moren jobbet på fabrikken i Sarpsborg, faren døde tidlig. Jan, selv om han var ung, tok på seg rollen som familiens forsørger. Han lærte å reparere sykkel, skifte vannkraner og lage middag.
Jan, tror du jeg blir skuespiller? spurte Synnøve en dag.
Du er allerede en skuespiller. Da du falt i går og begynte å gråte, men likevel spiste syltetøy med et smil det var ekte teater.
Årene gikk. Jan ble elektriker, fikk jobb i Oslo og giftet seg med Tora. Synnøve ble tatt opp på lærerutdanningen, bodde på hybel og kom på besøk til broren så ofte hun kunne.
Tora sukket en kveld:
Vet du, Jan, søsteren din er voksen nå. Kanskje det er på tide at hun klarer seg selv?
Hun er ikke en koffert jeg kan sette bort, svarer Jan stille. Hun er min søster.
Etter studiene fikk Synnøve jobb i en liten bygd på oppdrag. Hun hadde ett lite rom i et kaldt hybelbygg, en gammel komfyr og en lønn på knapt 1500 kr i måneden. Jan kom på hver helligdag:
Jeg sa jo til deg: kjøp en varmeovn.
Har ikke penger nå, jeg må kjøpe barnebøker først.
Jeg har tatt med den. Og en jakke også.
Skal Tora bli sint?
Ja, hun vil bli sint. Men du skal ikke fryse.
En dag ringte Synnøve i tårer:
Bror jeg venter barn.
Så gratulerer men hvorfor tårer?
Han dro. Sa han ikke var «klar» for dette.
Det er verre for ham. Hold deg sterk. Jeg kommer.
Nei, jeg klarer meg
Søster, dette er ikke til diskusjon.
Han kom dagen etter med mat, penger, et teppe og barneklær.
Tora er veldig sint, sa han mens han satte seg ved kjøkkenbordet.
Jeg vil ikke at det skal bli krangler på grunn av meg
Hør her. Min kone er en god kvinne, men det er ikke hun som har oppdratt meg.
Du forstår at det ikke lenger bare er en telefon jeg kan kjøpe for deg. Dette er alvorlig
Nettopp derfor er jeg her.
Jan var der på den viktigste dagen. Han holdt nevøen i armene som en dyrebar skatt.
Hva skal vi kalle ham?
Mats.
Et fint navn. Han vil vokse opp og beskytte deg, som jeg gjør.
Etter fødselen fortsatte Jan å hjelpe: mat til blanding, reparasjoner i rommet, barnevogn. Tora trakk seg stille tilbake. En kveld sa hun:
Jan, jeg har ingenting imot at du hjelper Synnøve, men hver gang du tar fra vår felles husholdning, blir det ikke støtte lenger. Det blir et tap for oss.
Jeg forstår, men jeg kan ikke gjøre det på en annen måte.
Jeg kan ikke leve med følelsen av at søsteren din alltid er først, og vi er andre.
Jan forble stille. Han elsket både søsteren og kona like høyt.
Etter hvert sto Synnøve på egne ben. Hun startet en barnehage i bygda, ble verdsatt og elsket av innbyggerne. Mats vokste opp til å bli en lydig, rolig gutt.
Jan kom sjeldnere, men hver gang med noe:
Mats, se hva onkel har medbrakt en byggeklossesett!
Mamma sier dere er gamle folk med tante Tora, at dere har det vanskelig, og vi må spare.
Jeg er ikke så gammel som mamma tror.
Da Jan fylte femti, ble han alvorlig syk. Synnøve kom til byen med glass med syltetøy, hjemmelagde kjøttboller og sønnen sin.
Tora, kan jeg hjelpe til? Jan sitt bord er alltid rotete, smilte Synnøve.
Rydd opp. Legg kjøttbollene på bordet. Han spiser ingenting uten deg.
Det er ikke sant! brølte Jan fra sofaen.
Naturligvis ikke. Du har bare gått ned et kilo på en uke
De lo som i gamle dager. Tora så på Synnøve for første gang uten sjalusi, men med forståelse.
Vet du, sa hun lavt da Synnøve gikk inn på kjøkkenet du hadde rett. Hun er god. Jeg trodde du måtte velge mellom oss.
Jan svarte:
Jeg har aldri valgt. I mitt hjerte har jeg plass til dere begge.
Et år senere fikk Tora og Jan en barnebarn. Mats begynte på universitetet, mens Synnøve fortsatt underviste i bygda og ringte broren hver søndag.
Hvordan går det?
Ikke så mye. Tora strikker, jeg ser på TV. Hva med deg?
Mats er på ferie, vi plukker sopp sammen.
Flott at han har blitt god og ærlig.
Du har vært hans rollemodell.
I høy alder, sittende på en benk foran huset, sa Synnøve:
Vet du, Jan, jeg tror Gud ga meg deg som bror fordi jeg ikke hadde klart meg uten deg.
Og jeg uten deg ville vært en annen. Du har alltid vært der fra barndommen og nå. Det er ikke bare «å hjelpe». Det er å være familie.
Lærdom: Når man deler hjertet mellom flere, må man finne balansen slik at ingen føler seg oversett. Familien blir sterkest når alle får sin plass.
