Tassen ble jaget bort… Igjen… For tredje gang i sitt korte liv… Han hadde aldri hatt særlig flaks… Og dette skulle forandre livet hans for alltid…
Tassen ble jaget bort. Igjen. For tredje gang på de få årene han hadde levd. Det var som om lykken aldri fant ham.
Han var bare ett år gammel, og allerede hadde tre ulike familier kastet ham ut. Eller, ikke akkurat kastet til å begynne med hadde de levert ham fra hånd til hånd. Men etter hvert…
Etter hvert bar de ham bare ut, lenger og lenger bort fra huset. De løftet ham opp og la ham i en søppelcontainer. Så gikk de vekk i full fart, så han ikke skulle finne veien hjem igjen. Men det prøvde Tassen aldri på.
Han skjønte hvordan det stod til det så han på ansiktsuttrykket til mannen. Kona hadde blitt fryktelig lei seg da Tassen klorte opp den nye skinnsofaen.
Den var veldig dyr, må vite. Og hun ga dommen. Mannen? Vel, han sa sjelden imot.
Han tok den ett år gamle katten under armen og gikk til søppelbøtta i nabogården.
Tassen løp ikke etter ham. Nei, ikke denne gangen. Han hadde sett avgjørelsen i øynene hans og forstått.
Alt var forgjeves. Burde i det minste ha fått et ordentlig farvel. En siste klapp. En unnskyldning. Men nei.
Det var noe umenneskelig over det hele. Det føltes som han ble dumpet sammen med husholdningsavfallet.
Tassen sukket og prøvde å finne noe mat i søpla, tygde i seg noen gamle kyllingrester. Han kom seg opp og satte seg ved siden av den store grønne containeren, vendte blikket mot sola.
Han knep øynene sammen, men så ikke bort. Det store, lyse runde sendte varme mot ham, og han likte det.
Det var de siste solstrålene. Strålene fra sommeren, høsten og vinteren som hadde gått. Et lite pust av mildvær. Tynne lag is smeltet bort.
Men inni ham, i Tassen, ble alt kaldere.
Kvelden og natten kom, og kulden med dem. Etter solnedgang ble vind og frost til fiender.
Den oransje katten frøs. Han ante ikke hvor han skulle gå eller hvordan han skulle beskytte seg. Så han fant en stor haug med sammenkrøllete, brune blader, krøp sammen inni dem og rullet seg til en liten ball. Først var det isende kaldt, og han skalv. Men siden…
Siden, da vinden danset med regn og isbiter gjennom pelsen hans, ble han plutselig varm og skjelvingen sluttet. En stemme langt der inne hvisket vennlige ord.
Ord som vugget ham, ba ham lukke øynene og glemme alt vondt og urett.
“Krøll deg sammen, og sov. Sov, sov…” følte han, og kjente varmen spre seg.
Det var så enkelt. Alt som krevdes, var å gi opp. Etterpå ville alt være over. Fred og evighet. Ingen flere sår, ingen flere nederlag.
Tassen sukket en siste gang og la seg ned. Hvorfor skulle han kjempe? For hva?
I morgen ville det være like kaldt og sultent. Samme ønske om å lukke øynene for alltid.
Gatelyktene tente bortover gaten, først i det fjerne. Tassen tok et siste blikk mot dem. Han husket så godt hvordan han pleide å se på dem fra vinduet sitt. Den oransje katten tok inn det siste lyset, og øynene hans blusset opp i det falmede mørket.
Akkurat dette lille lyset fanget blikket til en liten rødhåret jente. Hun gikk hjemover med pappaen sin. Hun dro han i ermet.
Der borte sa hun der i løvet, det er noen.
Der er det nok ingen, svarte faren og hutret. Kom, la oss forte oss hjem. Jeg fryser.
Han prøvde å trekke henne bort fra den mørke haugen med løv. Jenta slapp taket.
Jeg så det. Jeg så lyset.
Lys fra en haug gammelt løv? sa faren overrasket. Det går da ikke an.
Men jenta hadde allerede smøget seg bort og gravde i løvet. Der, midt i haugen, fant hun ham. Den oransje katten.
Pappa! ropte hun.
Der er han! Jeg sa det jo!
Hvem er det? undret faren, og kom nærmere.
Her er han, sa hun og prøvde å løfte den kalde kroppen.
La ham være, sa faren.
Han er nok død. Vi kan ikke ta med en død katt hjem.
Han er ikke død, svarte jenta alvorlig. Jeg vet det. Jeg så lyset i øynene hans.
Lys i kattens øyne? Faren trakk bare på skuldrene.
Han bøyde seg ned og løftet katten, forsøkte å kjenne en svak puls.
Tassen ønsket bare å sove. Søvnen klebet øyelokkene sammen og kroppen fyltes av varme. Igjen hvisket stemmen inni ham:
“Sov, sov Ikke åpne øynene.”
Men den tynne, barnlige stemmen insisterte.
Lyset i øynene hans…
“Hva vil de meg? Hvorfor lar de meg ikke være i fred? Hvorfor får jeg ikke sove?”
Med stort strev åpnet Tassen øynene litt, bare for å sjekke hvem det var som forstyrret ham.
Se! ropte jenta. Der! Jeg sa det! Du så det? Igjen. Lyset!
Hva slags lys, da?
Faren rynket brynene, men tok av seg jakken, pakket den oransje kroppen inn og bar ham mot huset.
Jenta løp ved siden av. Hun stresset.
Pappa, vær så snill, det haster. Han fryser.
De forsvant inn i oppgangen, og senere ble det tent lys i vinduene i femte etasje.
De vasket Tassen i varmt vann og ga ham lunken melk. Og jenta.
Hun hvisket myke ord om og om igjen.
Bare ikke dø. Ikke dø, vær så snill.
Isen i pelsen smeltet. Og det samme gjorde kulden i sjelen.
Den store, oransje katten så med forundring på hvordan far og datter stelte og ordnet for ham. Han hadde allerede våknet og kjent ordentlig varme for første gang på veldig lenge.
Varme fylte ham, en annen varme enn fra ovnen. Det var barnets hjerte.
Og ute på fortauet sto han. Han som noen ganger hjelper til.
Han sto og så opp på vinduene i femte etasje.
Han sto og snakket for seg selv.
Jeg gjør alt jeg kan. Alt jeg kan.
Han ble stående litt til, tenkte seg om og la til:
Lys Ikke alle ser det. Ikke alle. Og ikke alle som ser, klarer å ta vare på det.
Og Tassen, som så opp på den rødhårede jenta, tenkte ikke på menneskets storhet. Slike tanker får folk ha for seg selv. Tassen hadde sine egne tanker.
Han så lyset. Lyset i øynene hennes.
